Stabyhoun

Stabyhoun stammer fra de små gårdene i Friesland, nord i Nederland. Der arbeidet hunden som en altmulighund gjennom generasjoner: den stod for fuglejakten, apporterte vilt til jegeren, holdt låven fri for skadedyr og passet på tunet. Navnet kommer fra et frisisk uttrykk som gjerne oversettes med «stå meg bi, hund», noe som sier mye om hvor tett hunden knytter seg til menneskene sine.

Rasen er blant de sjeldneste hunderasene i verden. Bestanden er liten og finnes i hovedsak i Nederland, med noen få individer spredt til andre land, deriblant Norge. Stabyhoun er kjent for et mykt gemytt og jevnt humør. Den jobber sammen med folk fremfor på egen hånd, og det gjør den like nyttig i felt som hjemme i stuen.

Stabyhounen er vennlig, kjærlig og forsiktig av natur. Den lar seg trene lett og tilpasser seg både en aktiv dag ute og en rolig kveld inne. Nettopp denne allsidigheten er det eierne trekker frem oftest.

Hvem passer rasen for

Stabyhoun trives best i aktive husstander som kan gi den daglig mosjon og fast følge gjennom dagen. Den knytter seg sterkt til sine folk og fungerer dårlig om den blir stående alene over lang tid. Eiere som liker friluftsliv, hundesport eller jaktarbeid, matcher godt med rasens energi og arbeidsvilje. Førstegangseiere kan lykkes med en stabyhoun dersom de er villige til å trene og sosialisere konsekvent fra valpealder.

Stabyhoun har røtter i skogsbygdene i Friesland, et område med små, blandede gårdsbruk i provinsen Friesland og deler av Drenthe. Skriftlige kilder om hunder av denne typen dukker opp i nederlandsk litteratur fra 1800-tallet, men de fleste regner med at rasen fantes i distriktet lenge før den ble beskrevet. Bøndene holdt disse hundene som rimelige altmuligarbeidere, ikke som spesialiserte jakthunder.

På gården stod stabyhounen for fuglejakt og apportering av småvilt, jaktet mullvarp og ilder for pelsens skyld, tok rotter og annet skadedyr, og holdt vakt over eiendommen. Familiene hadde sjelden råd til flere hunder med hver sin oppgave, så avlen la vekt på allsidig nytte og et samarbeidsvillig gemytt.

I deler av rasens historie ble stabyhoun avlet og brukt side om side med wetterhoun, en annen frisisk rase, og de to ble av og til krysset. Nederlandske raseentusiaster arbeidet senere for å holde bestandene atskilt. Stabyhoun fikk offisiell godkjenning av den nederlandske kennelklubben i 1942.

Rasen har holdt seg sjelden gjennom hele sin historie, og avlen styres tett for å ta vare på et begrenset genmateriale. Egne raseklubber i Nederland fører stamtavler og koordinerer parringer for å holde bestanden frisk. Tallet på hunder utenfor Nederland er fortsatt lavt, og stabyhoun regnes den dag i dag som en av de mest sjeldne rasene i verden.

Stabyhoun er en velproporsjonert, middels stor hund som er noe lengre enn den er høy. Kroppsbygningen er solid uten å være tung. Det gir hunden utholdenhet til en hel arbeidsdag i felt, uten at den virker klumpete. Hodet er tørt og har et vennlig uttrykk, med ører satt forholdsvis lavt og hengende tett inntil kinnene. Halen er lang, når omtrent til haseleddet og er godt befjæret.

Pels og farger

Pelsen ligger tett inntil kroppen og er glatt over det meste av hunden, med lengre fjær bak på beina, på halen og over krysset. Strukturen skal ikke være krøllete, men en svak bølge langs ryggen er akseptert. Det vanligste mønsteret er svart og hvitt. Brunt og hvitt forekommer, og rødt og hvitt sees sjeldnere. Stikling eller roan-flekker i de hvite feltene er vanlig og godtatt i rasen. Kombinasjonen av en ren grunnfarge og befjærede detaljer gir stabyhoun et ryddig og balansert helhetsinntrykk fremfor et tungt pelset uttrykk.

Stabyhoun har et mykt og jevnt gemytt og knytter sterke bånd til husstanden sin. Den er tålmodig og forsiktig. Det passer godt med familieliv, og den er som regel pålitelig rundt barn den er vokst opp med. Rasen vil gjerne være med på det familien holder på med, og foretrekker selskap fremfor lange perioder alene.

Overfor fremmede er stabyhoun gjerne høflig, men avventende i starten, og varmer opp etter hvert som den blir kjent med personen. Den er ingen skarp eller aggressiv vakthund, selv om den varsler når noen kommer på besøk. Med andre hunder er den vanligvis sosial, og tidlig sosialisering hjelper den til å finne seg til rette i hjem med flere dyr. Jaktbakgrunnen betyr at den kan jage mindre dyr, så møter med katter og andre smådyr bør skje forsiktig og under oppsyn.

Rasen har et selvstendig trekk arvet fra arbeidsfortiden og kan være følsom, så hard behandling slår som regel tilbake. En tålmodig og konsekvent tilnærming får frem den samarbeidsvillige siden.

Stabyhoun er en forholdsvis lettstelt rase for pelstypen sin, men den har reelle behov for mosjon og selskap som eieren må planlegge for.

Pelsstell

• Børst pelsen omtrent en gang i uken for å fjerne løshår og unngå floker i fjæret.
• Børst oftere i perioder med sesongfelling, som vanligvis skjer to ganger i året.
• Sjekk og rengjør de hengende ørene jevnlig for å redusere risikoen for infeksjon.
• Bad kun ved behov. Pelsen slipper skitt lett og trenger ikke hyppig vask.
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom, og se over tenner og poter under stellet.

Mosjon

• Sørg for minst 60 minutter aktivitet daglig, fordelt på turer, løping og lek.
• Legg til mental stimulering som sporarbeid, apportering eller treningsøkter for å bruke rasens arbeidslyst.
• Hundesport som agility, lydighet og feltprøver passer rasen godt.
• Bygg opp kondisjonen gradvis hos unge hunder for å skåne ledd i vekst.

Miljø

Stabyhoun trives i hus med tilgang til en sikret hage, og pelsen tåler et bredt spekter av værforhold. Det passer godt til de lange, kalde vintrene her i Norge. Den kan bo i mindre boliger dersom mosjonsbehovet dekkes, men egner seg dårlig til å bli alene gjennom lange arbeidsdager. Et hjem der noen er til stede store deler av dagen, eller der hunden får bli med på aktiviteter, passer rasen best.

Som en middels stor og aktiv rase klarer stabyhoun seg godt på et komplett og balansert fôr tilpasset livsfasen. Hunder i arbeid eller sport kan trenge flere kalorier enn en hund som holdes på et moderat aktivitetsnivå. Juster porsjonene slik at hunden holder seg slank, siden overvekt belaster leddene ekstra. Frisk vann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til høyst rundt 10 prosent av dagens kaloriinntak, og bruk dem som belønning i treningen. De fleste stabyhouner som spiser komplett fôr, trenger ingen ekstra tilskudd. Vurderer du leddtilskudd eller andre tillegg, eller ønsker du å gi hjemmelaget eller rått fôr, bør du snakke med en veterinær for å sikre at kosten er balansert og passer alder og arbeidsmengde.

Stabyhoun regnes som en robust og jevnt over frisk rase, hjulpet av nøye populasjonsstyring gjennom raseklubbene. Vanlig levetid ligger på 13 til 14 år. Fordi genmaterialet er begrenset, gjennomfører oppdrettere grundige helseundersøkelser og planlegger parringer nøye for å begrense arvelige problemer. Som i alle raser kan enkelthunder likevel utvikle tilstandene listet under.

Forebyggende helsearbeid

• Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert etter veterinærens plan.
• Velg valp fra oppdrettere som helseundersøker for hofteleddsdysplasi og følger raseklubbens retningslinjer.
• Hold hunden i god hold, og gi jevnlig, leddvennlig mosjon.
• Rengjør og sjekk ørene rutinemessig for å forebygge infeksjoner.
• Sett opp årlig veterinærkontroll, og gå over til to ganger i året for eldre hunder.

Stabyhoun er intelligent og ivrig etter å samarbeide med føreren sin. Det gjør rasen lærevillig innen lydighet, feltarbeid og hundesport. Den har et selvstendig trekk fra fortiden som gårdshund, og kan derfor være sen til å modnes og teste grenser. Rasen er følsom og reagerer dårlig på harde korreksjoner. Rolig og konsekvent veiledning gir langt bedre resultater. Hold øktene korte, varierte og givende for å holde på hundens oppmerksomhet.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen i valpealderen, og la hunden møte mennesker, andre dyr og nye omgivelser.
2. Lær inn grunnleggende kommandoer som sitt, bli, innkalling og gange i løs line, med belønning.
3. Øv på sikker innkalling tidlig, siden jaktinstinktet kan trekke hunden mot smådyr.
4. Bygg opp toleranse for å være alene gradvis, for å unngå separasjonsproblemer.
5. Legg til sporarbeid, apportering eller hundesport for å kanalisere rasens arbeidslyst.

Avl på stabyhoun styres nøye fordi verdensbestanden er liten og genmaterialet begrenset. Raseklubbene i Nederland setter retningslinjer som inkluderer helseundersøkelser og regler mot å pare nært beslektede hunder, noe som bidrar til å bevare genetisk mangfold. Kommende oppdrettere forventes å følge disse programmene fremfor å avle på egen hånd.

Hundene bør ha nådd fysisk og atferdsmessig modenhet før avl, som regel rundt to års alder, og bestå de aktuelle helsetestene først. Etter vellykket paring varer drektigheten omkring ni uker. Kullstørrelsen varierer, men ligger i snitt på rundt sju valper. Tispen er som regel rolig og oppmerksom som mor, og valpene blir hos tispen og kullet de første ukene for å støtte en sunn sosial utvikling før de flytter til nye hjem, vanligvis ved rundt åtte ukers alder. Tidlig håndtering og sosialisering i denne perioden er viktig for rasens temperament.

Registrere en Stabyhoun i Norge

Skriv inn navnet på din Stabyhoun, fødselsdato og et godt bilde, legg til telefonnummeret ditt og lagre. Ferdig: en gratis oppføring som varer livet ut og tar imot chipnummeret når du har det. Hunderegistreringen venter ikke på noen.

Femten sifre uten register er bare sifre. Koble nummeret til din Stabyhoun mot telefonen din hos United Pet Club: gratis registrering som aldri utløper, alle chipmerker, kostnadsfrie endringer. Chipregistrering først, konto etterpå, ferdig.