Gås

Gasa er en tungbygd vannfugl i familien Anatidae. Folk holder tamgjess på gårder, småbruk og landeiendommer for kjottet, de store eggene, det myke dunet og for at de beiter gress og ugress. De holdes dessuten til pynt og som våkne vaktfugler, siden de skriker hoyt så snart noe ukjent dukker opp.

De fleste vestlige rasene har opphav i den ville grågåsa (Anser anser), mens flere asiatiske raser, deriblant kinagåsa, stammer fra svanegåsa (Anser cygnoides). Gjess blir storre og lever lenger enn nesten alt annet fjorfe. De knytter sterke parbånd, gjenkjenner folkene som steller dem, og holder seg naer en kjent flokk og et kjent territorium.

Ei gås krever mer enn noen få honer gjor. Den må ha daglig tilgang til gress, en stodig tilgang på rent vann som er dypt nok til å dyppe hodet i, trygt nattely mot rovdyr og rom til å bevege seg. Med godt stell blir gjess hardfore, produktive og gamle, og mange blir tamme og lydhore overfor dem som steller dem.

Hvem gasa passer for

Gjess passer for dem som har et inngjerdet gressareal, et rovdyrsikkert ly og tid til daglig stell. De trives på småbruk, gårdstun og landlige hager. De egner seg dårlig for et liv innendors, små bytomter eller folk som ikke kan skaffe vann, beite og vern mot rev og hund. Ettersom ei gås kan leve i to tiår eller mer, er den en lang forpliktelse og ikke et sesongdyr.

Tamgåseraser sorteres gjerne etter vektklasse: tunge raser som avles mest for kjott, mellomstore raser og lette raser som er mer aktive og flinkere til å beite. Omkring tolv raser er bredt anerkjent i fjorfestandardene. De skiller seg i voksenvekt (fra lette fugler på noen kilo til tunge slaktefugler), i holdning (oppreiste asiatiske typer mot de bredere og lavere europeiske) og i fjaerdrakt, som går fra rent hvit til grå, gulbrun og monstret.

Enkelte raser har i tillegg et saertrekk, som knuten på nebbet hos asiatisk avledede gjess eller de krollede fjaerene hos sebastopolgåsa. Noen få raser er autokjonnende, altså at hanner og hunner har ulik farge, og da blir det enkelt å kjonnsbestemme ungene.

Rasen velges etter hva rokteren vil oppnå. Tunge raser som Toulouse og Embden egner seg for kjottproduksjon, lette aktive raser som Kinagås og Shetland beiter og furasjerer bedre, autokjonnende raser som Pilgrim gjor det lett å skille hanner fra hunner, og krollede eller fargede raser som Sebastopol og Egyptisk holdes mest for utseendets skyld.

Gasa var blant de forste fuglene mennesket tok i hus. Vestlige tamgjess stammer fra grågåsa, en vill art som finnes over hele Europa og i deler av Asia. Funn fra det gamle Egypt og fra tidlige europeiske jordbrukskulturer viser at gjess ble holdt til mat og fjaer for flere tusen år siden, lenge for mye annet fjorfe.

I antikkens middelhavsverden var gjess velkjente gårds- og husholdningsdyr. De finnes igjen i egyptisk kunst, og klassiske romerske forfattere skrev om å holde dem for kjott, fett og fjaer, i tillegg til verdien som alarmfugler på grunn av de hoye skrikene. Den romerske rasen baerer fremdeles dette ryktet som vaktfugl i navnet og historien sin.

I Ost-Asia oppstod en egen domestiseringslinje som ga gjess med opphav i den ville svanegåsa. Disse fuglene, i dag representert ved kinagåsa og den afrikanske rasen, kjennes igjen på knuten ved nebbroten og en mer oppreist holdning. De ble temmet uavhengig av den europeiske grågåselinjen.

Ut fra disse to stamformene vokste det fram regionale typer gjennom århundrene, ettersom bonder valgte ut for storrelse, fjaerdrakt, egglegging og hardforhet. Da moderne tid kom, var tydelige raser etablert i Europa, Asia og senere Amerika, og mange av dem holdes fortsatt.

Gasa har en kraftig kropp, lang hals, korte bein som sitter langt bak og fullt svommehudkledde fotter som egner seg til svomming. Nebbet er bredt og flatt med taggete kanter som passer til å bite av gress. Fjaerdrakta er tett og vanntett, holdes innsmurt av fuglen selv og isoleres nedenfra av mykt dun. Hos de fleste rasene er hannen (gassen) storre enn hunnen (gasa), men forskjellen kan vaere liten.

Fargen går fra rent hvit gjennom grå og gulbrun til kombinasjoner som salmonster. Asiatisk avledede raser har en avrundet knute ved roten av overnebbet, og den er som regel storst hos hannen.

Utseendet spriker mye mellom rasene. Tunge raser som Toulouse og Embden er brede og dype i kroppen, lette raser som Kinagås og Shetland er slankere og mer oppreiste, sebastopolgåsa har lange krollede fjaer, og autokjonnende raser som Pilgrim viser hanner og hunner i ulike farger.

Gjess er svaert sosiale og lever i flokk med en tydelig rangorden. De knytter sterke, ofte langvarige parbånd, og gassen vokter maken og reiret tett. Gjess er våkne og bråkete, og nettopp derfor har folk lenge holdt dem som vaktfugler: de setter i et hoyt kor mot fremmede, hunder eller alt som er utenom det vanlige.

De kommuniserer med et bredt register av skrik og med kroppsholdning, senker hodet og strekker halsen som en trussel, hveser når de blir urolige og gakker for å holde kontakten med flokken. Gjess gjenkjenner dem som forer og handterer dem, og roer seg gjerne hos kjente roktere. I hekketiden kan gassene bli pågående og gå til angrep på folk eller andre dyr som naermer seg reiret. Ellers i året er de fleste gjess roligere og beiter fredelig sammen.

Daglig stell

• Gi tilgang til gress for beiting det meste av dagen.
• Sorg for rent drikkevann i en beholder dyp nok til at fuglen kan dyppe hele hodet.
• Tilby tilleggsfor der beite alene ikke strekker til, saerlig om vinteren.
• Steng gjessene inn i et trygt ly i skumringen og slipp dem ut om morgenen.
• Se over flokken daglig for halting, skader eller fugler som holder seg unna resten.

Miljo

• Gjerd inn et gressareal stort nok til at beitet ikke tommes og bakken holder seg noenlunde torr.
• Gi tilgang til vann for bading der det lar seg gjore, slik at gjessene holder fjaerene rene.
• Sorg for skygge i varmt vaer og et tort, trekkfritt hus om natten.
• Pass på at bakken ikke blir til permanent gjorme, som kan gi fotproblemer.

Stell og handtering

Gjess steller fjaerene sine selv og trenger verken bading eller klipping fra rokteren. Handter ei gås ved å holde kroppen og vingene inntil deg og stotte vekten, i stedet for å lofte etter halsen eller beina. Rolig og stille handtering fra ung alder gjor voksne fugler lettere å fange og se over. Hold handteringen kort, og sjekk fottene, kloakken og holdet under de vanlige innfangingene.

Gasa er en av de få tamfuglene som stort sett kan leve av gress. Godt beite dekker mye av kostholdet til ei voksen gås i vekstsesongen. Når gresset er kort, om vinteren eller for fugler som legger egg og vokser, suppleres kostholdet med korn (som hvete) og et ferdig vannfugle- eller fjorfefor. Gjess tar også opp grus som hjelper til med å male foret i kråsen. Vann trengs ikke bare til å drikke, men til å svelge og skylle ned foret, så det må alltid stå framme ved siden av foret.

Godbiter som bladgronnsaker og hakkede gronnsaker er greit i moderate mengder ved siden av beitet. Eggleggende hunner har nytte av en kalsiumkilde som knuste osterskjell servert for seg. Framfor alt: hold rent drikkevann tilgjengelig hele tiden, skift det jevnlig og sorg for at det er dypt nok til at fuglene kan dyppe hodet.

Gjess er robuste fugler, og med godt stell lever mange 15 til 25 år, lenger enn nesten alt annet fjorfe. De fleste helseplagene skyldes våt eller skitten bakke, dårlig kosthold, parasitter eller rovdyrangrep, ikke svakhet ved rasen. Ei frisk gås er våken, spiser og beiter jevnt, beveger seg fritt og har rene oyne, nesebor og fotter.

Forebyggende stell

• Hold hus og beite rent og tort for å verne fottene og holde parasitter nede.
• Gi et balansert kosthold tilpasset alder og sesong, og unngå for naeringsrikt for hos gåsunger.
• Se over fotter, oyne og hold under den vanlige handteringen.
• Steng fuglene trygt inne hver natt mot rovdyr.
• Sett nye fugler i karantene for de slippes inn i en etablert flokk.

Gjess holdes ute med et trygt hus for natten og dårlig vaer. De beiter om dagen, så kjernen i leveområdet er inngjerdet gress med rom til å streife. Tilgang til vann for bading, som en dam eller et stort kar som kan rengjores, holder fjaerene i god stand, men rent drikkevann dypt nok til å dyppe hodet er minstekravet. Natthuset verner mot rev, hund og andre rovdyr og bor vaere tort, ventilert og fritt for trekk. Gjess tåler kulde godt, men trenger skygge og rikelig vann i varmt vaer.

Sjekkliste for oppsett

• Trygt avgrensende gjerde som holder gjessene inne og rovdyr ute.
• Et tort, ventilert, rovdyrsikkert natthus med rent strolag.
• Gress for beiting og skyggefulle områder for varme dager.
• Rent drikkevann dypt nok til å dyppe hodet, skiftet daglig.
• Badevann (dam eller stort kar) som kan holdes rent der det lar seg gjore.

Gjess når som regel hekkealder i sitt forste eller andre år og parrer seg for vårens leggesesong. Mange gasser binder seg til én eller noen få hunner. Egglegging skjer sesongvis, mest om våren, der hunnen legger et kull egg i et reir på bakken. Hunnen ruger eggene mens gassen står vakt like ved. Rugingen tar rundt 28 til 35 dager alt etter rasen. Gåsungene klekkes dekket av dun, kan gå og spise innen et dogn og folger foreldrene tett, et monster som kalles reirflyktig utvikling. Gjess er oppmerksomme foreldre, og familiegruppen holder ofte sammen gjennom de forste ukene. Egg kan også ruges kunstig, og gåsunger som rokteren rer opp, pregles lett på mennesker.

Er ei gås riktig for deg?

Gjess trenger daglig stell hver eneste dag året rundt: slippe ut, stenge inn, friskt vann og sjekk av beite og tilstand. De må ha inngjerdet gressareal og et rovdyrsikkert hus, så de horer hjemme i landlige strok og på småbruk snarere enn i små byhager. Kostnadene omfatter hus, gjerde, for (saerlig om vinteren) og en og annen tur til veterinaer. Storst forpliktelse er tiden: ei gås kan leve 15 til 25 år, så å ta en til seg er et langsiktig ansvar og ikke noe sesongbetont. Gjess er flokkfugler og må holdes med minst én annen gås; ei enslig gås er et dårlig valg.

Hvor du får tak i ei

Skaff gjess fra pålitelige oppdrettere som holder fuglene under gode forhold og kan opplyse om rase, alder og kjonn. Fjorfe- og vannfuglklubber og utstillinger er gode steder å finne etablerte oppdrettere. Omplasseringssteder og redningsorganisasjoner har innimellom gjess som trenger nytt hjem, noe som kan passe for dem som gjerne tar imot voksne fugler. Kjop mer enn én, og hold deg unna selgere som ikke kan vise deg friske foreldredyr eller hus.