Due

Tamduen er en mellomstor fugl med opphav i den ville klippeduen (Columba livia). Den har vært holdt av mennesker i flere tusen år, og dagens tamformer spenner vidt i størrelse, farge og evner. Noen linjer er avlet for å fly lange strekninger og finne veien hjem, noen for saltoflyging, og noen for kroppsform og fjærdrakt. Samlet sett er duer rolige og selskapelige fugler som gjerne lever tett innpå andre fugler.

Hovednæringen er frø og korn. Duer drikker ved å suge inn vann, i motsetning til de fleste fugler som legger hodet bakover, og de lager en melkeaktig kropsekret til ungene. Ruging og fôring deles mellom begge foreldrene. Disse trekkene gjør at arten er relativt grei å holde og avle sammenlignet med mange andre fugler.

Under gode forhold blir duen tam og kjenner igjen den som steller den. Ettersom fuglene er flokkdyr, har de det best med minst én artsfelle. Arten passer for folk som kan sørge for et rent dueslag, daglig fôring og regelmessig håndtering, og passer dårligere for dem som ser etter en løstgående innefugl.

Hvem passer denne fuglen for

Duen passer for dem som ønsker en utefugl som er selskapelig, enkel å fôre og hekker uten problemer. Den passer for hobbyfolk som er interessert i kappflyging, utstilling eller flygeoppvisning, og for familier som klarer å binde seg til daglig fôring og rengjøring av slaget. Den egner seg dårligere for noen som vil ha en fugl som lever løst innendørs, eller en som kan være alene over lengre tid.

Tamduer spriker langt mer enn den ville stamformen. Selektiv avl gjennom århundrer har gitt fugler som skiller seg i størrelse, kroppsform, fjærmønster, flygemåte og atferd. Blant de vanlige typene som omtales her, finnes rundt 25 ulike raser, mens det samlede antallet på verdensbasis, på tvers av alle standarder, kommer opp i flere hundre.

Hovedinndelingene sier noe om hva hver fugl er avlet for. Bruksraser er store og avlet for kjøtt. Kappflygings- og hjemflygingsfugler avles for fart og evne til å finne hjem over lange avstander. Flygeraser flyr på særegne måter, som saltoer eller ruller i luften. Pynteraser holdes for form, holdning og fjærtrekk, ikke for flyging.

Slik grupperes rasene

Rasestandarder deler duer inn etter formål og fysiske trekk. Klubber og utstillingsstandarder beskriver ideell kroppsform, fjærmønster og holdning for hver rase, og dommere måler fuglene mot beskrivelsene. For kappflygings- og flygelinjer teller resultatene i luften mer enn utstillingspoeng, og disse fuglene velges først og fremst etter hva de får til.

Tamduen stammer fra klippeduen, en fugl som hekker på klipper og hyller i Europa, Nord-Afrika og deler av Asia. Hekkevanen gjorde arten lett å holde, for fuglene tar uten videre i bruk kunstige hyller og bygde ly framfor naturlige klipper. Tidlige stellere i Midtøsten og Middelhavsområdet holdt duer til mat og for ekskrementene, som ble brukt som gjødsel.

Skriftlige og arkeologiske kilder regner duehold blant de eldste formene for fugletemming, med spor som strekker seg flere tusen år tilbake. Oldtidskulturer i Mesopotamia, Egypt og rundt Middelhavet reiste dueslag og avlet duer i stort antall. Fuglene fulgte handels- og bosettingsrutene etter hvert som folk flyttet.

At duen finner veien hjem, gjorde den nyttig som budbringer. Fugler som fraktes bort fra slaget, vender tilbake til det, og denne egenskapen ble tatt i praktisk bruk til kommunikasjon gjennom mange århundrer, også i krig. Selektiv avl for pålitelig og rask hjemkomst ga kappflygings- og hjemflygingslinjene vi holder i dag.

Fra 1700-tallet og utover utviklet oppdrettere i Europa, Asia og andre steder en rekke ulike pynte- og flygeraser og festet trekk som saltoflyging, oppblåste kroper og viftehaler. Dueutstillinger og kappflygingsklubber satte standarder på system, og det brede spekteret av moderne raser er resultatet av denne lange perioden med målrettet utvelging.

En vanlig due har rund kropp, lite hode med et mykt kjøttfullt felt (vokshuden) over nebbet, og et kort, svakt buet nebb. Hos flygeraser er vingene sterke og spisse, og beina er korte med skjellkledde føtter. Den ville klippeduen er grå med to mørke vingebånd og glans på halsen, men tamrasene viser langt mer variasjon.

Fargespekteret omfatter grått, hvitt, svart, rødt, brunt og en rekke stripete, rutete og brokete mønstre. Enkelte raser har glatt, tettliggende fjærdrakt, mens andre har topp, kruser, fjærkledde føtter eller overdrevne hale- og kroptrekk. Kroppsstørrelse og proporsjoner varierer mye mellom de små flygetypene og de store bruksrasene.

Slik varierer utseendet mellom raser

Forskjellene mellom rasene er store. Runt er avlet for stor størrelse, mens kropduer som English Pouter står høyt og blåser opp kropen. Viftehaler som Indian Fantail og English Fantail har en bred vifte av halefjær og oppreist holdning. Flygeraser som Birmingham Roller og Tippler beholder en slankere, flygeklar kropp med lite pyntefjær.

Duer er selskapelige av natur og lever i flokk. Innad i flokken danner de parbånd, og et bundet par holder ofte sammen fra sesong til sesong. At begge i paret deler på redearbeidet, er uvanlig blant fugler og speiler samarbeidsatferden som ligger i arten.

Kommunikasjonen skjer med en rekke myke kurr og med kroppsspråk. En hann som kurtiserer, blåser opp halsen, bukker og går i sirkel rundt hunnen. Duer er sterkt knyttet til hjemslaget og navigerer tilbake til det over avstand, et instinkt som ligger bak både hjemflyging og kappflyging. De er ikke aggressive fugler, men hanner forsvarer redekassen, og par kappes om hekkeplass.

Fugler i hold venner seg til stelleren og lar seg gjerne nærme seg og holde i ro. De finner raskt en daglig rytme og lærer når det er fôringstid. Kjedsomhet og trangboddhet kan føre til fjærplukking eller småkjekling, og derfor er nok plass og en stabil flokkstruktur viktig.

Daglig stell

• Gi friskt korn eller duefôr og rent drikkevann hver dag
• Kontroller at alle fuglene er aktive, våkne og spiser
• Fjern ekskrementer fra pinner og gulv for å holde slaget tørt
• Se til at ventilasjonen fungerer og at slaget er fritt for fukt
• Vær oppmerksom på tegn på sykdom, skade eller skadedyr

Miljø

• Hold fuglene i et tørt, godt ventilert slag som stenger ute regn, trekk og rovdyr
• Gi hvert par en redekasse, og sett opp pinner i ulike høyder
• Unngå overbefolkning, som sprer sykdom og gir småkjekling
• Sørg for tilgang til grit og et grunt bad til fjærstell
• Sikre slaget mot katter, rotter og rovfugler

Pleie og håndtering

Duer steller og bader seg selv og trenger derfor lite direkte pleie. Sett fram et grunt bad én eller to ganger i uken, så fuglene kan holde fjærdrakten i orden. Håndter dem varsomt og jevnlig fra ung alder for å holde dem tamme, støtt kroppen og legg vingene inntil så de kjenner seg trygge. Sjekk føtter, fjær og kloakk mens du håndterer dem, for tidlige tegn på problemer.

Duer er korn- og frøspisere. Et vanlig kosthold er en blanding av kornslag og belgvekster som mais, hvete, bygg, erter og småfrø, enten som ferdigblandet duefôr eller blandet av stelleren. Siden duer svelger frøene hele, trenger de tilgang til grit, som samler seg i kråsen og bidrar til å male opp fôret. De trenger også kilder til mineraler og kalsium, særlig hekkehunner som skal danne eggeskall.

Foreldrene fôrer ungene med kropmelk, en næringsrik sekret som begge voksne lager de første dagene etter klekking, før de gradvis går over til oppmykt korn.

Godbiter som småfrø kan gis med måte og som belønning under håndtering, men bør ikke erstatte den balanserte kornblandingen. Tilskudd av kalsium og mineraler støtter skalldannelse og beinhelse, særlig hos hekkefugler. Rent, friskt vann må alltid være tilgjengelig, for duer drikker ofte, og en tilgriset kilde sprer sykdom.

Duer er stort sett hardføre og lever rundt 6-15 år med god innkvartering og fôring, og enkelte individer lever lenger. De fleste helseplager kan spores tilbake til fuktige, trange eller skitne forhold, eller til forurenset fôr og vann. En steller som holder slaget rent og tørt og ser over flokken daglig, fanger opp de fleste problemene tidlig.

Forebyggende stell

• Hold slaget rent, tørt og godt ventilert
• Gi rent vann daglig og skjerm fôret mot forurensning
• Unngå overbefolkning og sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Sjekk fuglene jevnlig for parasitter og endringer i avføring eller vekt
• Følg et vaksinasjons- og ormekuropplegg tilpasset området og flokken din

Duer lærer raskt og husker steder og rutiner godt. Hjemflygingsraser kan trenes til å vende tilbake fra stadig større avstander, og mange duer kan læres opp til å gå inn i slaget på signal, sitte på en hånd eller komme til fôr. Treningen bygger på fuglens naturlige tilknytning til hjemslaget og på hvor kjapt den lærer fôringstidene. Rolige og jevnlige økter gir bedre resultater enn forhastet håndtering.

Slik kommer du i gang

1. La nye fugler slå seg til ro i slaget så de oppfatter det som hjem før noe slipp
2. Tem dem med daglig varsom håndtering og håndfôring
3. Lær dem slaginngang ved å fôre bare innendørs, så de lærer å vende tilbake og gå inn
4. For hjemflygingstyper starter du med korte slipp nær slaget og øker avstanden gradvis
5. Hold øktene korte og konsekvente, og avslutt alltid i ro

Duer holdes i et slag, et bygd ly som holder fuglene tørre, ventilerte og trygge for rovdyr. Slaget skal slippe inn lys og frisk luft uten trekk i pinnehøyde, og det må stenge ute regn, katter, rotter og rovfugler. Innvendig trenger fuglene pinner, redekasser til par og åpen gulvplass. Flygeraser trenger i tillegg et trygt område eller en voliere til mosjon, og hjemflygingstyper trenger kontrollert tilgang til friluft.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikret slag med sikre dører, netting og solid tak
• Pinner og egne redekasser til hekkepar
• Fôrbeholdere og rene vannbeholdere som tåler tilgrising
• Grit og mineraler innen rekkevidde
• Et grunt badeområde og god ventilasjon året rundt

Duer er produktive hekkere og parer seg lett når de har nok redeplass. Fuglene blir vanligvis hekkeklare rundt 5-7 måneder, selv om mange stellere venter lenger på full modenhet. Et par kurtiserer, bygger et enkelt rede i en kasse, og hunnen legger et lite kull.

Det vanlige kullet er to egg, lagt med en dag eller to imellom. Begge foreldre deler på rugingen, som varer rundt 17-19 dager. Etter klekking fôrer begge voksne ungene med kropmelk de første dagene, før de går over til gulpet korn. Ungene vokser raskt og forlater som regel redet rundt fire til seks uker gamle. Et par kan fostre opp flere kull i løpet av en sesong, og stellere styrer derfor ofte hekkingen etter plass og formål.

Er en due riktig for deg?

Duer trenger uteslag med plass, daglig fôring og vann samt jevnlig rengjøring. Ettersom de er flokkfugler, bør du regne med å holde mer enn én. Tidsbruken er jevn framfor tung: fôring, tilsyn og rengjøring hver dag, i tillegg til vedlikehold av slaget. Fugler kan leve godt over ti år, så duehold er et ansvar over flere år. Kostnadene omfatter slag og utstyr i oppstart, og løpende fôr, grit og helsestell. Tenk gjennom lokale regler, naboer og plassen du kan tilby før du starter.

Hvor du får tak i en

Fugler er å få tak i hos etablerte dueoppdrettere og entusiaster, i lokale dueklubber og hos fuglehjelp som tar imot uønskede eller streifende tamduer. En ansvarlig oppdretter holder rene slag, friske dyr og oversiktlige opptegnelser, og svarer på spørsmål om en fugls linje og bakgrunn. Ved å komme på besøk får du sett forholdene og helsen til fuglene før du kjøper eller adopterer.