Leicester Longwool

Leicester Longwool er en stor engelsk sauerase, avlet fram i første rekke for den lange, blanke ullen. Den brukes også som kjøttsau, og regnes derfor som en tosidig rase. Rasen tilhører langullsauene, en gruppe britiske raser med tunge fell av lange, krøllete lokker. Lynnet er rolig og godt, og dyrene er lette å håndtere både på småbruk og på større gårder.

Voksne dyr er kraftig bygd, brede over ryggen, med et fell som faller i tydelige ringkrøller nedover kroppen. Ullen vokser raskt og når en lang stapellengde, en egenskap som har gitt rasen godt ry blant håndspinnere og eldre ullfabrikker. Søyene er omsorgsfulle mødre, og værene er som regel fredelige tatt størrelsen i betraktning.

I dag regnes rasen som en bevaringsverdig eller sjelden rase i flere land. Den holdes av småbrukere, ullprodusenter og bevaringsbesetninger som arbeider for å ta vare på eldre avlslinjer. Det rolige gemyttet og den nyttige ullen holder rasen etterspurt blant dem som spinner, vever eller filter sin egen ull.

Hvem rasen passer for

Leicester Longwool passer for dyreholdere som setter pris på god ullkvalitet og et stabilt, lite dramatisk dyr. Størrelsen betyr at den trenger solide gjerder og håndteringsanlegg tilpasset en tung sau, så den egner seg best for folk med nok beite og husrom. Håndspinnere og små ullbedrifter tiltrekkes av den lange, krøllete stapelen. Det rolige lynnet gjør at rasen også kan være et fornuftig valg for førstegangssauefolk, forutsatt at de klarer å følge opp stell og klipping av et tungt fell.

Rasen har røtter i Leicestershire i det midtre England, der lokale langullsauer hadde vært holdt i århundrer. På 1700-tallet tok gårdbrukeren Robert Bakewell ved Dishley Grange i bruk systematisk avlsarbeid på disse dyrene. Han valgte ut for raskere vekst, kraftigere kroppsbygning og et jevnt, tungt fell. De forbedrede dyrene ble kjent som Dishley- eller New Leicester-sauen, og de danner grunnlaget for dagens Leicester Longwool.

Bakewells metoder, blant annet avkomsgransking og praksisen med å leie ut værer for å teste avkommet deres, fikk innflytelse langt utover saueholdet. Den forbedrede Leicester-sauen ble brukt til å heve kvaliteten på mange andre langull- og krysningsbesetninger i Storbritannia og andre land, og blodet dens ligger bak flere raser som kom senere.

Rasen ble eksportert i stor skala gjennom hele 1800-tallet og nådde både Nord-Amerika og Australia. Den ble holdt på Mount Vernon, og George Washington skal ha vist interesse for typen. Dette er en av grunnene til at bevaringsbesetninger i USA gjerne trekker fram rasens forbindelser til kolonitiden.

Da kommersielt saueoppdrett i løpet av 1900-tallet dreide mot raser med kortere ull og raskere tilvekst, falt tallet på Leicester Longwool kraftig, og rasen ble regnet som sjelden. Bevaringsorganisasjoner og engasjerte oppdrettere har siden holdt liv i de gjenværende avlslinjene.

Leicester Longwool har en lang, dyp kroppsform med bred rygg og godt hvelvede ribbein. Både søyer og værer er naturlig hornløse, det vil si at ingen av kjønnene bærer horn. Hode og ben er fri for tung ull, og ansiktet er som regel hvitt eller blågrått med et rolig uttrykk. Det mest slående trekket er fellet, som vokser i lange, tydelige krøller nedover sidene av kroppen.

Fell og farger

Fellet er rasens fremste kjennetegn. Det vokser raskt, har lang stapellengde og høy glans, noe som gir det spunnede garnet en blank finish. Ullen faller i tydelige ringkrøller i stedet for å ligge flatt, og ett års vekst gir et tungt klipp. De fleste dyrene er hvite, noe som gjør ullen lett å farge. Det finnes også naturfargede besetninger, fra sølvgrått til nesten svart, og disse mørkere fellene er ettertraktet blant håndspinnere som ønsker ufarget farge. Det rene ansiktet og de rene bena gjør klipping og kontroll enkelt, til tross for den store fellmengden på kroppen.

Rasen er kjent for et jevnt sinn. Dyrene er som regel rolige, sjelden nervøse, og lette å flytte og håndtere, egenskaper som betyr mye hos en sau av denne størrelsen. Søyene er godlynte og finner seg raskt til rette i flokkens rutiner. Værene er som regel fredeligere enn hos mange andre raser, men en ukastrert vær bør uansett behandles med vanlig forsiktighet.

Godt håndterte Leicester Longwool-dyr blir vant til jevnlig kontakt med mennesker og tåler den tette håndteringen som stell og klipping krever. Overfor fremmede er de som regel rolige snarere enn skvetne. De flokker seg lett sammen og lever fredelig med andre sauer, og med blandet husdyrhold som geiter eller storfe når introduksjonen skjer gradvis. Det milde lynnet er en av hovedgrunnene til at småbrukere og ullprodusenter velger denne rasen.

Klipping og fellstell

• Klipp minst én gang i året; noen dyreholdere klipper to ganger for å holde stapellengden håndterbar for spinning.
• Skjær og hold fellet rent, siden de lange krøllene fanger opp plantedeler, gjørme og rusk.
• Sjekk for filtdannelse rundt bakparti og buk, og fjern skitten ull (dagging) etter behov av hygieniske grunner.
• Klipp klauver på en fast rutine for å hindre overvekst og halthet.

Mosjon

• Sørg for rikelig beite til daglig beiting og bevegelse.
• Roter beiteskifter der det er mulig, for å holde fôrkvaliteten oppe og redusere parasittbelastningen.
• Sørg for plass nok til at flokken kan bevege seg fritt, noe som holder en stor rase i god form.

Miljø

Rasen trives på godt gress under tempererte forhold. Et tungt fell gir beskyttelse mot kulde og regn, så den viktigste miljøutfordringen er varme og fuktighet, der et langt fell kan føre til varmestress før klipping. Sørg for skygge, rent vann til enhver tid, og tørt ly til lamming og hardt vær. Solide gjerder tilpasset en stor sau er viktig, sammen med et håndteringsanlegg som lar én person klare klipping, klauvstell og rutinemessig behandling på en trygg måte.

Rasen er en beitende drøvtygger, og grunnlaget i fôret bør være godt grovfôr. På godt beite i vekstsesongen kan voksne dyr dekke det meste av behovet på gress alene. Høy erstatter beite gjennom vinteren eller ved tørke. Kraftfôr legges til ved faser med høyere behov, som sein drektighet, diegiving og opptrappingen mot paring, samt til unge dyr i vekst. Tilgang til rent vann hele døgnet er avgjørende, særlig for et tungt dyr og for søyer i mjølking.

Godbiter og tilskudd

Gi en saue-spesifikk mineralblanding eller mineralstein som dekker salt og sporstoffer, men med lavt kobberinnhold. Der jordsmonnet er fattig, kan selen og andre sporstoffer være nødvendig etter veiledning fra veterinær. Små mengder egnet grønnsaker eller frukt kan gis som godbiter, men hoveddelen av fôret bør fortsatt være grovfôr. Innfør nytt fôr gradvis for å unngå fordøyelsesproblemer som acidose eller vom-oppblåsthet.

Rasen er en robust, veletablert type uten utbredte raserelaterte lidelser, og en typisk levetid på 10-12 år. Som hos alle sauer skyldes de fleste helseproblemene stell og drift snarere enn arv. Det tunge fellet krever ekstra oppmerksomhet rundt flueangrep og renhold, og rasens størrelse gjør klauvhelse viktig.

Forebyggende stell

• Følg en parasittkontrollplan basert på eggtelling i avføringen i stedet for rutinemessig masseavdrenking.
• Klipp og sjekk klauvene på en fast rutine, og behandle fotråte tidlig.
• Hold bakpartiet rent, og klipp eller fjern skitten ull før flueangrepsesongen.
• Følg et vaksinasjonsprogram tilpasset regionen, for eksempel dekning mot klostridiesykdommer.
• Sørg for riktig ernæring gjennom sein drektighet for å forebygge stoffskiftesykdom.
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i flokken.

Rasen når kjønnsmoden alder i løpet av det første leveåret, men mange dyreholdere venter til søyene er godt utvokst før første paring. Brunsten er sesongbetont: søyene kommer i brunst om høsten og lammer om våren etter omtrent fem måneders drektighet. Værene settes sammen med søyeflokken i en avgrenset paringsperiode for å samle lammingen.

Kullstørrelsen er oftest ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos søyer i god hold. Søyene er omsorgsfulle mødre med god mjølketilgang, og lammene er sprekt og livskraftige. Lammene avvennes vanligvis i tre til fire måneders alder, når de spiser grovfôr og kraftfôr sikkert. Fordi rasen er stor, bidrar oppfølging av søyenes hold gjennom drektigheten til lettere lamming og sterkere lam. Bevaringsoppdrettere fører nøye stamtavler for å holde de begrensede avlslinjene til denne sjeldne rasen ved like.