Lacaune

Lacaune er en tamsau utviklet i Sør-Frankrike, der rasen ble hovedrasen bak Roquefort-osten. Den er middels stor og holdes først og fremst for melk, selv om det gjennom årene også er avlet fram en egen kjøttlinje. Blant melkesauraser er Lacaune blant de mest tallrike i verden, og de fleste søyer i Roquefort-området tilhører nettopp denne rasen.

Innenfor rasen finnes det to hovedtyper. Melketypen (lait) er avlet for høy melkeytelse og forsyner osteindustrien. Kjøtt-typen (viande) er avlet fram for god tilvekst og slaktekvalitet. Begge typer har samme grunnpreg: hvitt, stort sett ullfritt hode og ben, mens ullen sitter samlet på kroppen. Rasen er kollet hos begge kjønn.

Lacaune verdsettes for sin hardførhet og evne til å beite på karrig mark i et varmt, tørt klima. Søyene er gode mødre og melker godt, og rasen fungerer like bra i ekstensive beitesystemer som i moderne melkeproduksjon.

Hvem egner rasen seg for

Lacaune passer for gårder som satser på melkeproduksjon, særlig osteprodusenter, og for drift i varme, tørre strøk med gode beitearealer. Det rolige lynnet gjør at daglig stell og melking to ganger om dagen går greit unna. Kjøttlinjen passer for produsenter som vil ha et hardført lam som beiter godt. Rasen er mindre aktuell for dem som ønsker en sau med horn eller tykk ullfell.

Navnet på rasen kommer fra byen og åsene ved Lacaune, i departementet Tarn i Sør-Frankrike. I denne delen av Massif Central har det gått sau i århundrer, på beite i kalksteinsplatåene og høylandet. Lokale besetninger leverte melk til hulene i Roquefort-sur-Soulzon, der osten ble lagret og modnet, og denne handelen ga sauene i regionen et klart kommersielt formål.

Gjennom 1800-tallet arbeidet oppdrettere i området for å få fram et mer ensartet og produktivt dyr, ved å krysse og selektere de lokale fjellsauene. Den moderne Lacaune-rasen vokste fram av dette arbeidet, som en hvithodet og kollet rase tilpasset både klimaet og melkebruk.

På 1900-tallet delte rasen seg i to avlslinjer. Melketypen ble videreutviklet for melkeytelse og melkingsegenskaper gjennom organisert avlsregistrering og program for kunstig inseminasjon, noe som løftet gjennomsnittsproduksjonen betydelig. Kjøtt-typen ble avlet fram separat, med vekt på tilvekst og slaktekropp. Begge linjene stammer fra den samme lokale sauestammen.

I dag er Lacaune den dominerende melkesauen i Roquefort-området, og rasen har spredt seg langt utover Frankrikes grenser. Genene brukes i mange land til å forbedre lokale melkebesetninger, og Lacaune er dermed blant de mest utbredte melkesaurasene i verden.

Lacaune har et rent, middels kraftig kroppsbygg. Hode og ben er stort sett ullfrie og dekket av kort, hvitt hår, noe som gir et ryddig ytre. Både søyer og værer er kollet, altså uten horn. Kroppen er godt balansert med rett rygg. Melketypen har gjerne en mer kantete, melkepreget kroppsform, mens kjøtt-typen er bredere og mer muskuløs. Ørene er middels lange og stikker ut til sidene.

Pels og farger

Ullen er hvit og middels grov, og dekker kroppen, mens hode, underben og buk holder seg ullfrie. Siden rasen først og fremst holdes for melk og kjøtt, er ull et biprodukt, og fellen er ikke tung. Det bare hodet og de bare bena holder dyret kjøligere i hjemtraktenes varme klima, og gjør melking og undersøkelse enklere.

Lacaune har et stabilt og jevnt temperament. Rasen er rolig og lettstelt, og flokken lar seg flytte og håndtere uten mye oppstyr, noe som er en praktisk fordel i melkeproduksjon der dyrene går gjennom melkestallen to ganger om dagen. Rasen omtales gjerne som godmodig og arbeidsom, i den forstand at søyene melker jevnt og passer godt på lammene sine.

Søyer som er vant til regelmessig håndtering, blir rolige og samarbeidsvillige i møte med mennesker. Som flokkdyr holder de sammen og reagerer positivt på faste rutiner, så en jevn og forutsigbar drift holder dem avslappet. Overfor andre husdyr opptrer de som regel fredelig. Værer, som hos alle saueraser, krever fornuftig håndtering i brunstperioden. Rasen viser godt morsinstinkt, og søyene følger godt med på lammene sine den første tiden.

Stell

• Klipp ull én gang i året, helst før den varmeste delen av sesongen.
• Sjekk og skjær klauver etter en fast plan, for å unngå halthet.
• Følg opp et parasittprogram basert på avføringsprøver og veterinærens råd.
• Undersøk det bare hodet og bena for sår, flått eller hudproblemer.
• Hold jur rent hos melkesøyer, og se etter tegn til jurbetennelse.

Bevegelse og beite

• Gi daglig tilgang til beite. Rasen er tilpasset aktiv beiting over større arealer.
• La dyrene bevege seg fritt på ulendt eller skrånende terreng, i tråd med rasens opprinnelse.
• Skift beiteområde jevnlig for å holde fôrkvaliteten oppe og redusere parasittbelastningen.
• Unngå å holde dyrene på små, nakne binger over lang tid.

Miljø

Lacaune er tilpasset et varmt, tørt klima og tåler sommervarme godt, men trenger likevel skygge og ly mot kraftig regn, vind og kulde. Sørg for tørre, godt ventilerte fjøs til lamming, melking og dårlig vær. Rent vann må alltid være tilgjengelig, og behovet øker markant hos søyer i melkeperioden. Solid, godt vedlikeholdt gjerde holder flokken samlet og beskyttet mot rovdyr.

Gress og konservert grovfôr, som høy eller surfôr, utgjør grunnlaget i fôringen av Lacaune. På godt beite kan tørre søyer som ikke er drektige, dekke det meste av behovet gjennom beiting alene. I sein drektighet, under melking og i perioder med rask lammevekst øker behovet for energi og protein, og da suppleres det gjerne med kraftfôr tilpasset arbeidsmengden, særlig hos høytytende melkesøyer. Et løst mineral- og salttilskudd dekker sporstoffer som beitet kan mangle.

Godbiter og tilskudd

Hold ekstra fôring på et beskjedent nivå. Små mengder trygge grønnsaker eller godbiter laget spesielt for sau kan brukes i trening og håndtering, men bør bare utgjøre en liten del av kosten. Gi et mineraltilskudd beregnet på sau, og følg veterinærens råd om selen og andre sporstoffer i områder der jordsmonnet er fattig på disse.

Lacaune er stort sett robust og tilpasset ekstensivt beite, og et dyr som holdes godt, lever gjerne 8-12 år. De fleste helseproblemene er de samme som rammer beite- og melkesau generelt, snarere enn rasespesifikke svakheter. God ernæring, parasittkontroll, klauvstell og jurhygiene dekker størstedelen av det rutinemessige behovet.

Forebyggende helsearbeid

• Følg en vaksinasjons- og ormekurplan avtalt med veterinær.
• Sjekk klauvene jevnlig, og skjær dem etter behov.
• Følg med på holdet gjennom hele produksjonssyklusen.
• Praktiser god melkehygiene for å beskytte jurhelsen.
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i flokken.

Lacaune-søyer blir vanligvis kjønnsmodne og avlsklare i løpet av det første leveåret, og mange settes til lamming ved ett til to års alder, avhengig av vekst og driftsopplegg. Paringen er som regel sesongbasert, ved at værene slippes inn i flokken slik at lamming skjer til planlagt tid. Drektigheten varer om lag fem måneder. Kullstørrelsen er vanligvis ett eller to lam, og tvillinger er vanlig hos søyer i godt hold.

Søyene er omsorgsfulle mødre og melker godt. I melkebesetninger avvennes lammene ofte relativt tidlig, slik at søyens melk kan gå til meieriet for osteproduksjon, mens lammene fôres opp på morsmelkerstatning eller går over på fast føde. I kjøttrettet drift går lammene lenger hos søyen for å støtte tilveksten. Avlsarbeidet i melkelinjen legger vekt på melkeytelse, melkehastighet og jurform, mens kjøttlinjen avles for tilvekst og slaktekvalitet. Kunstig inseminering er mye brukt i registrerte melkebesetninger for å spre forbedret genetikk.