Lincoln

Lincoln er en stor sau av langullstypen med dobbelt bruksområde, opprinnelig fra det østlige England. Voksne værer kan veie godt over 250 pund, noe som plasserer rasen blant de tyngste saueraser i verden. Det mest kjennetegnende trekket er ullen: lang og glansfull, den henger i tydelige krøller eller lokker og har lengre stapel enn hos noen annen rase.

Rasen holdes for ull, kjøtt og krysningsavl. Håndspinnere og fiberkunstnere setter pris på ullens glans og lengde, mens den kraftige kroppsbygningen gir et godt slakt. Lincoln har også blitt brukt verden over til å tilføre størrelse og ullvekt til andre langull- og krysningsbesetninger.

Temperamentsmessig er Lincoln mild og avslappet. Dyrene beveger seg rolig, er lette å håndtere og tåler menneskelig kontakt godt. Dette passer eiere som ønsker et fredelig dyr fremfor et lettskremt.

Hvem passer rasen for

Lincoln passer eiere som har plass og fôr nok til å holde en stor sau, og som ønsker en tung, høyverdig ull. Det rolige gemyttet gjør rasen overkommelig for hobbybønder og fiberentusiaster. Størrelsen og stellet den lange ullen krever, betyr likevel at den passer dårligere for dem som ønsker en flokk med lite arbeid.

Lincoln har navnet sitt fra grevskapet Lincolnshire i det østlige England, der langullsauer var blitt holdt i århundrer på de fruktbare lavlandsbeitene. Disse tidlige langullsauene var store, kraftig bygde dyr som ble verdsatt både for ullen og kjøttet.

Under jordbruksforbedringene på 1700-tallet foredlet oppdrettere den gamle Lincolnshire-sauen til et mer ensartet dyr. Krysning med Robert Bakewells forbedrede Leicester-stamme bidro til å stramme opp kroppsbygningen og bedre kjøttegenskapene, samtidig som den lange, tunge ullen ble bevart.

På 1800-tallet var Lincoln etablert som en anerkjent rase og ble en av de mest innflytelsesrike langullsauene. Den ble eksportert i stort omfang til land som Argentina, Australia, New Zealand og USA, der den ble brukt til å øke rammestørrelse og ullvekt i lokale besetninger og til å skape nye krysningstyper.

Lincoln er fortsatt en forholdsvis sjelden rase i dag og står på overvåkingslisten hos bevaringsorganisasjoner, men den holdes videre av fiberprodusenter og stambokførte oppdrettere som viderefører langulltradisjonen.

Lincoln har en bred, rektangulær kropp som bæres av korte, kraftige bein. Hodet er markert med bredt mule, og både værer og søyer er som regel kollede. En karakteristisk ulldusk faller ned over pannen. Helhetsinntrykket er av et tungt, lavtbygd dyr formet for å bære en stor ullfell.

Pels og farger

Ullen er rasens varemerke. Den vokser i lange, bølgete lokker med sterk glans og kan gi en årlig ullvekt på rundt 12 til 20 pund. Standardfargen er hvit, men fargede Lincoln-sauer, fra sølvgrå til nesten svart, avles frem for håndspinnere som ønsker naturlig pigmentert fiber. Ansikt og bein er normalt fri for ull, mens den tunge fellen er konsentrert over kroppen.

Lincoln er kjent for et jevnt, godlynt vesen. Dyrene beveger seg rolig og uten hastverk, og de venner seg raskt til mennesker. Det gjør daglig stell, klipping og helsekontroller enkelt å gjennomføre. Rasen er ikke lettskremt eller tilbøyelig til panikk slik enkelte fjellraser kan være.

I flokken er Lincoln sosial og beiter rolig sammen med andre. Overfor gjetere er dyrene tolerante og lar seg lede med fôr uten problemer. Overfor hunder og andre husdyr er de som regel fredelige, men som alle sauer er de avhengige av flokken for trygghet og trives best i grupper fremfor alene. Værer er store og bør behandles med vanlig forsiktighet i brunsttiden, men rasen som helhet regnes som en av de mer håndterlige blant de store saueraser.

Pelsstell

• Klipp minst én gang i året; enkelte oppdrettere klipper to ganger for å holde den lange stapelen håndterlig.
• Sjekk ullen jevnlig for filting, plantematerialer og fuktighet, særlig over ryggen og bak.
• Sorter og lagre ullen forsiktig ved salg til håndspinnere, siden ullen er rasens viktigste verdi.
• Klipp klauver på en fast rutine for å forhindre overvekst og fotproblemer.

Mosjon

• Sørg for rikelig beite; Lincoln er tunge dyr og trenger plass til å bevege seg og fôre seg.
• Roter beitet for å opprettholde fôrkvaliteten og redusere parasittbelastningen.
• Gi daglig tilgang til åpent terreng fremfor tett inngjerding.

Miljø

Lincoln passer godt på lavlandsgårder med godt gress og forholdsvis tørr grunn. Den tette ullen gir beskyttelse mot kulde og fukt, men den holder samtidig på fuktighet, så rent, veldrenert underlag og tørt ly bidrar til å forebygge hud- og fotproblemer. Gjerder må være solide nok til å holde et stort og kraftig dyr innenfor.

Som en stor beiterase henter Lincoln det meste av næringen fra grovfôr. Godt beite i vekstsesongen og høy av god kvalitet gjennom vinteren utgjør grunnlaget i fôringen. Fordi dyrene er store og bærer tung ull, trenger de tilstrekkelig energi og protein for å holde hold uten å bli overvektige. Kraftfôr bør forbeholdes perioder med økt behov fremfor å gis rutinemessig.

Godbiter og tilskudd

Gi et sauetilpasset mineraltilskudd og tilgang på rent vann til enhver tid. Selen og andre sporstoffer kan være nødvendig der lokal jord er mangelfull. Innfør korn eller frodig nytt beite gradvis for å unngå fordøyelsesplager og trommesyke.

Lincoln er en robust, langlevd sau med en typisk levetid på 10 til 12 år. De viktigste helseutfordringene henger sammen med den tunge ullen og den store kroppsbygningen, ikke med medfødt svakhet. Regelmessig klipping, parasittkontroll og klauvstell holder de fleste Lincoln-sauer i god form.

Forebyggende stell

• Klipp årlig og sorter ullen for å holde den ren.
• Klipp klauvene jevnlig og se etter tidlige tegn på klauvspalte.
• Følg en plan for ormekur og beiterotasjon basert på avføringsprøver.
• Vaksiner mot klostridiesykdommer i tråd med lokale veterinære råd.
• Gi egnede mineraler, og unngå kobberoverskudd.

Lincoln blir kjønnsmoden ved om lag 7 til 12 måneder, men søyer settes vanligvis til værs første gang rundt 18 måneders alder, slik at den store kroppen får utvikle seg ferdig. Paring skjer sesongbasert, som regel om høsten, slik at lammene kommer om våren. Drektigheten varer omtrent 145 til 150 dager.

Kullstørrelsen er normalt ett eller to lam; tvillinger er vanlig hos søyer i godt hold, mens trillinger forekommer sjeldnere. Lincoln-lam er store ved fødsel, noe som betyr at søyene bør være i god kondisjon og følges nøye under lamming. Søyene er som regel oppmerksomme mødre med god melkeproduksjon, og lammene vokser raskt på morsmelk og godt beite. På grunn av rasens størrelse bidrar nøye seleksjon og oppfølging av holdet til jevn lamming og vekst.