Sau

Sauer er tamme klauvdyr som tilhører familien Bovidae. De er drøvtyggere og fordøyer altså planteføde i en mage bestående av fire avdelinger, og de tilbringer størstedelen av dagen med å beite gress og annet grovfôr. Det er sjelden man holder én enkelt sau alene. De er dyr som lever i flokk og som trenger selskap av andre sauer for å føle trygghet, og derfor holder saueeiere som regel minst tre dyr sammen.

Sett som dyregruppe gir sauer flere produkter på samme tid. Ullsauer bærer en tett fleece som klippes én til to ganger årlig. Kjøttsauer avles frem for lam og fårekjøtt. Melkesauer melkes, og melken går ofte til osteproduksjon. Noen hårsauer feller pelsen av seg selv og produserer overhodet ikke ull som må klippes. Denne bredden i bruksområder forklarer delvis hvorfor sauer i dag finnes over nesten hele den bebodde kloden.

Sauer regnes ikke som kjæledyr i vanlig betydning av ordet. De må ha tilgang til uteområder, gjerder som holder rovdyr ute, samt ferskt fôr eller høy. Gjennom regelmessig kontakt blir de fortrolige med kjente personer, men de forblir likevel oppmerksomme på brå bevegelser. Den som kan tilby beitemark, husly, vann og løpende helseoppfølging, klarer å drive en liten flokk uten behov for spesialutstyr.

Hvem egner sauer seg for

Sauer egner seg for personer som disponerer jord, har tid til daglig oppsyn og interesserer seg for husdyrhold snarere enn et kjæledyr som lever innendørs. De fungerer godt på småbruk, hobbygårder og i beiteprosjekter. De er derimot lite egnet for den som mangler uteplass eller ikke kan skaffe flere sauer som selskap.

Saueraser skiller seg først og fremst ut fra hva de er avlet for å gi. Finullsraser har myk og tett ull som brukes til klesplagg. Langullsraser bærer en tung, glinsende ull med lange fibre. Down- og kjøttraser er formet for rask vekst hos lammene og god muskelfylde. Melkeraser gir mer melk. Hårraser feller pelsen selv og krever ingen klipping. Innad i disse gruppene skiller rasene seg fra hverandre i størrelse, hardførhet og hvilket klima de tåler best.

Utvalget nedenfor tar for seg 16 av de rundt 21 eksempelrasene som er registrert innenfor denne kategorien, sammen med det som kjennetegner hver enkelt.

Hvordan rasene deles inn

Oppdrettere velger vanligvis rase ut fra klima og bruksformål. En som produserer ull i et kjølig og fuktig område, kan velge en langullsrase, mens en kjøttprodusent som ønsker enklere drift, kanskje foretrekker en hårrase som slipper klipping. Det er også vanlig å krysse raser, slik at en hardfør morrase kombineres med en hurtigvoksende kjøttvær for å samle begge egenskapene i avkommet.

Sauen hører til de tidligste dyrene mennesket temmet. Dagens tamsau stammer fra villsau, først og fremst den asiatiske muflonen, i området rundt det fruktbare halvmåneområdet, som i dag omfatter Iran, Irak og Tyrkia. Funn fra arkeologiske utgravninger tyder på at temmingen fant sted for rundt 10 000 til 11 000 år siden, noe som gjør sauen til et av de aller første husdyrene som ble holdt av bofaste samfunn, sammen med geiten.

I begynnelsen ble sauen holdt hovedsakelig for kjøtt, melk og skinn. På dette tidspunktet var pelsen mer hårete enn ullete. Gjennom målrettet avl over flere tusen år fikk man gradvis frem dyr med tettere og finere ull. Rundt 6 000 år tilbake var ullsauen blitt vanlig, og ullen ble en av hovedgrunnene til at man holdt sau.

Sauen fulgte med jordbrukssamfunnene når de bredte seg utover. I løpet av de neste årtusenene nådde den Europa, resten av Asia og Afrika, og tilpasset seg mange ulike klimasoner. Egne regionale typer vokste frem etter hvert som flokkene ble avlet for å passe lokale forhold, og dette ligger til grunn for mye av rasemangfoldet vi ser i dag. Finullssauer fra Spania, langullssauer fra Storbritannia og hardføre fjellsauer fra høyereliggende strøk kan alle spores tilbake til denne lange prosessen med lokal tilpasning.

Fra og med kolonitiden ble sauer fraktet til Amerika, det sørlige Afrika, Australia og New Zealand, og der vokste det etter hvert frem store beitenæringer. Ull og kjøtt herfra endret handelsmønstrene på verdensbasis. I dag lever sauer på alle bebodde kontinenter og hører til blant de husdyrene det finnes flest av.

Sauen har en tettbygd kropp på fire bein, tilpasset beiting og lange forflytninger over beitemark. Den har klauver, et smalt munnparti med delt overleppe som gjør det lettere å nappe gress helt ned til bakken, og et fordøyelsessystem tilpasset grovfôr. De fleste sauer har ullpels, mens hårraser har en pels som felles av seg selv. Hos enkelte raser kan begge kjønn ha horn, hos andre er det kun værene som har det, og hos noen mangler horn helt.

Den forskjellen som er lettest å se på tvers av arten, er pelsen. Finullsraser har tett og myk ull, langullsraser har tung ull med lange fibre, og hårraser har en kort pels som ikke trenger klipping.

Slik varierer utseendet mellom rasene

Variasjonen fra rase til rase er stor. Merinosauen er kjent for svært fin ull, mens Lincoln og Wensleydale har lang og tung ull. Suffolk og Hampshire har mørkt hode og mørke bein, kombinert med en muskuløs kroppsbygning beregnet på kjøtt. Texel skiller seg ut med en mager og muskuløs kropp. Katahdin og Dorper er hårraser uten ull å klippe. Fargene spenner fra vanlig hvitt til svart, brunt og grått.

Sauer er svært sosiale og lever i flokk. Å holde seg samlet er deres viktigste forsvarsstrategi, ettersom en enslig sau er utsatt for rovdyr. De beveger seg gjerne som en samlet gruppe og følger et dyr som leder an, noe som ligger til grunn for den flokkatferden gjetere og gjeterhunder gjør bruk av. En sau som blir skilt fra resten, blir engstelig og lager lyd helt til den kommer tilbake til flokken.

Som byttedyr er sauer på vakt og reagerer raskt med å flykte når de opplever brå bevegelser, høye lyder eller ukjente gjenstander. Øynene sitter langt fra hverandre, noe som gir et vidt synsfelt til å oppdage fare. Med rolig og jevn håndtering roer sauene seg ned og kan bli ganske tamme, ettersom de lærer å kjenne igjen den som fôrer dem, og venner seg til faste rutiner.

Kommunikasjonen foregår hovedsakelig gjennom breking. Søyer og lam kjenner igjen hverandre på stemme og lukt, og en flokk bruker forskjellige lyder til kontakt og når noe er galt. Kroppsspråk, som å stampe med en fot eller vende seg mot noe truende, er også et faresignal. I brunsttiden kan værer stange hodene sammen når de konkurrerer om søyene.

Daglig stell

• Se over flokken hver dag og se etter tegn til sykdom, skade eller halthet
• Sørg for at det alltid finnes rent og ferskt vann
• Sikre tilgang til beite, eller gi høy dersom beitet ikke gir nok
• Kontroller at alle dyrene står oppreist og kan bevege seg fritt (en sau som har havnet på ryggen, trenger rask hjelp)
• Se etter at gjerder og porter er hele og holder rovdyr ute

Miljø og omgivelser

• Forsvarlig inngjerding som holder sauene inne og rovdyr ute
• Tørt husly eller le mot regn, vind og sterk sol
• Beite som forvaltes slik at overbeiting og oppbygging av parasitter unngås
• Rent og tørt strø der dyrene holdes innendørs
• Nok plass til at flokken kan beite og bevege seg fritt

Pels og håndtering

Ullraser bør klippes én til to ganger i året, slik at man unngår overoppheting og filtdannelse. Klauvene bør sjekkes og stelles med jevne mellomrom for å hindre halthet. Sauer trenger jevnlig behandling mot både indre og ytre parasitter, etter en plan som er avtalt med veterinær. Håndter flokken rolig, og bruk gjerne en liten binge eller et trangt løp til oppgaver som kontroll, klauvstell og medisinering.

Sauer er planteetere med drøvtygging. Det naturlige fôret består av gress og andre beiteplanter, som brytes ned i en mage med fire avdelinger for å frigjøre næringsstoffene. Godt beite dekker det meste av behovet til en voksen sau gjennom vekstsesongen. Når gresset blir kort, om vinteren eller i tørkeperioder, erstattes det med høy eller annet konservert fôr. Fast tilgang til rent vann er nødvendig, fordi vomma er avhengig av det for å fungere.

Behovet for næring øker mot slutten av drektigheten, under diegiving og hos dyr i vekst. På disse stadiene tilfører mange kraftfôr eller bedre fôr. Mineralforsyningen er også viktig, siden fôr fra enkelte områder mangler bestemte sporstoffer.

Godbiter, tilskudd og vann

Det går an å gi litt trygge grønnsaker eller kratt, men hoveddelen av fôret bør fortsatt bestå av grovfôr for å holde vomma frisk. Løse mineraler eller en mineralblokk tilpasset sau bidrar til å dekke behovet for sporstoffer, og eventuelle tilskudd bør være beregnet på sau. Rent vann skal alltid være tilgjengelig, og forbruket øker merkbart ved diegiving og i varmt vær.

Sauer er robuste dyr så lenge de har godt beite og godt stell, og de lever som regel rundt 10-12 år, selv om enkelte lever atskillig lenger. De fleste helseproblemene som oppstår i en flokk, henger sammen med parasitter, klauvsykdom og stoffskifteproblemer rundt lamming, snarere enn med arvelige lidelser. Daglig tilsyn er det mest verdifulle tiltaket man har, fordi sauer skjuler tegn på sykdom godt, og et problem som oppdages tidlig, er langt enklere å behandle.

Forebyggende stell

• Helsesjekk av hele flokken hver eneste dag
• Fast klauvstell og tørre underlag for å hindre halthet
• En plan for parasittkontroll utarbeidet sammen med veterinær
• Vaksinering i tråd med det som anbefales for området
• Klipping rundt halepartiet eller hele kroppen for å redusere risikoen for fluesyke
• God ernæring gjennom sen drektighet og diegiving

Sauer blir kjønnsmodne allerede i løpet av det første leveåret, men mange oppdrettere venter til søya har fått ordentlig vekst før de lar den bli paret. Hos de fleste raser i tempererte strøk er brunsttiden knyttet til årstiden og starter når dagene blir kortere om høsten, slik at lammingen skjer om våren. Enkelte raser, som Dorset, kan formere seg uavhengig av årstid, noe som gjør det mulig å spre lammingen utover hele året.

Etter paring varer drektigheten i omtrent fem måneder, det vil si rundt 145 til 150 dager. Som regel føder søya ett eller to lam, og tvillinger forekommer ofte hos mange raser, mens enkeltlam er mer vanlig hos søyer som lammer for første gang eller lever i fjellet. Nyfødte lam kommer seg raskt opp på beina og begynner å die kort tid etter fødselen, og søya kjenner igjen sine egne lam på lukt og stemme. Vanligvis blir lammene avvent i noen måneders alder, når de går helt over på fôr.

Passer det å holde sauer for deg?

Før man skaffer seg sauer, bør man tenke gjennom jord, tid og kostnader. Sauer trenger beitemark, inngjerding som holder rovdyr ute, husly og gjerne noen få flokkfeller, siden en enkelt sau ikke trives alene. Daglig tilsyn er nødvendig, og oppgaver som klipping, klauvstell og parasittkontroll kommer igjen gjennom hele året. Dette er en forpliktelse over lang tid: en sau kan leve i 10-12 år eller mer, så flokken innebærer ansvar over flere år, ikke bare i en sesong. Kostnadene omfatter selve dyrene, gjerder, fôr og høy, klipping og veterinærbehandling.

Hvor man kan skaffe sauer

Vanligvis kjøper man sauer fra etablerte oppdrettere eller gjennom dyremarkeder, der man kan spørre om helsehistorikk, vaksiner og parasittstatus. Enkelte organisasjoner og tilfluktssteder plasserer også sauer som trenger et nytt hjem. Uansett hvor dyrene kommer fra, bør man velge en kilde som behandler dyrene godt, og se etter sauer som virker årvåkne, går fint på beina og er i god kondisjon.