Shropshire

Shropshire er en sauerase som ble utviklet i det engelske Midlands-området. Rasen brukes til begge formål: kjøtt og en tett ull av middels kvalitet. Man kjenner den igjen på det mørke ansiktet og de mørke beina, som er dekket av bløtt svart eller mørkebrunt hår i stedet for ull.

Både småbrukere og kommersielle besetninger setter pris på Shropshire. Rasen gir godt muskulerte lam med fin kjøttfylde, og søyene er årvåkne mødre som vanligvis lammer uten store vansker. Rasen tåler ulike beiteforhold og klarer seg godt i det fuktige klimaet som er vanlig i Storbritannia.

Gemyttet er et av rasens tydeligste kjennetegn. Shropshire-sauer er rolige, godlynte og lette å håndtere. Dette passer eiere som ønsker dyr som er greie å stelle. Rasen har også fått en nisjerolle som beitedyr i frukthager og skogplantefelt, fordi den lar bark og løv på etablerte trær være i fred.

Hvem rasen passer for

Shropshire passer for sauefolk som vil ha en rolig, lite krevende rase som gir både lam og brukbar ull. Det milde gemyttet er en fordel for dem som er nye i saueholdet, og god morsevne gjør selve lamminga enklere. Eiere med frukthager eller ung skog bruker av og til rasen til å holde graset nede uten at etablerte trær tar skade.

Navnet har rasen fra grevskapet Shropshire i West Midlands i England, der den ble utviklet i første halvdel av 1800-tallet. Utgangspunktet var lokale hornete sauer med mørkt ansikt, som fantes i grenseområdene mellom Shropshire og Staffordshire.

Oppdretterne foredlet disse stedegne sauene ved å krysse dem med etablerte Down-raser, blant annet Southdown, samt innslag av Cotswold og Leicester. Målet var en kollet sau, altså uten horn, med bedre kjøttfylde og tettere ull, samtidig som man beholdt hardførheten fra den opprinnelige bakkesauen.

Shropshire ble anerkjent som egen rase innen midten av 1800-tallet, og det ble opprettet en stambok i England for å registrere avstamning. Mot slutten av 1800-tallet ble rasen eksportert i stort omfang, blant annet til Nord-Amerika og andre land, der den ble populær som gårdssau.

Bestanden gikk ned gjennom 1900-tallet fordi kommersielle produksjonssystemer foretrakk andre farraser, men Shropshire har beholdt en trofast tilhengerskare blant småbrukere og folk opptatt av bevaring av gamle raser. Den moderne bruken som beitedyr blant trær har gitt rasen fornyet interesse i enkelte områder.

Shropshire har en kompakt og godt muskulert kropp som hviler på korte, kraftige bein. Både værer og søyer er kollete, altså uten horn. Helhetsinntrykket er en dyp, firkantet kropp som gjenspeiler rasens formål som kjøttsau.

Hodet er det mest gjenkjennelige trekket. Ansikt og bein er dekket av bløtt, mørkt hår i sjatteringer fra svart til dyp brunt, i kontrast til den hvite ullen på kroppen. Ull dekker issen og går ned mot øynene, og ørene er myke og mørke.

Pels og farger

Ullen er hvit, tett og forholdsvis fin til å være middels ull, med en stapellengde som klippes én gang i året. Ullvekten ligger som regel mellom 3 og 5 kg. Ansikt og bein er dekket av mørkt hår i stedet for ull, et trekk som ble fastsatt tidlig i rasens utvikling og som fortsatt er sentralt i rasestandarden.

Shropshire er kjent for et rolig og jevnt gemytt. Rasen er avslappet og lettstelt. Rutineoppgaver som klipping, klauvstell og håndtering blir derfor mindre stressende, både for dyret og for eieren. Sauer som håndteres jevnlig, blir vant til mennesker.

I flokken er rasen stabil og sjelden urolig. Søyene er godlynte, men årvåkne mødre som forsvarer lammene mot forstyrrelser. Rasen tolererer som regel andre husdyr godt og prøver sjelden gjerdene, men vanlig sauesikkert gjerde er likevel nødvendig.

Som alle sauer er Shropshire et flokkdyr som trives best med andre av samme slag. Enkeltdyr som holdes isolert, blir stresset. Arbeidsbakgrunnen viser seg også i roen: rasen beskrives som en jevn beiter som beveger seg rolig over beitet.

Shropshire er en hardfør rase som takler det fuktige, tempererte klimaet i hjemlandet godt. Det daglige stellet følger vanlig praksis for en middels ullsau, med vekt på ull, klauver og parasittkontroll.

Pleie

• Klipp én gang i året, som regel sent på våren eller tidlig på sommeren.
• Sjekk og trim klauvene flere ganger i året for å unngå overvekst og klauvproblemer.
• Hold ullen rundt bakparten ren (stussklipping) for å redusere faren for flueangrep i de varme månedene.
• Se etter tegn til parasitter eller hudirritasjon i ullen ved håndtering.

Mosjon

• Gi tilgang til beite. Rasen får mosjonen sin ved å beite selv.
• Rullér mellom beiteskifter der det er mulig, for å holde grasset i god stand og redusere ormesmitte.
• La dyrene få nok plass til å bevege seg som gruppe, siden rasen er en rolig, men aktiv beiter.

Miljø

Shropshire trenger sikre, sauesikre gjerder, tilgang til rent vann og ly mot ekstremvær og sterk sol. Godt drenert beite reduserer klauv- og parasittproblemer. Fordi rasen lar barken på etablerte trær være i fred, egner den seg til beiting i frukthager og unge plantefelt, men unge trær eller trær med tynn bark bør likevel beskyttes.

Shropshire er i hovedsak et beitedyr og klarer seg godt på godt beite store deler av året. Gras og grovfôr utgjør grunnlaget i fôringen. Som drøvtygger trenger sauen jevn tilgang på fiber og rent vann, sammen med mineraler tilpasset sau.

Fôrbehovet øker på bestemte tidspunkt i året. Søyer sent i drektigheten og under lakting trenger mer energi og protein, og lam i vekst trenger godt grovfôr og noen ganger kraftfôr for å nå slaktemodenhet. Om vinteren, når graset er kort, erstattes ferskt beite med høy eller silo.

Godbiter og tilskudd

Gi et mineraltilskudd beregnet for sau, særlig i områder med kjent mangel i jorda, som lavt selen- eller koboltinnhold. Enhver endring i kraftfôrmengden bør skje gradvis over flere dager, for å unngå fordøyelsesproblemer og acidose. Salt og rent vann bør alltid være tilgjengelig.

Shropshire er en robust rase uten utbredte raseskavanker. Med god stell lever den vanligvis 10 til 12 år, selv om avlssøyer ofte tas ut av flokken tidligere når produktiviteten faller. De fleste helseproblemene er generelle utfordringer som rammer beitesau, ikke problemer som er unike for rasen.

Forebyggende stell

• Følg en plan for ormekontroll basert på beiterotasjon og avføringsprøver.
• Trim klauvene jevnlig og behandle halthet raskt.
• Vaksiner mot klostridiesykdommer etter lokale veterinære råd.
• Stussklipp og klipp i god tid for å redusere faren for flueangrep.
• Fôr søyene riktig gjennom sen drektighet for å forebygge stoffskiftesykdom.

Shropshire regnes som en god morrase. Søyene blir kjønnsmodne i løpet av det første leveåret, og mange settes til værer første gang rundt 18 måneders alder, selv om praksis varierer fra besetning til besetning. Rasen er sesongbrunstig, med de fleste parringene om høsten og lam født om våren.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nær 147 dager. Lamminga er som regel grei, hjulpet av moderat lammestørrelse og søyenes gode bekkenbygning. Søyene er årvåkne og melkerike, noe som støtter overlevelse og jevn tidlig vekst hos lammene.

Kullstørrelsen er vanligvis ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos godt stelte søyer. Lammene er livskraftige og vokser godt på morsmelk og beite. Værer brukes som far- eller morrase avhengig av produksjonssystemet, og det rolige gemyttet går igjen hos lammene, som derfor er lette å håndtere.