Gris

Grisen tilhører pattedyrfamilien Suidae og er blant husdyrene med lengst historie som domestisert art. Den er altetende, har en svært god luktesans og et godt minne, og regnes som et av de smarteste husdyrene vi kjenner til. De fleste griser i verden holdes for kjøttproduksjon, men et økende antall mindre raser holdes nå som kjæledyr, både i vanlige hjem og på småbruk.

Sosialt sett er grisen svært avhengig av flokken sin. Under naturlige forhold lever den sammen med andre griser, bruker et stort spekter av grynt og lyder for å kommunisere, og bygger faste relasjoner over tid. Med trynen, som er flat og svært bevegelig, roter grisen i jorden på jakt etter mat, og denne trangen til å rote forsvinner ikke selv om dyret bor i en hage fremfor på en gård. Siden grisen mangler fungerende svettekjertler over det meste av kroppen, bruker den i stedet gjørme eller vann til å kjøle seg ned og skjerme huden.

Skal en gris holdes som kjæledyr, må eieren regne med å sette av plass, tid hver dag og en fast rytme i hverdagen. Grisen lever lenge sammenlignet med mange andre husdyr og danner sterke bånd til menneskene rundt seg, men størrelse, kraft og roteinstinkt gjør den til et krevende valg, ikke et enkelt et.

Passer grisen for deg

En gris passer for dem som har trygg plass utendørs, klarer å holde en fast rutine for mating og renhold, og har en veterinær i nærheten som kan behandle husdyr. Den er lite egnet i en liten leilighet, og heller ikke for noen som ønsker seg et stille dyr som krever lite oppfølging. Fordi grisen er så intelligent, trenger den både stimulering og faste grenser, og man bør tenke gjennom hvor stor den kan bli, lenge før den flytter inn.

Det som skiller griseraser fra hverandre, er blant annet kroppsstørrelse, hvor raskt de vokser, andelen fett kontra magert kjøtt, farge og mønster på pelsen, hvor godt de tåler utendørsforhold, og om de egner seg som kjæledyr. I dag regnes rundt 17 raser som allment anerkjent. De store kommersielle rasene er avlet frem for rask vekst og høy andel magert kjøtt, mens de gamle rasene holdes fordi de er hardføre, flinke til å finne mat selv, og har god smak. Miniatyrrasene er valgt ut nettopp fordi de blir mindre som voksne og har et roligere gemytt, noe som gjør dem bedre egnet som selskapsdyr.

Man deler gjerne rasene inn etter formål og opprinnelse: kommersielle kjøttraser på den ene siden, gamle eller tradisjonelle raser som holdes ved like for hardførhet og smak på den andre, og til slutt miniatyr eller kjæledyrraser som Potbellied og Kunekune. Farge og pelstype, altså hvit, svart, rød, flekket eller krøllet, følger som regel rasen og gjør det lettere å kjenne dem igjen.

Alle dagens tamgriser stammer fra villsvinet Sus scrofa, som tidligere levde i store deler av Europa og Asia. Både arkeologiske funn og genetiske studier tyder på at temmingen skjedde uavhengig av hverandre minst to steder: i Midtøsten, i området som i dag er Anatolia, for rundt 9000 år siden, og omtrent samtidig i Øst-Asia, i det som nå er Kina. De første tamgrisene ble holdt nær der folk bodde, og livnærte seg på matrester og det de fant i nærområdet.

Etter hvert fulgte grisen med de tidlige jordbrukssamfunnene vestover til Europa, og i klassisk tid var den en selvfølgelig del av livet på landsbygda over hele kontinentet. Fordi grisen kunne omdanne både avfall og det den fant selv til kjøtt, ble den svært nyttig for både husholdninger og hele landsbyer. I løpet av mange hundre år vokste det frem lokale varianter tilpasset klima, tilgjengelig fôr og det folk foretrakk, og dette la grunnlaget for mange av de tradisjonelle rasene vi fortsatt kjenner.

Fra 1500 tallet av tok europeiske sjøfarere med seg griser til Amerika, hvor dyrene raskt etablerte seg i de nye omgivelsene. På 1700 og 1800 tallet begynte avlere i blant annet Storbritannia å krysse lokale griser med dyr importert fra Asia, noe som ga bedre vekst og kroppsform og dannet utgangspunktet for flere av dagens raser.

I løpet av 1900 tallet ble avlsarbeidet stadig mer målrettet mot rask vekst og magert kjøtt, og produksjonen samlet seg om et fåtall kommersielle raser. Samtidig har interessen for gamle raser, og for å holde mindre griser som kjæledyr, tatt seg opp igjen, noe som har bidratt til å redde eldre typer fra å forsvinne helt.

Kroppen til en gris er tung og tønneformet og hviler på korte bein. Hodet er stort, og trynen, som er flat og godt egnet til roting, er et av de mest kjennetegnende trekkene. Huden er tykk, og pelsen er som oftest glissen med grov bust, selv om noen raser har tettere eller krøllet pels. Øynene er relativt små sett i forhold til hodet, og alt etter rase kan ørene stå oppreist eller henge foldet fremover. Hvor stor grisen blir som voksen, varierer enormt, fra små kjæledyrraser til de aller største kjøttrasene.

Utseendet spriker mye fra rase til rase. De store kommersielle rasene er høyreiste og kraftig bygget, mens kjæledyrraser som Potbellied er små, har hengebuk og korte bein. Ser man på pelsen, går spennet fra den glatte og hvite hos Yorkshire, via de rødblonde bustene til Tamworth, til den krøllete ullen til Mangalitsa. Mønster som beltet hos Hampshire eller flekkene hos Gloucestershire Old Spot er så typiske at man kan kjenne rasen igjen på dem alene.

Blant husdyrene regnes grisen som et av de mest intelligente. Den er nysgjerrig av natur og bruker både trynen, luktesansen og hukommelsen om hvor den har funnet mat før, til å utforske omgivelsene. Å rote, altså skyve og grave med trynen, er et sterkt medfødt instinkt som hjelper grisen med å finne mat og bli kjent med området rundt seg, og dette instinktet gir seg ikke uansett hvor grisen bor.

Grisen lever i flokk og har et tydelig hierarki der individer som kjenner hverandre bygger faste relasjoner over tid. Purker holder seg tett på ungene sine, og medlemmene i en flokk kjenner hverandre igjen. Kommunikasjonen skjer gjennom et bredt spekter av grynt, hyl og andre lyder, som kan bety alt fra at grisen er fornøyd til at den er sulten, redd eller har det vondt. Å sølekure seg i gjørme eller vann er en helt normal måte å regulere kroppstemperaturen på og ta vare på huden, ikke et tegn på at dyret er skittent av natur. Har grisen nok plass til rådighet, holder den sove og toalettområdene sine adskilt og rene.

Den daglige oppfølgingen

• Sørg for at grisen alltid har tilgang til rent vann og en avmålt, balansert porsjon mat hver dag
• Se etter skader, halting og endringer i matlyst eller oppførsel
• Hold sove og toalettområdene rene, og fjern skitten strø jevnlig
• La grisen få rote og lete etter mat, siden dette er en naturlig del av atferden

Miljøet rundt grisen

• Gjerdet må være solid og umulig å rømme fra, siden griser er sterke nok til å løfte eller presse seg gjennom svake barrierer
• Skjulet bør være tørt og trekkfritt, med rent strø som for eksempel halm
• Sørg for et sølekur eller en skyggefull plass, ettersom griser fort blir overopphetet
• Sett av et område hvor det er greit at grisen roter, for det kommer den til å gjøre uansett

Pels og håndtering

Grisen trenger lite stell av pelsen, men huden bør sjekkes jevnlig for tørrhet, solskader, parasitter og sår. Klauver og hoggtenner kan trenge tilsyn fra dyrepasser eller veterinær med jevne mellomrom. Vend grisen til rolig og forutsigbar håndtering fra den er liten, for en voksen gris er tung og sterk og reagerer dårlig på brå eller inkonsekvent behandling.

Selv om grisen er altetende og kan spise svært mange typer mat, trenger den et balansert kosthold for å holde seg frisk og unngå å bli overvektig. De fleste griser får kraftfôr eller kornbasert fôr tilpasset alderen, i tillegg til grovfôr, gress og egnede grønnsaker. Kjæledyrgriser blir lett overfôret, så det lønner seg å måle opp porsjonene og holde et øye med holdet. Kvaliteten og balansen i fôret betyr mer enn hvor mye grisen faktisk får.

Små mengder frukt eller grønnsaker fungerer godt som godbiter til trening og som en form for berikelse, men bør bare utgjøre en liten del av det grisen spiser totalt. Endrer man fôret, bør det skje gradvis. Rent, ferskt vann skal alltid være tilgjengelig, og grisen drikker merkbart mer både i varmt vær og mens den dier ungene sine.

Selv om grisen i utgangspunktet er et robust dyr, henger helsen tett sammen med kosthold, hvordan den holdes, og oppfølgingen den får i hverdagen. Overvekt er et vanlig problem blant kjæledyrgriser, og kan gi følgeproblemer i ledd, føtter og til og med synet. Griser er også utsatt for hudplager, solskader, parasitter både inni og utenpå kroppen, samt luftveisplager, spesielt der de holdes fuktig eller trangt. Får de god stell, kan kjæledyrgriser fint leve 12 til 18 år.

Forebyggende stell

• Gi et avmålt, balansert kosthold og hold grisen slank
• Sørg for at der grisen bor er rent, tørt og godt luftet
• Følg et opplegg for parasittkontroll i samråd med veterinær
• Hold jevnlig kontroll på klauver, hoggtenner og helsetilstand generelt
• Følg de lokale kravene til vaksinasjon og journalføring ved flytting av dyr

Selv om grisen blir kjønnsmoden allerede ved 5 til 8 måneders alder, venter de fleste med avl til dyret har fått vokse ferdig. Purker går i brunst med jevne mellomrom, cirka hver tredje uke, og er mottakelige bare i en kort periode innenfor denne syklusen. Etter paring varer drektigheten i omtrent 114 dager, noe som gjerne huskes som tre måneder, tre uker og tre dager.

Vanligvis får en purke mellom 8 og 12 grisunger i et kull, men dette varierer både med rase og individ. Smågrisene kan bevege seg og die kort tid etter fødselen, og de er i starten helt avhengige av morsmelk og varmen fra purken. De avvennes som oftest etter noen uker og går deretter over til fast fôr. Skal man drive med ansvarlig avl, må man planlegge for stell av purken, ha plass og penger til å fø opp ungene, og vite hvor de skal bli av når de er klare til å flytte.

Er en gris riktig for deg

Å skaffe seg en gris er ingen liten avgjørelse. Kjæledyrgriser kan leve i 12 til 18 år, så man må være innstilt på over et tiår med daglig oppfølging. Grisen trenger både trygg plass ute og et solid gjerde, for selv de minste rasene er sterke og bestemte. Den krever tid til mating, renhold og oppmerksomhet hver eneste dag, og eieren må ha tilgang til en veterinær som kan griser eller husdyr generelt. De løpende utgiftene omfatter fôr, strø, gjerde og veterinær, og dette varer hele dyrets liv. Mange steder gjelder det også egne regler for å holde gris, blant annet krav om registrering og journalføring ved flytting, noe man bør sjekke opp i god tid før man skaffer seg en.

Hvor man kan få tak i en gris

Griser kan skaffes fra seriøse oppdrettere, gårder, eller fra dyrevern og fristeder. Velg en kilde der du får se hvordan dyrene faktisk holdes, får ærlig informasjon om hvor store og hvordan de trolig blir som voksne, og får dokumentasjon på helse og bakgrunn. Både dyrevernorganisasjoner og fristeder har ofte griser som trenger nytt hjem, ikke minst kjæledyr som har blitt større enn eierne hadde regnet med. Unngå steder som bagatelliserer hvor stor grisen faktisk kommer til å bli.