Rambouillet

Rambouillet er en stor sauerase holdt for både fin ull og kjøtt. Rasen stammer fra spanske merinosauer og ble videreutviklet i Frankrike, der den fikk et større kroppsbygg og en mer åpen, produktiv ullfell enn sine forfedre. I dag er den blant de mest utbredte finullsauene på store, kommersielle beitedrifter i flere land.

Voksne dyr har en tung kropp med dyp bringe og lang kroppsform. Værer kan være hornet eller kolla, mens søyer som regel er kolla. Rasen gir en tett, hvit ullfell med fin og jevn krusning, godt egnet til klesull. Huden har ofte folder, selv om avl har redusert kraftig rynkedannelse i mange flokker.

Rambouillet er kjent for et rolig, godlynt temperament og en sterk flokkinstinkt. Den tåler tørt klima, store temperatursvingninger og lange avstander på åpent beite. Disse egenskapene har gjort rasen til en grunnrase for ekstensiv sauedrift.

Hvem passer rasen for

Rambouillet passer produsenter som ønsker fin ull sammen med et brukbart kjøttslakt, særlig på store eller tørre beiter. Hardførheten og flokkinstinkten egner seg godt til ekstensiv beitedrift, og det rolige gemyttet gjør daglig håndtering enkel. Rasen krever årlig klipping og jevnlig stell av parasitter og klauver, så den passer bedre for saueholdere som er forberedt på løpende flokkarbeid enn for dem som bare ønsker et lettstelt beitedyr til plenen.

Rambouillet har røtter i Spania, som i århundrer hadde nærmest monopol på fin merinoull og forbød eksport av sine sauer. I 1786 skaffet den franske kongen Ludvig XVI en flokk merinosauer fra den spanske kronen. Dyrene ble ført til kongegodset Rambouillet sørvest for Paris, som ga rasen navnet sitt.

På Rambouillet ble flokken holdt lukket og avlet under nøye oppfølging i flere tiår. Etter hvert avlet franske oppdrettere fram et større dyr, en lengre ullstapel og bedre produktivitet enn den opprinnelige spanske merinosauen, samtidig som den fine ullen ble bevart. Resultatet ble en egen linje, ikke bare en kopi av opphavsdyrene.

Rambouillet-sauer ble eksportert i stort omfang gjennom hele 1800-tallet. De nådde Tyskland og andre deler av Europa og ble innført til USA, der de ble brukt til å bygge opp store beiteflokker i de vestlige delstatene. Rasen fikk stor betydning for amerikansk finullsproduksjon.

På grunn av hardførheten og ullkvaliteten er rambouillet også brukt som grunnlag for å utvikle eller forbedre andre saueraser. Rasen er fortsatt en etablert bruksrase, holdt av dedikerte raseforeninger og beiteprodusenter.

Rambouillet har en kraftig, firskåren kropp med dyp bringe, lang og rett rygg og sterke bein bygget for å tilbakelegge lange strekninger. Hode og bein er frie for lang ull og dekket av hvitt hår, mens kroppen bærer en tett ullfell. Enkelte dyr har hudfolder, særlig rundt halsen, selv om mange moderne flokker avles for en glattere kropp. Værer kan være hornet med kraftige, spiralformede horn eller kolla, avhengig av linjen, og søyer er som regel kolla.

Pels og farger

Ullen er hvit, fin og tett, med en jevn krusning som plasserer den i klesullklassen. Fiberdiameteren er forholdsvis liten, noe som gir en myk følelse. Ansikt, ører og bein er dekket av kort, hvitt hår i stedet for ull. Rasestandarden foretrekker et rent hvitt dyr uten mørke fibre i ullen, siden farget fiber reduserer verdien på fin ull. Årlig ullvekt er betydelig i forhold til rasens størrelse, og gjenspeiler den tette veksten over hele kroppen.

Rambouillet har et jevnt, stabilt temperament. Rasen er rolig og medgjørlig ved håndtering og blir sjelden aggressiv, noe som gjør rutineoppgaver som klipping, sortering og behandling enklere enn med mer skvetne sauer. En sterk flokkinstinkt holder gruppen tett samlet, en fordel på åpent beite der dyrene må bevege seg og beite som en samlet flokk i stedet for å spre seg.

Godt håndterte rambouillet-sauer er rolige og samarbeidsvillige overfor mennesker, men som de fleste sauer er de byttedyr og liker ikke å bli trengt opp i et hjørne eller jaget. Overfor fremmede er de forsiktige, men ikke skvetne av seg. De beiter fredelig sammen med annet husdyr og i blandede flokker. Søyer er oppmerksomme mødre og som regel beskyttende overfor lammene sine uten å bli vanskelige å nærme seg.

Rasen beskrives også som aktiv og arbeidsvillig, i den forstand at den beveger seg og søker fôr godt og tilbakelegger avstand for å finne beite. Denne aktiviteten kombineres med ro snarere enn nervøsitet, en av grunnene til at rambouillet ble en grunnrase for beitedrift.

Rambouillet er hardfør og tilpasser seg mange klimatyper, men den tette ullfellen og det store kroppsbygget krever spesifikt stell. Den viktigste enkeltoppgaven er årlig klipping. Løpende flokkarbeid omfatter også parasittkontroll, klauvstell og kontroll av holdet.

Pelsstell

• Klipp ullfellen én gang i året, vanligvis om våren før varmen setter inn.
• Trim klauvene jevnlig for å hindre overvekst og halthet.
• Sjekk ull og hud for ytre parasitter, og behandle ved behov.
• Klipp rundt bakparten (kruttsing) før lamming og i fluesesongen for å redusere tilgrising og risiko for flueangrep.

Mosjon

• Sørg for rikelig beite; rasen er bygget for å bevege seg og beite over store avstander.
• Rullér beitet der det er mulig, for å opprettholde fôrkvaliteten og redusere parasittbelastningen.
• Gi daglig bevegelse framfor tett inngjerding, i tråd med rasens aktive beitevaner.

Miljø

Rambouillet tåler tørre forhold og store temperatursvingninger, og det er derfor rasen trives på tørt beiteland. Sauene trenger rent vann til enhver tid og tilgang til le mot langvarig regn, vind og ekstrem varme. Nyklipte dyr er sårbare for kulde og trenger vindskjul eller innhus hvis været slår om. Sikkert gjerde holder flokken samlet og beskytter mot rovdyr.

Rambouillet er i hovedsak et beitedyr og dekker det meste av behovet fra godt fôr. På godt beite trenger voksne sauer i vedlikeholdshold som regel lite mer enn gress, rent vann og mineraler. Når beitet blir dårligere eller om vinteren, blir høy hovedfôret, og kraftfôr tilsettes når energibehovet øker, for eksempel sent i drektigheten, under diegivning og for lam i vekst. Juster mengden etter hold i stedet for et fast tall, siden inntaket varierer med fôrkvalitet, vær og dyrets livsfase.

Godbiter og tilskudd

Gi en løs sauemineral med lavt kobberinnhold, og tilby salt fritt tilgjengelig. I selenfattige områder kan tilskudd under veterinær veiledning bidra til å forebygge hvit muskelsykdom hos lam. Bruk korn og annet kraftfôr som et avmålt tilskudd ved høyt behov, ikke som fast fôring, for å beskytte vomhelsen og holdet.

Rambouillet er som regel robust og tilpasser seg godt til krevende beiteforhold. Med god drift kan et friskt dyr leve i 10 til 12 år, selv om den produktive avlsperioden vanligvis er kortere. De fleste helseproblemene i rasen er vanlige saueplager framfor raseavhengige defekter, og de responderer godt på rutinemessig forebygging.

Forebyggende stell

• Følg et vaksinasjonsprogram, inkludert clostridiebeskyttelse som CDT, etter veterinærs råd.
• Kjør en parasittkontrollplan basert på avføringsprøver framfor kun kalenderbasert avmarking.
• Trim klauvene jevnlig og hold liggeplassene tørre for å begrense klauvsykdom.
• Gi le og unngå trekk for nyklipte sauer.
• Før journal over hold, lamming og behandlinger for hvert dyr.

Rambouillet oppnår kjønnsmodenhet i løpet av det første leveåret, selv om mange produsenter venter til søyene er godt utvokst før første paring. Et markant trekk ved rasen er en forlenget parringssesong: rambouillet-søyer kan brunste og bli drektige over en større del av året enn mange andre sauer, noe som gir rom for mer fleksible lammeplaner utenfor vanlig sesong.

Drektigheten varer om lag fem måneder, nær 147 til 150 dager. Kullstørrelsen er som regel ett eller to lam; enkeltlam er vanlig hos unge søyer, mens tvillinger er vanlig hos voksne søyer med godt hold. Søyene er gode mødre med rikelig melk og en beskyttende, oppmerksom holdning til lammene sine.

Lammene er som regel oppe og dier kort tid etter fødselen. Produsentene holder rene lammeplasser, sørger for at hvert lam får råmelk tidlig, og følger med på nedkjøling i kaldt vær. Ernæring sent i drektigheten og under diegivning påvirker direkte både lammets vitalitet og søyens hold, så fôringen trappes opp gjennom denne perioden. Avlsarbeidet i rasen legger vekt på ullkvalitet, kroppsbygning og fravær av kraftige hudfolder, i tillegg til reproduksjonsevne.