Alpakka

Alpakka er et temmet dyr i kamelidfamilien, i slekt med lama, guanako og vikunja. Opprinnelsen er de høye Andesfjellene, og gjennom tusenvis av år har avlen dreid seg om fin ull fremfor bruk som lastedyr. En voksen alpakka måler som regel mellom 0,8 og 1 meter over mankehøyden og veier fra 50 til 84 kg, langt mindre enn den nære slektningen lama.

Hovedgrunnen til å holde alpakka er ullen, men flere eiere ser på dem som beitevenner eller dyr på et lite gårdsbruk. Fordi de er flokkdyr, klarer de seg dårlig alene, og derfor holdes de nesten uten unntak sammen med minst ett annet individ. I temperament er de gjerne rolige og nysgjerrige, sjelden bitende, og mye av kommunikasjonen skjer via lavmælt summing og kroppsspråk fremfor aggressiv atferd.

Alpakka passer inn i landlige eller halvlandlige omgivelser der det finnes beite, forsvarlig gjerding og beskyttelse mot både varme og fuktighet. Dyret regnes som husdyr og ikke som et typisk kjæledyr innendørs, og det kan gjelde lokale regler for sone eller landbruk når man skal holde det.

Passer alpakka for deg?

Alpakka egner seg for dem som disponerer jord, kan ta imot flere dyr samtidig, og som er innstilt på årlig klipping og løpende stell av husdyr. Dyret er lite egnet for byboere, for dem som ønsker ett enkelt kjæledyr alene, eller for eiere uten areal til beite og husly.

Kun to raser finnes innenfor alpakka, og skillet handler om ullens struktur, ikke om størrelse eller kroppsform. Rasene er svært like både i kropp og gemytt, så valget mellom dem avgjøres gjerne av hvilken fibertype eieren ønsker seg. På verdensbasis dominerer huacaya klart.

Grunnlaget for raseinndelingen

Begge rasene hører til samme art og kan krysses fritt med hverandre. Inndelingen bygger utelukkende på ullens egenskaper: huacaya-ull er spenstig og fjærende, mens suri-fiber kjennes glatt og skinnende. Fargen på ullen brukes ofte til å beskrive individer innenfor hver rase, og spennet går fra hvitt og lyst brunt til mørkere brunt, grått og svart.

Blant Amerikas eldste husdyr finner vi alpakka. Selve domestiseringen skjedde høyt oppe i Andesfjellene, i området som i dag utgjør Peru og naboland, der arkeologiske spor viser gjeting av kamelider flere tusen år tilbake i tid. Genetisk forskning peker på den ville vikunjaen som hovedopphav, noe artsnavnet Vicugna pacos gjenspeiler direkte.

Til forskjell fra lamaen, som ble avlet fram som lastedyr, ble alpakka valgt ut ene og alene for fiberkvaliteten. Andinske samfunn i tiden før europeerne ankom, satte stor pris på alpakkaull, og dyrene gikk i store flokker på høytliggende gressletter.

Da europeere kom til kontinentet på 1500-tallet, ble den andinske dyreholdstradisjonen kraftig forstyrret, og bestanden av alpakka gikk sterkt tilbake i denne perioden. Likevel klarte arten seg videre i de høyeste fjellstrøkene, der forholdene passet den best, og lokalbefolkningens gjetertradisjoner levde videre.

Fra siste del av 1900-tallet begynte man å eksportere alpakka til land utenfor Sør-Amerika, deriblant Australia, USA og deler av Europa, hvor dyrene i dag holdes både for ull og som husdyr på småbruk. Fremdeles er det Peru som har flest alpakkaer i verden.

Kroppen til alpakka er kompakt, halsen lang og oppreist, hodet lite med store øyne, og ørene står tydelig oppreist. Beina er slanke og avsluttes i myke, todelte poter med polstrede såler i stedet for klauver. Ull dekker hele kroppen, vokser hele tiden og fjernes gjennom klipping en gang i året. Til sammenligning med lama er alpakka mindre av vekst, har rundere ansikt, kortere ører, og mangler de lange, banaeformede ørene som kjennetegner lama.

Ulikheter i utseende mellom rasene

Ullens struktur skiller de to rasene fra hverandre visuelt. Hos huacaya står den krøllete, tette fiberen ut fra kroppen og skaper et luftig, teddybjørn-lignende preg. Hos suri henger fiberen derimot i egne, lange lokker og gir et glattere og mer nedoverfallende uttrykk. Ellers er kroppsbygning og størrelse stort sett sammenfallende mellom rasene.

Som byttedyr har alpakka en sterk flokkinstinkt, og mye av atferden bunner i behovet for trygghet gjennom antall. Holdes en alpakka alene, oppstår ofte stress, og derfor lever de i grupper. Innad i flokken dannes det en løs rangorden, og store deler av dagen går med til felles beiting. Årvåkenhet overfor fare er markant, og oppdages en trussel, varsler dyrene med en egen lyd.

Kommunikasjonen foregår gjennom flere stille lyder, der en mild summelyd er mest vanlig, sammen med signaler som ørestilling og halsens vinkel. Stillfarne er de som regel. Spytting hører også med til den naturlige atferden, mest brukt for å avgjøre uenighet om fôr eller rangorden internt i flokken, og rammer sjeldnere mennesker enn andre alpakkaer.

Berøring møtes ofte først med skepsis, og de fleste liker verken å bli grepet fast eller holdt igjen. Over tid, med jevn og rolig håndtering, venner dyrene seg til at mennesker er til stede. Aggresjon er sjelden en del av naturen deres, og bitt forekommer nesten aldri, siden overkjeven mangler fortenner.

Det daglige stellet

• Gi tilgang til rent beiteareal eller høy av god kvalitet
• Se etter at friskt vann alltid finnes tilgjengelig
• Følg med på hvert dyrs holdning, appetitt og avføring
• La minst to alpakkaer gå sammen, av hensyn til flokktryggheten

Miljøet rundt dyrene

• Forsvarlig gjerde som holder alpakkaene inne og rovdyr borte
• Skur med tre vegger eller låve som gir skygge og le mot regn og vind
• Godt drenert grunn, som reduserer problemer med klør og parasitter
• Skygge og god luftgjennomstrømning ved varme, siden kulde tåles bedre enn hete

Håndtering og pelsstell

Én gang i året, gjerne på våren, klippes alpakkaen, både for å hente inn ull og for å unngå varmestress. Med jevne mellomrom trenger klørne trimming, og fordi fortennene i underkjeven vokser kontinuerlig, bør tennene sjekkes. Ro er nøkkelen ved håndtering, brå fasthold bør unngås, og det lønner seg å nærme seg fra siden fremfor rett forfra.

En tredelt mage gjør at alpakka effektivt kan bryte ned plantemateriale gjennom gjæring. I vekstsesongen kommer mesteparten av fôret fra beitegress, mens høy tar over når beitet svikter eller mangler helt. Sammenlignet med andre husdyr av tilsvarende vekt spiser alpakka relativt lite, og beitingen skjer skånsomt uten at plantene rives opp med rot. Kraftfôr og energitett fôr bør gis med måte, om i det hele tatt, siden overforbruk kan føre til overvekt og helseplager.

Bruk godbiter sparsomt, aldri som erstatning for grovfôr. Beite og høy dekker ikke alltid mineralbehovet, og et tilskudd tilpasset kamelider kan da være aktuelt. Ferskt, rent vann skal alltid stå framme, og forbruket stiger både i varme perioder og under diegiving.

God stell gir alpakka en typisk levealder på 15 til 20 år, og dyrene regnes generelt som robuste. Som byttedyr har de en tendens til å skjule sykdom, og derfor er små avvik i holdning, appetitt eller avføring ofte det første varselet om at noe er galt. Parasitter, tenner, klør og varme står bak mange av de vanligste plagene.

Forebyggende tiltak

• Faste rutiner for parasittkontroll og beitehold
• Klipping hvert år for å unngå varmestress
• Jevnlig ettersyn av tenner, klør og kroppshold
• Vaksiner tilpasset regionale anbefalinger
• Karantene for nye dyr før de slippes inn i flokken

Kjønnsmodenhet inntreffer normalt mellom ett og to år, der hunndyr ofte parres første gang mellom 12 og 18 måneders alder, avhengig av størrelse, mens hanndyr modnes noe senere. Fordi eggløsning hos hunnene utløses av selve paringen og ikke følger en fast syklus, kan avl foregå gjennom store deler av året. Selve paringen skjer mens hunnen inntar en liggende stilling kalt cush.

Drektighetstiden er lang, 11 til 12 måneder om lag, og gir nesten uten unntak ett enkelt avkom, kalt cria. Tvillingfødsler er sjeldne. De fleste fødsler skjer på dagtid. I løpet av få timer etter fødselen står criaen opp og patter, og avvenningen skjer over flere måneder, gradvis.

Passer alpakka i din hverdag?

Beite, forsvarlig gjerde og husly er grunnleggende behov for alpakka, og fordi de må holdes flere sammen, bør man regne med minst to dyr fra start. Med en levetid på 15 til 20 år blir dette en langvarig forpliktelse, på linje med annet husdyrhold. Løpende utgifter dekker fôr, høy, årlig klipping, parasittkontroll, veterinærhjelp og vedlikehold av gjerder. Byliv og innendørs hold passer dårlig, og lokale regler for landbruk eller sone kan gjelde ved anskaffelse.

Hvor kan man skaffe alpakka?

Etablerte oppdrettere og småbruk er den vanligste kilden til alpakka, og av og til dukker det opp muligheter gjennom omplassering eller redningsorganisasjoner for dyr som trenger nytt hjem. Se etter en selger som holder friske og godt tilvente dyr, som lar deg se flokken, og som gir råd om stell underveis. Siden alpakka trenger selskap, er det lurt å skaffe flere dyr samtidig.