Hampshire

Hampshire, også kalt Hampshire Down, er en kjøttsauerase som stammer fra kalklandskapet i Sør-England. Dyret er stort og firkantet i formen, med mørkebrunt til svart parti i hode, ører og bein mot en tett, hvit ull. Rasen ble avlet fram for å gi lam som vokser raskt og blir slaktemodne på beite alene, og den brukes fortsatt mye som farrase inn mot kommersielle søyeflokker.

I dag beiter hampshiresau i mange saueland, blant annet Storbritannia, Nord-Amerika og deler av det europeiske fastlandet. Rasen passer godt i beitebaserte driftsopplegg der tilvekst og slaktekvalitet teller mest. Den er også et kjent syn på dyrskuer, der en oppreist holdning og en jevn, muskuløs kropp vurderes opp mot rasestandarden.

Lynnet er rolig og godlynt. Hampshiresau er som regel medgjørlig og enkel å håndtere. Derfor er den et praktisk valg for mindre gårder, hobbybruk og folk som er nye i saueholdet.

Hvem rasen passer for

Hampshire passer for dyreholdere som vil ha en hardfør, produktiv kjøttsau som er grei å drive med. Rasen egner seg godt til kommersiell lammeproduksjon og for hobbybønder som holder noen få søyer til eget bruk eller til dyrskue. Fordi dyrene er store og vokser raskt, trenger de godt beite og nok plass, ikke et minimum av gress. Det rolige lynnet gjør rutineoppgaver som flytting, klipping og klauvstell enklere enn med mer skvetne raser.

Navnet Hampshire kommer fra grevskapet Hampshire i Sør-England, der rasen ble formet i første halvdel av 1800-tallet. Kalkåsene i distriktet hadde flere gamle lokale typer hornete, mørkhodete sauer, blant annet Old Hampshire, Wiltshire Horn og Berkshire Nott. Disse hardføre åssauene utgjorde grunnstammen for den nye rasen.

På 1820- og 1830-tallet krysset oppdrettere disse lokale nedslagssauene med southdown, en rase som var kjent for god kjøttkvalitet og en kompakt, hornløs kropp. Målet var å forene størrelsen og hardførheten til de lokale sauene med den tidlige kjønnsmodningen og slaktekvaliteten til southdown. Resultatet ble en større, hornløs, mørkhodet sau som vokste raskt i åker- og gressrotasjonene fra den tiden.

Rasen fikk navnet Hampshire Down og var godt etablert innen midten av 1800-tallet, og en stambok ble opprettet senere samme århundre for å føre avstamningen. Hampshire spredte seg gjennom kornfylkene i England, der lam ble fôret fram på rotvekster og fôr i det tradisjonelle innhegningssystemet.

Fra slutten av 1800-tallet og utover ble hampshiresau eksportert i stort omfang. Rasen kom til USA, der den ble en av de mest brukte farrasene, og ble også ført til andre saueland. I dag holdes rasen både som renraset utstillings- og stambokdyr og som arbeidsvær i kommersiell krysningsavl.

Hampshire er en stor, dyp sau med rett rygg og godt muskulert bakpart, som gjenspeiler bruken som kjøttrase. Hode, ører og nedre del av beina er mørkebrune til svarte, mens kroppen bærer en tett, hvit ull av middels grovhet. Hodet er hornløst hos begge kjønn, og det sitter på en kraftig hals over et bredt bryst. En kort ulltopp dekker som regel issen mellom ørene.

Pels og farger

Ullen er hvit, tett og av middels finhet, bedre egnet til allmenn bruk enn til fine tekstiler. En voksen fleece veier gjerne mellom 2,5 og 4 kg, avhengig av alder, hold og fôring. Kontrasten mellom den hvite kroppsullen og de mørke, ullfrie partiene i hode og bein er det mest kjennetegnende visuelle trekket ved rasen. De mørke partiene bør være jevnt brune til svarte uten store hvite flekker, og ullen skal vokse godt ned på beina og over issen uten å dekke det mørke hodet.

Hampshire er kjent for et rolig og jevnt lynne. Søyene er godlynte og faller raskt til ro ved håndtering, noe som gjør rutinearbeid som avdrenking, klauvstell og klipping mindre belastende for både dyr og dyreholder. Værer som brukes som farvær, er som regel medgjørlige, men som med alle raser er voksne værer sterke dyr og bør håndteres med vanlig forsiktighet i brunsttiden.

Overfor mennesker er rasen stø heller enn skvetten, og dyr som håndteres jevnlig, blir vant til den som steller dem. Hampshiresau flokker seg godt og beveger seg samlet, noe som gjør det enklere å samle eller flytte dem mellom innhegninger. De lever rolig sammen med annet beitedyr som storfe og hest på felles beite.

Søyene viser sterk morsatferd og passer og dier lammene godt. Den aktive siden av rasen viser seg i god beitelyst og vilje til å bevege seg over store arealer, slik at de utnytter tilgjengelig gress godt. Det medgjørlige lynnet, sammen med denne hardførheten, er en viktig grunn til at rasen holder seg populær blant hobbybønder og nybegynnere.

Hampshire er en hardfør rase som trives godt i gressbaserte driftsopplegg med rutinemessig flokkstyring. Det daglige stellet dreier seg om godt beite, rent vann, parasittkontroll og sesongoppgaver som klipping og klauvstell.

Pelsstell

• Klipp én gang i året, gjerne sent på våren eller tidlig på sommeren, for å fjerne hele fleecen
• Sjekk og skjær klauvene jevnlig for å unngå overvekst og halthet, som regel flere ganger i året
• Skjær rundt bakparten før lamming og i varmt vær for å redusere tilgrising og risiko for flueangrep
• Følg holdet ved å kjenne over rygg og ribbein gjennom hele året

Mosjon

• La sauene beite fritt over innhegningene, slik at de kan bevege seg og trene naturlig
• Bytt beite for å holde gresskvaliteten oppe og bryte parasittsyklusen
• Sørg for nok plass per dyr; store sauer trenger nok beiteareal for å holde godt hold

Miljø

Hampshiresau tåler kjølige, fuktige forhold godt takket være den tette ullen, men dyrene har nytte av ly som hekker, trær eller et enkelt feltskur i uvær, sterk kulde eller sterk sol. Gjerdene må være solide, siden store sauer kan presse på svake avgrensninger. Sørg for et tørt liggeareal, særlig rundt lamming, og hold håndteringsbinger og drivganger tilgjengelige for rutinearbeid.

Gress og grovfôr er grunnlaget i fôringen av hampshiresau. På godt beite dekker voksne søyer og lam som er i vekst, det meste av behovet gjennom beiting i vekstsesongen. Om vinteren, eller når gresset blir knapt, gis konservert grovfôr som høy eller surfôr. Rent, friskt vann og tilgang på riktige mineraler bør være tilgjengelig til enhver tid. Kraftfôr brukes selektivt for å støtte vekst og reproduksjon, ikke som fast del av fôrrasjonen.

Godbiter og tilskudd

Gi en mineralblanding beregnet på sau, som slikkestein eller løst mineral, for å dekke sporstoffer som kobolt, selen og jod der lokal jord er fattig på disse. Innfør kraftfôr eller nytt fôr gradvis over en uke eller mer, for å unngå fordøyelsesplager og acidose. Godbiter bør begrenses; små mengder rotgrønnsaker eller ferdige saupellets er egnet, men rike eller brå fôrendringer er det ikke.

Hampshire er en robust rase uten utbredte raseavhengige lidelser. Med god stell lever sauene som regel 10 til 12 år, selv om produksjonssøyer i kommersielle flokker ofte slaktes tidligere av driftsmessige grunner. Som hos alle sauer kommer de fleste helseproblemene fra parasitter, klauvlidelser og metabolsk belastning rundt lamming, ikke fra arvelig sykdom.

Forebyggende stell

• Vaksiner mot klostridiesykdommer og andre lokalt anbefalte tilstander
• Bruk en parasittkontrollplan basert på eggtelling i avføring, ikke fast kalenderrutine
• Skjær og sjekk klauvene jevnlig, og behandle halthet tidlig
• Følg holdet gjennom året og fôr søyene riktig sent i drektigheten
• Sett nykjøpte sauer i karantene og behandle dem før de blandes med flokken

Hampshiresau når kjønnsmodning til sin første høst, selv om mange dyreholdere venter med å pare søyelam eller holder dem til året etter, avhengig av størrelse og hold. Som de fleste britiske raser er de sesongbaserte og kommer i brunst om høsten når dagene blir kortere, med det meste av paringen fra rundt september til november og lamming om våren.

Én vær går sammen med en gruppe søyer i paringssesongen. Drektigheten varer i omtrent 147 dager, nær fem måneder. Hampshiresøyer får som regel ett eller to lam, og kullstørrelsen avhenger av søyens alder, hold og fôring ved paring. Rasen er verdsatt som farrase, så hampshirevær krysses mye inn mot andre søyeraser for å produsere raskt voksende slaktelam.

Søyene har god morsevne og melker godt, så de fleste lam trenger lite inngripen utover vanlig tilsyn ved fødsel. Lammene vokser raskt på søyemelk og gress og når slaktevekt relativt tidlig, noe som er den viktigste kommersielle styrken til rasen. Lam avvennes ved rundt tre til fire måneders alder, og deretter tørkes søyene og gjøres klare til neste sesong.