Esel

Eselet er et domestisert hovdyr som stammer fra det afrikanske villeselet. Det har vært brukt i tusenvis av år til å bære last, trekke vogner og drive kverner, og er fortsatt et vanlig arbeidsdyr i Afrika, Asia og deler av Amerika. I mange rikere land har rollen i stedet blitt følgeskap, hobbyhold og vakthold overfor sau og geit mot rovdyr.

Esler er mindre og kraftigere bygget enn de fleste hester, med lange ører, kort, oppreist man og en hale med dusk i enden i stedet for langt hår langs hele lengden. De er kjent for et stabilt gemytt, sterk selvbevaring og en tendens til å vurdere en situasjon før de handler. Denne forsiktigheten blir ofte feiltolket som sta oppførsel.

Som følgedyr er esler sosiale og danner tette bånd til andre esler, hester og menneskene som steller dem. De lever lenger enn mange andre husdyr, ofte til over tretti år, så det å ha et esel er en forpliktelse som varer flere tiår. De trenger beite, ly, jevnlig hovstell og minst ett dyr som selskap.

Hvem passer et esel for

Et esel passer for folk med trygt inngjerdet beite, et tørt ly og tilgang til hovslager og hestepraktiserende veterinær. Det egner seg godt for småbrukere, hobbybønder og de som ønsker et rolig følgedyr eller en vokter for husdyr. Det passer ikke for noen uten utearealer, tid til daglig håndtering eller budsjett for flere tiår med stell. Esler bør holdes parvis eller sammen med andre hovdyr, ettersom et esel alene lett kan bli stresset.

Eselraser varierer langt mer i størrelse enn i form. De minste står under 0,9 m ved manken, mens de største når godt over 1,4 m. Pelsfarge, ørelengde og kroppsbygning varierer mellom regionale typer, men den grunnleggende eselformen er ganske lik. Rundt seks raser er formelt anerkjent internasjonalt, i tillegg til mange landraser definert ut fra opprinnelsesland og det arbeidet de tradisjonelt utførte.

Avl har historisk sett vært rettet mot praktiske egenskaper. Større raser ble utviklet for å bære tunge lass eller krysses med hest for å produsere muldyr. Mindre raser ble populære som følgedyr og ridedyr for barn. Noen sjeldne raser holdes i dag hovedsakelig for bevaring.

Hvordan rasene grupperes

Esler grupperes oftest etter voksen mankehøyde i kategoriene miniatyr, standard, stor standard og mammut eller kjempe. Utover størrelse skilles rasene ved opprinnelsesland og historisk formål, som lastbæring, muldyravl eller følgeskap. Mange arbeidsesler rundt om i verden tilhører ingen formell rase og er rett og slett lokale typer tilpasset sitt område.

Eselet stammer fra det afrikanske villeselet, som lever i de tørre områdene i nordøstre Afrika. Genetiske og arkeologiske funn plasserer domestiseringen i området rundt dagens Egypt og Afrikas horn for omtrent 5000 til 7000 år siden. De tidlige eslene ga jeger- og gjeterfolk en pålitelig måte å frakte vann, varer og husholdningsgjenstander over tørt land.

Fra Afrika spredte eselet seg til Mesopotamia, Levanten og det øvrige Nære Østen, hvor det ble en bærebjelke i landhandelen. Karavaner var avhengige av esler for å frakte korn, tekstiler og metaller mellom bosetninger lenge før kamelen ble tatt i utstrakt bruk. Egyptiske skriftlige kilder og gravkunst viser esler i jordbruk og transport for tusenvis av år siden.

Eselet nådde Europa via Middelhavet og ble senere fraktet sjøveien til resten av verden. Spanske og portugisiske ferder brakte esler til Amerika fra slutten av 1400-tallet og fremover, hvor de ble uunnværlige for gruvedrift, husdyrhold og transport i grenseland. Mange steder ble de også krysset med hest for å frembringe muldyr, verdsatt for styrke og utholdenhet.

I moderne tid har mekaniseringen redusert eselets rolle i industrialiserte land, hvor plassen dets i stedet er blitt følgeskap og vakthold over husdyr. I store deler av Afrika og Asia er esler derimot fortsatt viktige arbeidsdyr, som hver dag bærer vann, avlinger og mennesker.

Eselet har en kompakt, solid kropp med stort hode, lange ører og kortere ben enn hos en hest. Manken er kort og står oppreist i stedet for å falle til den ene siden, og det er som regel ingen forlokk. Halen er dekket av kort hår med en dusk av lengre hår ytterst, mer likt en kuhale enn en hestehale. Ørene er lange og bevegelige, og hjelper både med hørsel og varmeavgivelse.

De fleste esler har en mørk ryggstripe langs ryggen og en tverrstripe over skuldrene, en tegning som gjerne kalles korset. Hovene er små, oppreiste og seige, tilpasset tørr, steinete mark. Pelsen er som regel grov og kan bli lang og raggete hos enkelte raser og i visse klimaer.

Hvordan utseendet varierer mellom rasene

Den tydeligste forskjellen mellom rasene er størrelse, fra Middelhavsminiatyreselet på under 0,9 m til American Mammoth Jackstock på over 1,4 m. Pelslengde og -struktur varierer også, og Poitou er kjent for et uvanlig langt, raggete hårlag. Fargen følger ofte rase og opprinnelsessted: enkelte spanske raser, som det andalusiske eselet, er karakteristisk lyse, mens andre er mørke.

Esler er flokkdyr som foretrekker selskap av andre esler eller hovdyr, og kan bli stresset eller nedstemte hvis de holdes alene. Par som har knyttet bånd, holder seg ofte tett sammen og kan vise tegn til ubehag hvis de skilles. Denne sterke tilknytningen gjør at en fast følgesvenn er avgjørende for eselets trivsel.

I motsetning til hester, som gjerne flykter fra trusler, er esler mer tilbøyelige til å stoppe, se og vurdere. Dette stopp og vurder-instinktet er et overlevelsestrekk fra deres tørre, åpne opprinnelige habitat, og er grunnlaget for ryktet om at de er sta. Et esel som nekter å gå, veier som regel opp situasjonen, det er ikke trass. Tålmodighet og tillit fungerer langt bedre enn tvang.

Esler kommuniserer med en høy, karakteristisk skryting som kan høres over lange avstander, brukt for å kalle på følgesvenner og signalisere tilstedeværelse. De bruker også ørestilling, kroppsholdning og lavmælte lyder på nært hold. Deres årvåkenhet overfor fremmede dyr gjør at enkelte esler fungerer godt som voktere for sau og geit.

Daglig stell

• Sjekk hvert esel for skader, halthet og endringer i appetitt eller atferd
• Sørg for konstant tilgang til rent, ferskt vann
• Gi egnet fôr som gress og høy, uten overforing
• Rens hovene og se etter tegn på fotproblemer
• Pass på at hvert esel har en følgesvenn og kan bevege seg fritt

Omgivelser

• Sørg for trygt inngjerdet beite med god beitemark
• Sett opp et tørt ly uten trekk som eslene kan gå inn i når de vil
• Hold minst to hovdyr sammen for å unngå ensomhet
• Fjern møkk jevnlig for å redusere ormesmitte
• Beskytt eslene mot langvarig regn, siden pelsen deres er mindre vanntett enn hestens

Pels og håndtering

Esler har godt av jevnlig børsting for å fjerne løst hår og sjekke huden, samt rutinemessig hovklipp hos hovslager hver sjette til tiende uke. Håndter esler rolig og forutsigbart, slik at de lærer å stole på mennesker. Faste, gjentatte rutiner gjør veterinærbesøk, fotstell og transport langt enklere.

Esler utviklet seg i tørre områder med sparsom, fiberrik vegetasjon, så fordøyelsessystemet deres er bygget for å hente næring ut av mager mat. De trives på høy og kontrollert beite, supplert med trygg kvist av busker og trær. Fett, grønt beite, kornfôr og søtt fôr er lett for et esel å overspise seg på, og kan føre til overvekt, hovbetennelse og andre lidelser. De fleste friske esler trenger lite eller ikke noe kraftfôr.

Godbiter bør være små og sjeldne, med trygge alternativer som biter av gulrot eller eple gitt i moderate mengder. De fleste esler på godt grovfôr trenger ikke faste tilskudd, selv om en veterinær i enkelte områder kan anbefale mineraler eller salt. Rent, ferskt vann må alltid være tilgjengelig, siden esler kan drikke mindre i kaldt vær og risikere forstoppelseskolikk hvis inntaket faller.

Esler er robuste dyr som ofte lever til sent i tyveårene eller inn i trettiårene med godt stell. De største helserisikoene deres kommer fra fôring, hovstell og deres tendens til å skjule smerte og sykdom. Et esel som slutter å spise eller står seg avsides fra følgesvennen, kan være alvorlig sykt selv om andre tegn er svake. Fordi de skjuler svakhet, må eierne kjenne hvert dyrs normale atferd godt.

Forebyggende stell

• Sett opp faste hovslagerbesøk for hovklipp
• Avtal rutinemessige tannkontroller
• Følg en veterinærstyrt plan for vaksinasjon og parasittkontroll
• Hold eslene i god hold gjennom kontrollert fôring
• Sørg for tørt ly for å redusere hov- og hudproblemer

Esler lærer raskt og har god hukommelse, men reagerer dårlig på press eller straff. Et esel som føler seg jaget eller truet, vil ofte grave hovene ned og nekte, og det er derfor tvang som regel slår feil. Trening fungerer når eselet forstår hva som blir bedt av det, og stoler på den som håndterer det. Når et esel først har lært noe, husker det gjerne resten av livet, også dårlige opplevelser, så tidlig håndtering bør være mild og positiv.

Kom i gang

1. Tilbring tid nær eselet daglig, slik at det blir trygg på deg
2. Lær det å akseptere grime og å ledes rolig ved siden av deg
3. Øv på å løfte og holde hver hov for hovslagerarbeid
4. Innfør forsiktig børsting for å bygge tillit gjennom håndtering
5. Øv på pålasting og korte transporter, slik at det ikke blir stressende senere

Hunneslet, kalt eselhoppe, og hanneslet, kalt eselhingst, kan bli kjønnsmodne i løpet av de første par leveårene, selv om ansvarlige oppdrettere venter til dyrene er fullt utvokst. Drektigheten er lang, vanligvis rundt 11 til 14 måneder, og gir nesten alltid ett enkelt føll. Tvillinger er uvanlig og overlever ofte ikke.

Et nyfødt føll kan stå og die i løpet av noen timer etter fødselen, og holder seg tett på moren i mange måneder. Avvenning skjer som regel gradvis over flere måneder. Esler kan også krysses med hest for å produsere muldyr og mulåsner, som som regel er sterile. Avl bør planlegges nøye, tatt i betraktning den lange levealderen og kostnadene ved å oppdra flere dyr.

Er et esel riktig for deg?

Et esel er en langsiktig forpliktelse som kan overleve et vanlig kjæledyr med flere tiår, og ofte når 30 år eller mer. Det trenger trygt inngjerdet beite, tørt ly og minst ett hovdyr som følge, så et enslig esel er sjelden en god idé. Eiere må budsjettere for løpende kostnader, blant annet hovslagerbesøk hver sjette til tiende uke, rutinemessig veterinær- og tannbehandling, fôr, strø og gjerder. Tid betyr like mye som penger: esler trenger daglig tilsyn og jevnlig håndtering. De passer ikke for folk med begrenset plass, stramt budsjett eller kortsiktige planer.

Hvor du kan skaffe et esel

Esler kan komme fra ansvarlige oppdrettere, eselsanktuarier og hovdyrredningsorganisasjoner. Seriøse kilder lar deg møte dyret, dele dets helse- og håndteringshistorikk, og krever ofte egnede fasiliteter før dyret gis videre. Å adoptere et par som har knyttet bånd fra et redningssenter, er en god måte å møte eselets behov for følgeskap på, samtidig som et dyr får et hjem.