Skotsk hjortehund

Skotsk hjortehund er blant de høyeste hunderasene som finnes, en mynde utviklet i Skottland for å forfølge og felle kronhjort over åpent, kupert lyngmark. Hannhunder når vanligvis en mankehøyde på 76 til 81 centimeter og veier mellom 38 og 50 kilo, noe som plasserer rasen solid i kjempekategorien. Til tross for størrelsen beveger hjortehunden seg med det lette og fjærende gangverket som er typisk for jagende myndehunder.

Pelsen er ru og strihåret, som regel 7 til 10 centimeter lang, i gråtoner, brindle og rødgul (fawn). Helhetsinntrykket er en større utgave av greyhounden, med grovere pels. Temperamentet er mildt og verdig. Hjortehunden er glad i sine egne, rolig og stillferdig i hus, og avmålt heller enn aggressiv overfor fremmede.

Dette er en rase med to hastigheter. Med en daglig galopptur på et trygt område bruker en voksen hjortehund mesteparten av dagen på å hvile, gjerne liggende tett inntil eieren. Jaktinstinktet som gjorde rasen til en dyktig hjortejeger, sitter fortsatt godt i, så smådyr i fart kan utløse en forfølgelse.

Hvem passer rasen for

Hjortehunden passer for en eier som kan tilby daglig løping uten bånd, eller i line, på et forsvarlig inngjerdet område, samt god plass innendørs til at en stor hund kan strekke seg ut. Den er som regel stillferdig og lite krevende hjemme, men trenger selskap og trives dårlig med å bli overlatt til seg selv over lengre tid. Husstander med svært små kjæledyr bør ta høyde for rasens jaktinstinkt.

Store, strihårede jagende hunder har eksistert på De britiske øyer i mange århundrer. I det skotske høylandet ble disse hundene spesialisert for jakt på kronhjort, det største landpattedyret i området, over værhardt og åpent terreng der fart og utholdenhet betydde mer enn luktesans.

Rasen ble tett knyttet til klansystemet og til den skotske adelen. Tradisjonelt var det kun personer av høy rang som fikk eie hjortehunder, og hundene ble regnet som verdifulle gaver blant aristokratiet. Denne forbindelsen begrenset antallet hunder og bandt rasens skjebne til familiene som holdt dem.

Da klansystemet gikk i oppløsning etter 1700-tallet, sammen med endringer i jaktpraksis og arealbruk, sank bestanden kraftig. Tidlig på 1800-tallet var rasen nær ved å forsvinne helt. Æren for en målrettet gjenoppbygging tilskrives gjerne brødrene Archibald og Duncan McNeill, som fra 1820-årene og fremover arbeidet for å gjenreise typen og øke antallet.

Rasen ble etablert på formelle hundeutstillinger senere på 1800-tallet, og rasestandarder fulgte etter hvert som kennelklubber organiserte seg. I Norge reguleres rasen i dag gjennom Norsk Kennel Klub (NKK), og skotsk hjortehund har forblitt relativt sjelden, holdt av entusiaster som verdsetter både historien som arbeidende jagerhund og det rolige gemyttet som følgesvenn.

Skotsk hjortehund har den dype brystkassen, den oppknepne midjen og den buede ryggen som kjennetegner jagende myndehunder, på et høyt og slankt kroppsbygg. Hodet er avlangt med et tilspisset nesepart, og de små ørene ligger tilbake mot halsen i ro, men løftes delvis når hunden er oppmerksom. Hele silhuetten signaliserer fart, kombinert med den kroppsvekten som kreves for å holde fast en hjort.

Pels og farger

Toppelsen er sprø å ta på og værbestandig, med et lett skjegg og bryn som gir ansiktet sitt karakteristiske preg. Mørk blågrå er ofte foretrukket, men grå, brindle, rødgul og sandrød forekommer også. Et lite innslag av hvitt på bryst og tær aksepteres av de fleste standarder, mens store hvite flekker ikke er ønskelig. Pelsen skal aldri klippes og beholder sin ru struktur gjennom jevnlig håndstell.

Hver klubb formulerer standarden for rasen Skotsk hjortehund på sin egen måte, så tallene nedenfor står per klubb: AKC, CKC, FCI, KC, UKC.

Størrelse

• Mankehøyde, hann: AKC 76.2-81.3 cm; CKC 76.2-81.2 cm; FCI over 76 cm; KC over 76 cm; UKC over 76.2 cm
• Mankehøyde, hunn: AKC over 71.1 cm; CKC over 71 cm; FCI over 71 cm; KC over 71 cm; UKC over 71.1 cm
• Vekt, hann: AKC 38.6-49.9 kg; CKC 39-50 kg; FCI 45.5 kg; KC 45.5 kg; UKC 45.4 kg
• Vekt, hunn: AKC 34-43.1 kg; CKC 34-43 kg; FCI 36.5 kg; KC 36.5 kg; UKC 36.3 kg

Kroppsbygning og former

Minst én klubb godkjenner hver av disse:

• Stopp: Ingen
• Snutepartiets form: Avsmalnende
• Bitt: Saksebitt
• Ørestilling: Roseøre, Halvt oppreist
• Øreansetning: Høy
• Halslengde: Lang
• Doglapp: Ingen (tørr hals)
• Overlinje: Lett buet lend
• Bryst: Dypt
• Halelengde: Lang

Former klubbene trekker for

En feil eller en diskvalifisering er en vurdering etter en utstillingsstandard. Den kan påvirke plasseringer og, hos noen klubber, registrering.

• Feil: Ørestilling: Oppreist (ståøre) (AKC, CKC, KC, UKC); Overlinje: Rett (AKC, CKC, KC, UKC); Haser: Kuhaset (AKC, UKC); Poter: Spredte (AKC); Halebæring: Ringformet (AKC, CKC, KC, UKC)

Avtegninger

Hver klubbs vurdering av rasens navngitte avtegninger:

• Brystflekk: Alternativ (AKC, FCI, KC, UKC)
• Sokker: Alternativ (AKC, FCI, KC, UKC)
• Hvit halespiss: Alternativ (AKC, FCI, KC, UKC)
• Bles: Diskvalifiserende (AKC, CKC, UKC); Ikke anerkjent (FCI, KC)
• Krage: Diskvalifiserende (AKC, CKC, UKC); Ikke anerkjent (FCI, KC)

Se alle punktene side om side: sammenlign klubbene.

Vurderingene kommer fra hver klubbs publiserte rasestandard, og klubber reviderer standardene sine. Sjekk gjeldende tekst med klubben før en utstilling eller registrering.

Klubber sammenlignet for rasen Skotsk hjortehund: AKC, FCI, KC, KUSA, UKC. Godkjent av alle: Grå, Blå, Rød, Gul.

Tegninger oppført som standard for rasen Skotsk hjortehund: Ensfarget, Tigret, Mørk tigret.

Der klubbene er uenige

Minst én klubb godkjenner hver av disse, mens minst én annen trekker for den eller avviser den.

• Svart: Standard (AKC, KC); Ikke anerkjent (FCI, KUSA, UKC)

Mer enn hovedfargen

Standarder regulerer mer enn hovedfargen. Dette er oppført som standard:

• Øyne: Brun, Mørkebrun, Nøttebrun
• Nese: Svart, Blå

Vurderingene kommer fra hver klubbs publiserte rasestandard, og klubber reviderer standardene sine. Sjekk gjeldende tekst med klubben før en utstilling eller registrering.

Skotsk hjortehund er kjent for et stillferdig og verdig temperament. Hjemme er den rolig og lite pågående, og trives med å hvile i nærheten av familien store deler av dagen. Rasen knytter seg sterkt til sine folk og er mild og tålmodig, noe som gjør den til en god følgesvenn for husstander med eldre barn som forstår hvordan man opptrer rundt en svært stor hund.

Overfor fremmede er hjortehunden som regel høflig og avmålt, ikke mistenksom. Den egner seg dårlig som vakthund, ettersom aggresjon mot mennesker ikke ligger i rasens natur. Med andre hunder er den vanligvis sosial, særlig med hunder den har vokst opp sammen med.

Det ene gjennomgående forbeholdet er jaktlysten. Som jagende mynde er hjortehunden programmert til å forfølge dyr i rask bevegelse, og katter eller små hunder utendørs kan utløse en jakt. Tidlig sosialisering med husdyr hjelper, men et forsvarlig inngjerdet område og line i åpent terreng er fornuftige forholdsregler. Hjortehunder liker dårlig å bli overlatt alene i lange perioder og kan bli nedstemte uten selskap.

Pelsstell

• Børst pelsen en til to ganger i uken for å fjerne løs pels og hindre filtdannelse.
• Håndpluck eller strip død pels et par ganger i året for å beholde den strie strukturen; unngå klipping, som gjør pelsen bløtere.
• Sjekk skjegget og rengjør det etter måltider, siden mat og vann samler seg der.
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke og sjekk ører og tenner på samme tidspunkt.

Mosjon

• Gi hunden minst én daglig mulighet til å løpe i full fart på et forsvarlig inngjerdet område.
• Legg til en lang daglig tur i bånd for jevn mosjon og variasjon.
• Bruk line i åpent, ikke inngjerdet terreng på grunn av rasens jaktlyst.
• Begrens hard, gjentakende trening hos voksende valper for å skåne ledd under utvikling.

Miljø

Hjortehunden tilpasser seg husliv godt og er som regel rolig innendørs, men den trenger gulvplass til å strekke seg ut og en myk hundeseng som demper vekten og forebygger liggesår. Den ru pelsen tåler kulde og lange, kalde norske vintre relativt godt, men hunden bør ikke bo utendørs adskilt fra familien. Et hus med en romslig, forsvarlig inngjerdet hage er den ideelle løsningen.

Stell av rasen Skotsk hjortehund handler først og fremst om pelsen, så begynn der.

• Pelslag: Enkel pels
• Pelsstruktur: Strihåret
• Pelslengde: Halvlang
• Røyting: Lite røyting

Hva denne pelsen krever av deg

• En enkel pels har ingen tett underull. Det blir mindre å børste ut, men også mindre isolasjon mot kulde.
• En strihåret pels er hard å ta på og beholder strukturen best når dødt hår plukkes ut i stedet for å klippes.
• Mellomlangt hår begynner å floke seg der det gnis, så følg ekstra med på de stedene.
• Lite røyting betyr ikke lite stell. Hår som blir sittende i pelsen, kan likevel floke seg hvis det ikke børstes ut.

Dette bør du si til pelspleieren

Nevn dette når du bestiller time. Pelsnotatene på denne siden forklarer hvert punkt.

• Håndtrimm heller enn å klippe

En pelspleier som kjenner rasen, kan tilpasse alt dette til det enkelte dyret. Sår hud, floker som ligger tett mot huden eller en plutselig endring i pelsen er verdt å vise til en veterinær.

Skotsk hjortehund trives godt på et komplett og balansert kosthold tilpasset store og kjempestore raser. Fordi hunden av natur er høy og slank, er målet et fint holdepunkt der de bakerste ribbena kjennes lett under fingrene og midjen er synlig sett ovenfra. Overfôring gir overvekt som belaster hjerte og ledd hos en kjempestor hund. Valper vokser over lang tid, ofte godt forbi ett års alder, og har nytte av en vekstfôr for store raser som støtter jevn heller enn rask utvikling.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til høyst rundt 10 prosent av dagsrasjonen og regn dem inn i den totale mengden. Friskt vann skal alltid være tilgjengelig, særlig etter mosjon. De fleste hjortehunder på et komplett kommersielt fôr trenger ingen tilskudd; eventuelle ledd- eller andre tilskudd bør avtales med veterinær, særlig for valper i vekst der overdosering kan gjøre skade.

Skotsk hjortehund er stort sett robust for å være en kjempestor rase, men størrelsen gir en kortere gjennomsnittlig levealder på rundt 8 til 11 år og en rekke helseutfordringer som er felles for store, dypbrystede hunder. Ansvarlige oppdrettere helsetester avlsdyr for hjerte- og skjeletlidelser, og eiere kan gjøre mye gjennom kosthold, fornuftig mosjon og rask veterinærhjelp ved behov.

Forebyggende helsearbeid

• Hold grunnvaksinasjoner og parasittbehandling oppdatert.
• Oppretthold et slankt holdepunkt for å skåne hjerte og ledd.
• Server avmålte måltider og begrens aktivitet rundt fôring for å redusere risikoen for magedreining.
• Sett opp faste veterinærkontroller, inkludert hjerteundersøkelse etter anbefaling.
• Følg med på ny halting eller hevelse og få det undersøkt raskt.

Skotsk hjortehund er intelligent, men bærer på det selvstendige draget som er felles for mynder. Den ble avlet for å arbeide på avstand og ta egne beslutninger under en jakt, og har derfor ikke samme iver etter å please som enkelte arbeidshunder. Trening fungerer best når den er kort, rolig og konsekvent. Harde korrigeringer skader rasens følsomme gemytt og bremser fremgangen mer enn de fremmer den. Innkalling er den vanskeligste ferdigheten å sikre, fordi en hjortehund i forfølgelse av bytte i bevegelse kan overse kommandoer fullstendig; derfor forblir sikkert gjerde og line viktig gjennom hele hundens liv.

Grunnleggende trinn

1. Start sosialiseringen tidlig, ved å eksponere valpen for mennesker, steder, lyder og andre dyr.
2. Lær inn en pålitelig navnerespons og sitt med små matgodbiter som belønning.
3. Bygg opp gange i løs line før valpen når full størrelse og styrke.
4. Øv innkalling først på inngjerdet område, og beløn rikelig hver gang hunden kommer tilbake.
5. Innfør rolige hvilerutiner og bruk av bur, slik at hunden hviler stille innendørs.

Avl på skotsk hjortehund er et ansvar som best overlates til erfarne oppdrettere som helsetester for de hjerte- og skjelettlidelsene som forekommer i rasen. Hundene bør være fysisk og mentalt modne før paring, noe som for en kjempestor rase betyr å vente forbi den første eller andre løpetiden. Helsetestede foreldre, nøye sammensetning av par og vilje til å følge opp valpekjøpere gjennom hundens liv kjennetegner ansvarlig oppdrett.

Tispen er drektig i rundt 63 dager, omtrent ni uker. Kullene er ofte middels til store. På grunn av tispens størrelse krever valping plass, tilsyn og en veterinær i beredskap, siden kjempestore raser kan få komplikasjoner under fødsel. Valpene vokser langsomt og når ikke full voksen størrelse og kroppsvekt før godt forbi ett års alder, så fôring og mosjon må styres for å skåne ben og ledd under utvikling. Tidlig sosialisering i oppdretterens hjem legger grunnlaget for det rolige voksentemperamentet rasen er kjent for.

Registrere en Skotsk hjortehund i Norge

En skanning gir bare det nummeret registeret svarer med. Gi din Skotsk hjortehund et register som svarer med ditt: gratis profil med bilde, opplysninger og kontaktinformasjon, gyldig hele hundelivet uten gebyr. Registreringen gjøres én gang og står seg.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.