And

Den tamme anda er en mellomstor vannfugl med en historie som husdyr som strekker seg tusener av år tilbake. Moskusanda står i en særstilling, siden den kommer fra en annen vill stamfar, mens de øvrige vanlige rasene alle går tilbake til den ville stokkanda. Gjennom selektiv avl har fuglene blitt tyngre, langt mer eggrike og langt mer variert i farge og kroppsform enn sine ville slektninger.

Disse fuglene er sosiale, tåler mye og tilpasser seg lett. Både kulde og varme takler de bedre enn mye annet fjørfe, og de leiter ivrig etter insekter, snegler og ugras. På småbruk settes de derfor pris på både som eggprodusenter og som naturlige skadedyrjegere. Vann må de ha, både til å drikke og til å holde øyne, nesebor og fjær rene, men en full svømmedam er mer et pluss enn et absolutt krav.

Ender holdes flokkvis og aldri alene, for en enslig and blir fort stresset uten andre av sitt slag. Siden de søler mye med vann og legger igjen store mengder våt møkk, hører de hjemme hos folk med plass ute, ikke innendørs.

Hvem passer anda for

Anda egner seg for folk med plass ute, som kan holde minst to-tre fugler i lag og ikke lar seg plage av å måtte rydde etter en vannglad fugl. Den gir jevn eggforsyning, en rolig flokk å følge med på og god hjelp mot skadedyr i hagen. Til leilighet, ryddige innehjem eller for den som bare kan ha én fugl, passer den derimot dårlig.

Det som først og fremst skiller tamanderasene, er kroppsstørrelse, eggmengde, farge og holdning. De tunge rasene ble avlet frem for kjøtt og et rolig gemytt, de lette for høy eggproduksjon, og dvergtypene for pynt og utstilling. Rundt 16 raser regnes som allment anerkjente, og ulikhetene er såpass store at en flokk av én rase både ser ut og oppfører seg helt annerledes enn en annen.

Også farge og mønster setter skille mellom rasene, fra rent hvitt til den svarte, grønnskimrende cayugaanda og de brutte hvit- og fargeflekkene hos skjæreand og welsh harlequin.

Slik deles rasene inn

For det meste velges rase ut fra hva anda skal brukes til. Tunge raser som pekin, aylesbury og rouen går til kjøtt eller som stø bakgårdsfugler. Vil man ha egg hver dag, faller valget på raser som khaki campbell, welsh harlequin og løpeand. De små typene, som kalland og east indie, holdes til utstilling og som pynt i hagen snarere enn til produksjon.

At de fleste tamender stammer fra den ville stokkanda, en art utbredt over hele den nordlige halvkule, er godt kjent. Da mennesket begynte å holde stokkender i fangenskap for egg og kjøtt, ble flokkene over mange slektsledd både større og mer produktive enn opphavet i naturen. Ingen har en lengre og bedre dokumentert tradisjon for andehold enn Kina, der ender har blitt holdt i stort monn i godt over tusen år.

Moskusanda følger et annet spor. Urfolk i Mellom- og Sør-Amerika temmet den på egen hånd før europeerne kom, og nettopp derfor skiller den seg fra de stokkandavledede rasene i både størrelse, stemme og atferd.

Fra Asia og Amerika bredte andeholdet seg utover. På 1700- og 1800-tallet formet europeiske avlere egne lokale raser og fikk frem tunge bordfugler som aylesbury i England og rouen i Frankrike, begge oppkalt etter traktene der de ble foredlet.

Mot slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet ble mange av dagens anderaser standardisert. Avlerne fastsatte farge, størrelse og leggeegenskaper og fikk frem svært eggrike stammer som khaki campbell. Pekinanda, hentet fra Kina, ble den ledende kommersielle kjøttanda over store deler av verden.

Grunnplanen for kroppen er den samme hos alle tamender. Nebbet er flatt og egnet til å sile mat og vann, beina er korte og sitter langt bak, tærne er fullt svømmehudkledde, og under de vanntette dekkfjærene ligger et tett lag dun. Ved halen sitter en oljekjertel som gir et belegg anda smører utover når den steller seg, og som hindrer fjærene i å suge til seg vann.

Hann og hunn ser ofte ulike ut. Hos mange stokkandavledede raser er hannen mer fargesterk og hunnen jevnere brun, og hos flere raser krøller en halefjær seg hos hannen. Stemmen skiller dem også: hunnen kvekker gjerne høyt, mens hannen har et mer dempet og hest kall.

Hvordan utseendet skifter mellom rasene

Spennet mellom rasene er stort. Pekin og aylesbury er tunge og hvite, cayuga og east indie svarte med grønnskimmer, mens saxony og buff holder seg i dempede gulbrune toner. Toppanda bærer en fjærdusk på hodet, løpeanda står nærmest loddrett med en lang, flaskeformet kropp, og kallanda er så liten at den får plass i to hender.

Som flokkfugl kjenner anda seg trygg i en gruppe. Fuglene rører seg, eter og hviler i lag, og settes en and alene, blir den engstelig og støyende. Innad i flokken råder en løs rangorden, og i hekketiden kan andrikkene måle krefter.

Store deler av dagen bruker anda på å leite etter føde. Den plasker i grunt vann og roter i våt jord med nebbet etter insekter, snegler, mark, frø og myke planter. Får den tilgang til vann, setter den straks i gang med å bade og stelle fjærene, noe som holder drakten i god stand.

Kommunikasjonen skjer med lyd og kroppsholdning. Hunnen kvekker høyt for å samle flokken eller varsle fare, mens hannen holder seg mer stille. Myk, gjentatt lyd tyder som regel på at fuglen har det bra, og nikking med hodet hører med til frieri og hilsen. Ender som blir vant til rolig håndtering fra de er små, blir tamme og følger etter en de kjenner, men de fleste liker dårlig å bli løftet.

Daglig stell

• Gi friskt drikkevann dypt nok til at anda får dyppet hele nebbet og skylt øyne og nesebor
• Sett fram et balansert fôr om morgenen og følg med på det utover dagen
• Slipp flokken ut fra nattlyet så den får leite etter mat og bade
• Etterfyll eller bytt badevannet, som blir skittent fort
• Sank inn egg, for ender legger som regel tidlig på morgenen
• Lås flokken trygt inne når det skumrer, som vern mot rovdyr

Miljø

• Et trygt og godt luftet hus som kan låses mot rev, mårhund, hund og rovfugl
• Tørt strø, for eksempel halm eller flis, som byttes ofte siden ender drar vann med seg inn
• En luftegård eller hage ute med skygge og ly mot vind
• Vann til bading, alt fra et kar til en dam, og god drenering for den gjørma endene lager

Fjærstell og håndtering

Ender ordner fjærstellet selv ved å bade og pusse seg, så lenge det finnes rent vann trenger de verken børsting eller vask fra eieren. Når du løfter en and, støtt kroppen og legg vingene forsiktig inntil, og la være å ta i bein eller vinger. Se over føtter og bein nå og da for kutt eller hevelse, for ender står og går på bakken hele livet.

Et pelletert fullfôr laget for vannfugl eller fjørfe passer endene godt, og til det kommer alt de finner på egen hånd. Andunger trenger en startblanding med mye protein, fugler i vekst en vekstblanding, og leggende hunner et leggefôr tilsatt kalk for sterke eggeskall. For andunger er niacin spesielt viktig, og fôr laget for kyllinger må gjerne tilsettes niacin for å hindre beinproblemer.

Vann hører alltid sammen med maten. Anda tar en munnfull fôr og skyller det ned med en slurk vann, så vannet må stå like ved fôret til enhver tid.

Godbiter skal være små, ikke mer enn en tidel av kosten, og kan være erter, hakket grønt, melormer og oppkuttede grønnsaker. Ender som ikke går og leiter på bakken, må ha uløselig grus for å male opp maten. Rent vann skal alltid stå framme, både til drikke og til å holde nebb og nesebor frie.

Blant tamfuglene hører anda til de mest robuste. Den står imot mange av sykdommene som plager høns, ikke minst fordi den stadig skyller nesebor og øyne med vann. Går noe galt med helsa, ligger årsaken som regel i dårlige forhold: vått strø, skittent vann, for trangt eller et skjevt kosthold. Med rene omgivelser og riktig fôr blir anda ofte godt over ti år, med et vanlig spenn på 8-12 år.

Forebyggende stell

• Hold strøet tørt og skift ut tilskitnet strø straks
• Sørg for rent drikke- og badevann daglig
• Gi et balansert fôr som passer alderen
• Se over føtter, bein og fjær med jevne mellomrom
• Hold nye fugler i karantene før de slippes til flokken
• Vern flokken mot rovdyr og stress

Livet leves stort sett ute, og huset trenger anda bare til å sove i og som ly mot vær og rovdyr. I motsetning til høns setter de fleste ender seg ikke på vagler over bakken, så de trenger gulvplass med mykt, tørt strø framfor opphøyde pinner. Moskusanda er unntaket og hopper gjerne opp på en grein når den får sjansen.

Ute bør det være rom til å leite etter mat, skygge på varme dager og vann å bade i. Rundt vannet blir bakken fort gjørmete, så god drenering og en måte å bytte eller flytte vannet på teller mye.

Sjekkliste for oppsett

• Rovdyrsikkert hus med solide låser og tildekket lufting
• Strø på gulvet framfor vagler
• Skyggefull luftegård med rom til å leite etter mat
• Badevann over et drenert underlag
• Egen fôr- og vannbeholder side om side
• Sikkert gjerde mot rovdyr både fra bakken og lufta

Kjønnsmodne blir de fleste anderasene ved fem til sju måneders alder, og da starter leggingen. En andrik parer seg med flere av hunnene i flokken. Skal de befruktede eggene klekke, trengs enten en rugende and eller en rugemaskin.

Rugetiden ligger på rundt 28 dager for de stokkandavledede rasene og rundt 35 for moskusanda. Enkelte raser, som khaki campbell, har gjennom seleksjon for høy legging så godt som mistet rugetrangen, mens moskushunnene er pålitelige rugemødre.

Andunger er reirflyktige: de klekkes dekket av dun, med åpne øyne, og kan gå, svømme og ete i løpet av timer. De første ukene trenger de varme fra en varmelampe eller mora, en startblanding med mye niacin og grunt vann de ikke kan drukne i, helt til vanntettingen er på plass. Blir de for våte uten en forelder til å smøre dunet, kjøler små andunger fort ned.

Passer en and for deg?

Ender må ha hage eller innhegning, ikke et innehjem, og de skal alltid holdes minst to-tre sammen. Det daglige stellet tar ikke lang tid, men det må gjøres hver dag: etterfylle vann, åpne og lukke huset og rydde etter gjørma og den våte møkka fuglene lager. Når huset først står der, er utgiftene små, selv om fôr og rovdyrsikring summerer seg over åra. Ei and kan bli 8-12 år eller mer, så dette er en forpliktelse på et tiår, ikke en sesong.

Hvor du får tak i en

Ender kan skaffes fra ansvarlige oppdrettere, seriøse rugerier, lokale fjørfeholdere og fra internater eller omplasseringsgrupper som tar imot vannfugl ingen vil ha. Kjøp flere om gangen så de har selskap, velg et sted som holder ren og frisk bestand, og spør om legging og gemytt før du bestemmer deg. For den som ikke ønsker å fôre opp andunger, er det et godt alternativ å ta imot voksne ender fra et internat.