Lama

Blant de fire søramerikanske kamelidene er lama den største, og den regnes som et av de eldste tamdyrene på det amerikanske kontinentet. Dyret lever i flokk, har et rolig gemytt og er smart nok til å læres opp til oppgaver som lasting og transport på fjellstier. I motsetning til de fleste andre husdyr blir lama gjerne holdt i små grupper på småbruk og gårder drevet som hobby, siden det stillferdige vesenet og de begrensede kravene til fôr gjør dyret enkelt å ha ansvar for.

Kjennetegnene er en lang hals, ører som peker oppover og ligner litt på bananer, en overleppe delt i to, og myke, polstrede tær, to på hver fot. Verken horn eller hover finnes hos denne arten. Kommunikasjonen skjer via kroppsspråk, øreposisjon og lave brummelyder, og dyret er godt kjent for å spytte når det blir forstyrret eller skal vise sin plass i rangordenen innad i flokken. Som regel er spyttingen rettet mot andre lamaer, sjelden mot mennesker.

Skal man ha lama som følgedyr, må man kunne stille med beiteareal, husrom og selskap fra minst en annen kamelide. Dette er ikke et dyr som lever inne, og det håndterer ensomhet dårlig. Blir dyret vent til forsiktig håndtering fra det er lite, lar det seg lett grimeføre, lede og laste opp, noe som forklarer hvorfor lama også brukes som lastedyr og til å passe på sauer og geiter.

Hvem passer lama for

Lama fungerer godt hos folk med tilgang til jord, tid til å følge med hver dag, og lyst til å ha mer enn ett dyr. Dyret svarer godt på tålmodig og fast håndtering, men er ikke noe godt alternativ for den som vil ha et enkelt kjæledyr alene eller holde det innendørs.

I stedet for klart definerte raser deles lama som oftest inn etter pelstype. Cirka fire typer er i vanlig bruk, og det som skiller dem er primært lengden, tettheten og strukturen på ullen. Når det gjelder kroppsform, høyde og gemytt, er typene nokså like, så valget avhenger mest av hvor mye stell pelsen trenger, og om formålet er ullproduksjon eller arbeid.

Grunnlaget for inndelingen

Typene skilles fra hverandre ut fra pelsegenskaper man kan se og kjenne på. Dyr med tung pels, som Wooly, krever mer stell og bør følges tett opp i varmt vær, mens Classic-typen har mindre ull og passer godt der dyret brukes til pakking. Suri og Silky er mest attraktive for dem som produserer ull, på grunn av kvaliteten og følelsen fibrene har.

Opphavet til lama er guanacoen, en villkamelide som fortsatt lever i deler av Sør-Amerika. Temmingen skjedde i høylandet i Andesfjellene, i det som i dag er Peru og Bolivia, og funn fra arkeologien tyder på at prosessen var kommet langt allerede for 4 000 til 5 000 år siden. De første gjeterne valgte ut dyr som var lette å håndtere og som klarte å bære last i bratt terreng høyt til fjells.

Frem til europeerne kom, hadde lama en sentral rolle i de andinske kulturene. Uten hjul eller store trekkdyr var lama det viktigste transportmiddelet for varer over fjellene. Ull til tekstiler, skinn, kjøtt og møkk til brensel og gjødsel kom også fra dyret. Hvor mange dyr man eide, sa noe om formuen, og lama hadde en plass i religion og seremonier.

Da spanjolene ankom på 1500-tallet, tok andre dyr som hest, esel og sau over flere av oppgavene lama hadde hatt, og antallet dyr gikk ned enkelte steder i Andesfjellene. Likevel beholdt landsbygdssamfunnene i regionen både flokkene sine og kunnskapen om hvordan de skulle stelles.

Fra slutten av 1900-tallet begynte man å eksportere og avle lama i Nord-Amerika, Europa og Australia, der dyret i dag brukes til ull, som lastedyr, til vakthold over husdyr og som følgedyr. Lama finnes nå langt utenfor sitt opprinnelige leveområde, selv om de høye delene av Andesfjellene fortsatt har flest dyr.

Karakteristisk for lama er den lange, rette halsen, det lille hodet med todelt overleppe, og de høye, buete ørene som gjerne sammenlignes med bananer. Ullens lengde varierer etter type og dekker hele kroppen, mens beina ender i myke føtter med to tær i stedet for hover, noe som gjør dyret komfortabelt både på mykt og steinete underlag. Pukkel har lama ikke. Fargen på pelsen spenner fra ren hvit, brun, grå og svart til mønster med flekker og blandingsfarger.

Forskjeller i utseende mellom typene

Pelsen skiller de ulike typene av lama tydeligst fra hverandre. Classic har en tynnere og kortere pels, mens Wooly har en tettere pels som dekker langt ned på beina. Ullen til Suri henger i lange, atskilte lokker, mens Silky har fin og glatt ull. Bortsett fra dette er kroppsform og størrelse ganske lik uansett type.

For å føle seg trygg trenger lama selskap av andre kamelider, siden dette er et flokkdyr. Innad i flokken finnes det en rangorden, der dyr lenger ned rangmessig som regel gir etter for dem høyere oppe. Mye av kommunikasjonen foregår uten lyd, gjennom kroppsspråk: hvordan øret vendes, hvordan halsen holdes og hvordan halen står, sier alt sammen noe. Lave brummelyder kan bety alt fra nysgjerrighet til ro eller lett stress.

Er dyret vant til jevnlig håndtering fra det er ungt, oppfører det seg som regel mildt overfor mennesker. Spytting, som lama er mest kjent for, skjer stort sett mellom lamaer, gjerne ved fôring eller når rangorden skal avklares; mot mennesker er dette langt sjeldnere og skjer helst når dyret føler seg presset eller trengt opp i et hjørne. Lama legger merke til farer i omgivelsene, og dette er noe av grunnen til at arten brukes for å beskytte sauer og geiter mot mindre rovdyr.

Lama er nysgjerrig og lærer seg raskt faste rutiner. Når dyret har blitt vant til det, aksepterer det håndtering, grimeføring og ledning uten problemer, og det er ikke noe som lett får dyret til å få panikk dersom man opptrer rolig.

Det daglige stellet

• Se etter tegn på sykdom, skade eller mistrivsel hos hvert enkelt dyr
• Ha rent, friskt vann tilgjengelig til enhver tid
• Pass på at det finnes gress eller høy av god kvalitet
• Kontroller at gjerder og husrom fungerer og er trygge
• Legg merke til hvordan dyrene i flokken oppfører seg mot hverandre, spesielt ved fôring

Miljøet dyrene trenger

• Gi dyrene et trygt beiteområde med god plass
• Sørg for husrom som beskytter mot sol, vind, nedbør og snø
• Ha aldri bare ett dyr; minst to kamelider skal holdes sammen
• Hold bakken tørr og godt drenert for å skåne føttene
• Bruk gjerder som holder flokken samlet og rovdyr unna

Stell av pels og håndtering

Hvor mye pelsstell som kreves, avhenger av typen. Dyr med tung pels må børstes jevnlig for å hindre filt, og bør klippes en gang i året, helst rett før sommeren. Klørne stopper aldri å vokse og må klippes ved behov. Med jevnlig og forsiktig håndtering forblir dyrene lette å grimeføre, lede og undersøke, noe som gjør de faste helsesjekkene mye enklere.

Fordøyelsessystemet til lama er godt tilpasset til å hente næring ut av magert beite. Grunnfôret består av gress og god høy, supplert med kratt der det finnes. Nettopp fordi fordøyelsen er så effektiv, kan for rikt beite eller mye kraftfôr gjøre dyret overvektig, så mengden bør tilpasses hold og hvor mye dyret arbeider. Tilgang på rent vann hele tiden er nødvendig.

Godbiter, tilskudd og vann

Gi godbiter sparsomt og bare fra hånden, siden for mye håndmating kan gjøre dyret pågående. Der jorden eller fôret lokalt mangler mineraler, kan tilskudd trenges; spør en veterinær eller en erfaren lamaholder til råds. Rent vann skal alltid være tilgjengelig, med ekstra oppfølging i varmt vær og sikring mot frost om vinteren.

Får dyret godt stell, lever lama som regel mellom 15 og 25 år og regnes som robust. De fleste plagene skyldes parasitter, dårlig fotstell, varme i mildt klima eller feil i fôringen, snarere enn tilstander knyttet til bestemte raser. Fordi lama har lett for å skjule at den er syk til det er langt fremskredet, er det viktig å følge nøye med til vanlig.

Forebygging

• Gjennomfør faste helsekontroller hos veterinær med kamelidkompetanse
• Legg en plan for orming tilpasset stedet dere bor
• Klipp klørne etter en fast rutine
• Klipp dyr med tung pels før sommeren
• Følg med på holdet og juster fôret deretter

Hunndyr blir vanligvis kjønnsmodne mellom ett og to år, mens hannene modnes noe senere. Eggløsningen hos lama utløses av selve paringen, ikke av en fast syklus. Drektigheten varer lenge, rundt 11 til 12 måneder, og en frisk hunn får nesten alltid bare ett avkom. Tvillinger forekommer svært sjelden.

De fleste fødsler skjer på dagtid. En nyfødt cria klarer som regel å reise seg og die i løpet av noen timer, og avvenningen skjer gradvis over flere måneder. Unge dyr bør vokse opp sammen med resten av flokken for å lære normal sosial atferd, og for mye tett kontakt med mennesker tidlig kan gi håndteringsproblemer senere i livet.

Er lama riktig for deg?

Tenk gjennom hvor mye tid, plass og penger som kreves før du skaffer lama. Dyrene trenger et trygt beiteområde, husrom som fungerer hele året, og selskap fra minst en annen kamelide, så i praksis bør man regne med minimum to dyr. Daglig tilsyn, jevnlig stell av føtter og pels, og en veterinær med erfaring fra kamelider hører med til det å eie lama. Levetiden på 15 til 25 år gjør dette til en forpliktelse man må se i et perspektiv på flere tiår.

Hvor man kan finne en lama

Man kan skaffe lama fra etablerte oppdrettere, gårder som reduserer besetningen sin, eller organisasjoner som driver med redning og omplassering av kamelider. En seriøs selger lar deg se dyrene på forhånd, gir deg informasjon om helse og hvordan dyret er håndtert, og svarer villig på spørsmål om gemytt og stell. Kjøper man minst to dyr samtidig, blir det lettere for dem å finne roen, siden en lama alene fort blir stresset.