Storfe

Få dyrearter er så utbredt som storfe. Fordi de er drøvtyggere, brytes plantematerialet ned i en firedelt mage, og gress og fôr omdannes underveis til kjøtt, melk og andre nyttige produkter. En voksen okse eller ku veier fort flere hundre kilo, og dyret er avhengig av jevn tilgang på beite eller innhøstet fôr, rent drikkevann og beskyttelse mot vær og vind.

Storfe skiller seg fra hund og katt ved at de aldri fungerer som selskapsdyr innendørs. De hører hjemme som produksjonsdyr på gårdsbruk, i buskap og på småbruk. En del bønder holder få dyr for melk eller kjøtt ved siden av annen drift, og enkelte raser brukes rett og slett som rimelige beitedyr på større arealer. Felles for alle er at dyret lever i flokk og er avhengig av at noen følger opp stellet jevnlig.

Av natur er storfe fredelige og rolige, men de er samtidig svært sterke. Skal håndteringen være trygg, må gjerdene holde mål, utstyret være riktig, og den som steller dyrene må kjenne flokkens bevegelsesmønster. Dette er dyr for folk med jord, tid og en konkret grunn til å ha dem, ikke for noen som ønsker seg et innedyr.

Hvem passer det for å ha storfe

Det å ha storfe passer for de som disponerer beiteareal, enten som eier eller leietaker, og som kan følge opp med daglig tilsyn, håndtering etter sesong og veterinærbesøk. Det egner seg ikke i en villahage eller for noen som mangler areal, gjerder og mulighet til å transportere og fiksere et tungt dyr.

Man deler gjerne storferasene inn etter hva de i utgangspunktet er avlet frem for å gi. Kjøttferaser er avlet med tanke på muskelfylde og slaktekvalitet, melkeraser med vekt på melkemengde og jurform, mens kombinasjonsraser skal dekke begge behov noenlunde likt. Man kan også dele inn etter klimatilpasning: tamstorfe klarer seg best i tempererte strøk, mens zebu, med sin karakteristiske pukkel, tåler varme og fuktighet bedre. Om lag 20 kjente raser utgjør brorparten av verdens storfeproduksjon, i tillegg til et stort antall regionale og sjeldnere raser.

Kjøttferaser bygger som regel mye muskelmasse og vokser fort. Melkerasene er derimot slankere, mer kantete i formen, og har store jur. Noen raser er ettertraktet nettopp for spesielle egenskaper, som fin marmorering i kjøttet, god varmetoleranse eller evnen til å klare seg på magert beite.

Hva rasevalget avhenger av

Bonden velger rase ut fra klima, hvilket fôr som er tilgjengelig, og hva markedet etterspør. På tørt beiteland faller valget gjerne på en hardfør kjøttfe- eller zeburase, mens de som driver med melk som regel satser på en høytytende rase, for eksempel Holstein eller Jersey. Kryssing mellom raser brukes mye, nettopp for å samle gode egenskaper som tilvekst, melkeytelse og hardførhet i samme dyr.

Dagens tamstorfe har sin opprinnelse i uroksen, Bos primigenius, en kraftig villokse som en gang streifet fritt over Europa, Asia og Nord-Afrika. Både arkeologiske funn og genetiske spor tyder på at temmingen tok til for rundt 10 000 år siden. Selve tamstorfeet ble temmet i den fruktbare halvmånen i Midtøsten, mens zebustorfeet med sin karakteristiske pukkel oppsto uavhengig i Sør-Asia, fra en annen bestand av urokser.

Etter hvert som jordbruket bredte om seg, tok folk storfeet med seg videre. I løpet av de neste årtusenene nådde dyrene Europa, Afrika og store deler av Asia, ettertraktet for kjøtt, melk, hud og som trekkraft ved pløying og transport. I mange kulturer ble storfe også et symbol på rikdom, og dyrene fikk en fast plass i handel og religiøse skikker.

Selve uroksen levde videre i Europa i stadig mindre antall, helt til den siste kjente representanten døde i Polen i 1627. Da hadde tamstorfeet for lengst tatt over kontinentet. I løpet av flere hundre år med målrettet avl vokste det frem regionale typer, hver tilpasset sitt klima og sin bruk.

Fra 1700 og 1800-tallet av startet en mer systematisk raseutvikling i Storbritannia og resten av Europa, og dette la grunnlaget for mange av dagens standardiserte raser. Etter hvert ble europeisk storfe eksportert til andre verdensdeler, blant annet Amerika og Australia, hvor det ble krysset med lokale raser og zebu for å passe inn under nye forhold.

Kroppen til et storfe er dyp og tønneformet, tilpasset et fordøyelsessystem av betydelig størrelse, med et bredt hode og en bred snute, og beina ender i klauver. Både hann og hunn kan utvikle horn, men flere raser er naturlig hornfrie, gjerne omtalt som kolla, eller de avhornes rutinemessig. Oksene skiller seg fra kyrne ved å være både større og kraftigere i muskulaturen, med tykkere nakke og ofte en mer markert nakkerygg.

Pelsen er stort sett kort til middels lang, men blir tykkere hos dyr som lever i kaldere klima. Fargene varierer fra rent svart, rødt og hvitt til brunt og gulbrunt, ofte i ulike mønstre og kombinasjoner som følger rasen.

Utseendeforskjeller mellom rasene

Kjøttferaser som Charolais og Limousin fremstår kompakte og svært muskuløse, mens melkeraser som Holstein og Jersey er slankere, mer kantete, og har godt synlige jur. Brahman og andre zebutyper skiller seg tydelig ut med sin pukkel over skulderpartiet og løs hud, som gjør dem bedre rustet mot varme. Texas Longhorn kjenner de fleste igjen på de svært lange og bredt utspente hornene.

Storfe trives best i gruppe og er tydelig sosiale dyr. Innad i flokken etablerer dyrene en rangorden, og mesteparten av dagen går med til beiting, tygging av drøv og hvile sammen med de andre. Flokkinstinktet er sterkt, og et dyr som isoleres blir fort stresset. Nettopp derfor flytter gjetere dyrene samlet, og drar nytte av flokkens naturlige tendens til å følge etter hverandre.

Dyrene kommuniserer via kroppsspråk, ulike lyder som raut og brøl, og lukt. En ku og kalven hennes kjenner igjen hverandre både på lyd og lukt. Storfe har et bredt synsfelt som dekker det meste rundt seg, men rett bak dyret finnes en blindsone, og plutselige bevegelser eller lyder utløser fort en reaksjon. Blir et dyr skremt, kan det løpe av gårde, mens et dyr som føler seg trengt opp i et hjørne, eller som vokter avkommet sitt, kan finne på å stange eller sparke. Okser krever ekstra forsiktighet, siden de kan være farlige.

Det daglige stellet

• Se over hvert dyr for tegn på sykdom, skade eller halting
• Ha alltid tilgjengelig rent vann som ikke er frosset
• Pass på at det finnes nok grovfôr eller tilskuddsfôr
• Gå over gjerder, porter og vanntrau jevnlig
• Hold et øye med flokken med tanke på kalving, brunst eller uro

Miljøet dyrene trenger

• Beite eller innhegning med tilstrekkelig areal per dyr
• Solid ytre gjerde tilpasset den aktuelle rasen
• Le eller vindskjerm mot varme, kulde og nedbør
• Grunn med god drenering, som reduserer klauv- og sykdomsproblemer
• Anlegg for håndtering, som drivgang og fikseringsbås, til trygg fiksering

Pels og håndtering

Storfe klarer det meste av stellet selv, men klauvene trenger jevnlig tilsyn og beskjæring, og pelsen bør sjekkes for parasitter fra tid til annen. Håndteringen bør skje rolig og uten unødig støy, gjerne ved å utnytte dyrets naturlige bevegelsesmønster og fluktsone. Med jevn, lite stressende kontakt blir rutineoppgaver som vaksinering, veiing og pålessing tryggere, både for dyret og den som steller det.

I naturlig tilstand lever storfe av gress og annet grovfôr. Den firedelte magen bryter ned fiber ved hjelp av mikrober, og derfor er stabil tilgang på grovfôr, enten det er beite, høy eller surfôr, helt nødvendig. Så lenge beitet er godt, trenger storfe lite annet, men om vinteren, eller på magert beite, må de ha lagret fôr og av og til korn eller kraftfôr for å dekke behovet for energi og protein. Mineraler tilføres ofte som tilskudd, fordi beitet alene sjelden dekker alt et dyr trenger.

Hvor mye fôr dyret trenger, endrer seg med livsfase, årstid og formål. Dyr i vekst, kyr som melker, og dyr som fôres frem mot slakt, har et større energibehov enn kyr som går tørre og bare skal vedlikeholdes. Man bør unngå brå omlegginger i fôrrasjonen, siden det lett kan forstyrre vomma.

Tilskudd, godbiter og vann

Mineral- og saltstein dekker gjerne det beitet mangler, og bør finnes tilgjengelig der man vet det er mangler i grunnen. Rent og friskt vann er kanskje det aller viktigste: en voksen ku kan drikke godt over femti liter en varm dag, og enda mer under melking. Vannkildene bør sjekkes hver dag, og man må sørge for at de ikke fryser om vinteren.

Storfe tåler generelt en del, men størrelsen og det spesielle fordøyelsessystemet gjør at visse plager går igjen. Mange av helseproblemene henger sammen med klauver, jur, vom eller parasitter. Naturlig levealder ligger på rundt 15-20 år, men melke- og kjøttfe blir som regel tatt ut av flokken tidligere, av rene produksjonshensyn. God fôring, reint husvær og at man følger med jevnlig, forebygger de fleste problemene før de rekker å bli alvorlige.

Forebygging

• Følg veterinærens råd for vaksiner og parasittbehandling
• Sjekk og beskjær klauvene jevnlig
• Sørg for reine, tørre liggeplasser og beite med god drenering
• Vurder holdet jevnlig, slik at over- eller underfôring oppdages tidlig
• Følg ekstra nøye med rundt kalvingstidspunktet

Kviger, altså de unge hunndyrene, blir gjerne kjønnsmodne rundt 12 til 15 måneders alder, avhengig av rase og hvor fort de vokser, men det er vanlig å vente med paring til dyret har nådd tilstrekkelig vekt. Kyr kommer i brunst omtrent hver tredje uke. Paringen kan skje ved at en okse går fritt sammen med flokken, eller ved kunstig sædoverføring, en metode som brukes mye innen melkeproduksjon og avl på papirer, nettopp for å kunne velge bestemte okser.

Drektigheten varer rundt ni måneder, det vil si mellom 280 og 285 dager. Som regel føder kua én kalv om gangen, tvillinger forekommer, men er ikke vanlig. I løpet av noen timer etter fødselen klarer kalven både å reise seg og die, og den holder seg tett inntil moren, som dier og passer på den. I kjøttfeproduksjon får kalven som regel gå sammen med kua helt frem til avvenning, mens kalven i melkeproduksjon vanligvis flyttes fra kua tidlig, slik at kua kan melkes. Under gode forhold kan en ku få en ny kalv omtrent hvert år.

Er dette noe for deg?

Det å ha storfe binder opp betydelig jord, tid og penger over tid. Hvert dyr trenger beiteareal, forsvarlige gjerder, vann og ly, i tillegg til anlegg for håndtering, slik at fiksering kan gjøres trygt. Tilsyn må gjøres hver eneste dag, hele året, uansett helg, høytid eller vær, og dyrene kan gjerne bli mer enn ti år gamle. Før du skaffer deg storfe, bør du sjekke at du har nok beite per dyr, kan lagre fôr til vinteren, og har mulighet til å transportere og fiksere et tungt dyr. De fleste steder krever man i tillegg registrering, journalføring ved flytting av dyr og øremerker.

Hvor du kan få tak i storfe

Du kan kjøpe storfe fra etablerte oppdrettere, på buskapsmarked, eller ved salg når noen legger ned drifta, og av og til kan man også adoptere gjennom organisasjoner som tar seg av produksjonsdyr. Velg kilder som fører ryddig journal over helse og avl, og undersøk dyret grundig med tanke på sunnhet, hold og gemytt før du kjøper. Kjøper du lokalt, fra en besetning du kjenner til, minsker det både smitterisiko og belastningen ved transport.