Katahdin

Katahdin er en tamsau av hårsau-typen, utviklet i USA i andre halvdel av det tjuende århundre. I motsetning til ullraser har den en blandet pels av hår og kort ull, som dyret feller selv når temperaturen stiger om våren. Dermed bortfaller både utgiften til klipping og arbeidet med ullstell, noe mange produsenter setter pris på når de holder sau for kjøtt fremfor fiber.

Voksne søyer veier vanligvis 55 til 75 kilo, værer 80 til 115 kilo, og rasen regnes dermed som middels stor. Katahdin verdsettes for hardførhet, motstandskraft mot innvollsparasitter og evnen til å lamme ute på beite uten mye hjelp. Mange søyer kan brunste utenom den vanlige sesongen, slik at en flokk med god drift kan produsere lam mer enn én gang i året.

Gemyttet er rolig og godmodig. Rasen finner seg godt til rette både i innhegning og ved rotasjonsbeite, og blir ofte valgt av nybegynnere nettopp fordi den krever lite stell og har et jevnt temperament.

Hvem passer rasen for

Katahdin passer produsenter som ønsker kjøttlam uten ullhåndtering. Den fungerer godt i beitebaserte systemer med rotasjonsbeite og tåler alt fra kalde vintre til varme, fuktige somre. Eiere som verken kan eller vil klippe hvert år, og de som starter sin første flokk, velger ofte denne rasen for den rolige omgangen og de beskjedne stellbehovene.

Rasens opphav går tilbake til Michael Piel, en saueprodusent i Maine, som startet arbeidet på 1950-tallet. Piel ønsket seg en sau som ga effektiv kjøttproduksjon og kunne beite på eiendommen hans uten arbeidet og utgiftene ved klipping. Han oppkalte rasen etter Mount Katahdin, det høyeste fjellet i Maine.

Piel importerte et lite antall hårsauer fra Karibia, der raser som St. Croix bærer felleegenskapen naturlig. Han krysset disse dyrene med flere ullraser, blant annet Suffolk, for å tilføre størrelse og kjøttkvalitet uten å miste hårpelsen. Gjennom omtrent to tiår med målrettet avl festet han kombinasjonen av felling, hardførhet og slaktekvalitet som i dag kjennetegner rasen.

Wiltshire Horn, en annen fellende rase, ble senere tilført for å øke størrelsen og gjøre fellingen jevnere fra dyr til dyr. Avlsarbeidet favoriserte individer som felte rent og som tålte innvollsparasitter godt.

Organisasjonen Katahdin Hair Sheep International ble stiftet i 1985 for å registrere dyr og forvalte rasestandarden. Fra å være et regionalt prosjekt spredte Katahdin seg etter hvert over hele Nord-Amerika, og er i dag en av de vanligste hårsaurasene i USA, brukt både i kommersiell drift og i mindre besetninger.

Katahdin har en velbalansert, kjøttfull kropp med god muskelfylde over lend og lår. Det mest kjennetegnende trekket er pelsen: en blanding av hår og kort ull som danner et tykkere vinterlag for isolasjon, og som deretter felles i løpet av våren og forsommeren og etterlater en jevn hårkledning. Klipping er ikke nødvendig.

Ansiktet er rent og uten ull. Ørene er middels store og bæres ut til siden. Værer kan enten være hornede eller kollete, og begge varianter forekommer innenfor rasen. Rasestandarden legger stor vekt på en ren og fullstendig årlig felling.

Pels og farger

Rasestandarden setter ingen begrensning på farge. Dyrene kan være ensfarget hvite, gulbrune, røde, brune eller svarte, og mange har flekker eller skjoldete tegninger. Pelsens struktur varierer fra nesten ren hårpels til et tydelig ullinnslag i vinterpelsen. Oppdrettere avler for en pels som felles rent hvert år, siden ufullstendig felling regnes som en feil.

Katahdin har et stille og jevnt gemytt. Søyene er oppmerksomme mødre som lammer med lite hjelp, og de forsvarer avkommet uten å bli aggressive mot dem som steller dyrene. Rasen lar seg drive og gjete rolig, noe som demper stressnivået under rutineoppgaver som klauvskjæring, vaksinering og veiing.

Som alle sauer er Katahdin et flokkdyr som føler seg trygt i gruppe. De er i utgangspunktet skeptiske til fremmede mennesker og dyr, men venner seg raskt til jevnlig, rolig håndtering. Værer er som regel grei å ha med å gjøre, men en ukastrert vær bør likevel håndteres med forsiktighet i brunstsesongen. Rasen trives godt sammen med andre husdyr og tolererer vokterhunder som brukes til rovdyrbeskyttelse.

Under normale forhold er disse sauene lite bråkete. De lager mest lyd i forbindelse med fôring, avvenning og adskillelse fra flokken. Det gode gemyttet og viljen til å samarbeide med den som steller dem, er blant grunnene til at nye saueeiere velger rasen.

Det daglige stellet dreier seg om beite, vann, gjerder og enkel helsekontroll. Siden pelsen felles av seg selv, faller den mest arbeidskrevende oppgaven for ullsau bort.

Pelsstell

• Klipping er ikke nødvendig. Pelsen felles av seg selv hver vår.
• Skjær klauvene etter behov, som regel hver 6.-10. uke avhengig av underlag og slitasje.
• Sjekk fellingen hver vår, og noter deg dyr som ikke feller rent.
• Hold hale og bakpart rene for å redusere faren for fluemarkangrep i varme måneder.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en tørr luftegård for bevegelse og beiting.
• Bruk rotasjonsbeite der det er mulig, for å holde beitet ved like og redusere parasittsmitte.
• Sørg for nok plass til at flokken kan bevege seg samlet, siden mosjon er bra for klauver og hold.

Miljø

Katahdin tåler kalde vintre og varme, fuktige somre bedre enn mange ullraser. Dyrene trenger likevel le for vind, skygge, regn og hardt vær, samt tørt underlag for å unngå klauvproblemer. Solid gjerding rundt beitet er nødvendig for å holde flokken samlet og holde rovdyr unna.

Katahdin er flink til å finne fôr selv, og dekker det meste av behovet på beite om sommeren og med høy om vinteren. Vomma er innrettet for fiber, så grovfôr bør alltid utgjøre hoveddelen av fôrrasjonen. Brå overgang til kraftfôr kan gi fordøyelsesproblemer og bør derfor innføres gradvis. Rent vann og mineraler til fri disposisjon skal alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Løst mineraltilskudd for sau med riktig seleninnhold er hovedtilskuddet, siden mange områder har selenfattig jord. Små mengder korn eller trygge grønnsaker kan brukes som belønning ved håndtering. Gi ekstra grovfôr og energi i kaldt vær og i de siste ukene av drektigheten, når lammet vokser raskest.

Katahdin er en robust rase, avlet fram med vekt på blant annet motstand mot innvollsparasitter. Dette gir den et fortrinn foran mange ullsauer i varmt og fuktig klima. En Katahdin med god stell lever som regel 10 til 12 år, og produktive søyer kan lamme sesong etter sesong i mange år. God ernæring, tørt underlag og en fast parasittplan holder de fleste flokker friske.

Forebyggende helsestell

• Vaksiner med CDT etter en plan satt opp av veterinær.
• Bruk FAMACHA-vurdering og målrettet ormekur fremfor rutinemessig behandling av hele flokken.
• Skjær klauvene etter en fast plan, og hold binger og drivganger tørre.
• Gi mineraltilskudd for sau med selennivå tilpasset området.
• Holdvurder søyene før paring og gjennom hele drektigheten.

Søyelam av Katahdin når normalt paringsvekt ved 7 til 12 måneders alder, men mange produsenter venter til søya nærmer seg voksen størrelse før første paring. Værlam kan bli kjønnsmodne allerede ved 6 til 8 måneder. Et kjennetegn ved rasen er redusert sesongbinding: mange Katahdin-søyer brunster også utenom den vanlige høstsesongen. Med god drift kan dette gi en fremskyndet lammeplan med tre lammekull på to år.

Drektigheten varer omtrent 147 dager, rundt fem måneder. Tvillinger er vanlig hos utvokste søyer, og trillinger forekommer også. Søyene er kjent for lette fødsler og sterke morsinstinkter, og de fleste lammer ute på beite uten hjelp. Lammene er spreke fra fødselen og dier raskt.

Lammene dier vanligvis i 8 til 12 uker før avvenning. Siden rasen er rettet mot kjøttproduksjon og ikke holdes for ull, er tilvekst hos lammene og en ren årlig felling hovedmålene i avlsarbeidet, sammen med parasittresistens og gode morsegenskaper.