Østfrisisk

Østfriesisk melkesau har opphav i Øst-Frisland, et kystområde i Nord-Tyskland, og regnes som en av de mest ytelsessterke melkesauerasene i verden. En søye gir gjerne mellom 300 og 600 liter melk i løpet av en laktasjonsperiode på 200 til 300 dager. Melken brukes til ost, yoghurt og andre syrnede meieriprodukter.

Rasen er stor sammenlignet med andre sauer. Voksne søyer veier omtrent 70 til 90 kilo, mens værer kan veie 90 til 120 kilo. Begge kjønn er kollet, altså naturlig hornløse, og et kjennetegn er det bare, ullfrie hodet og bena samt den tynne, nesten hårløse halen som gjerne kalles rottehale.

Østfriesisk melkesau har et rolig og godmodig gemytt, og det gjør både daglig melking og vanlig stell enklere enn hos mange andre raser. Sauene er produktive arbeidsdyr på gården, men de er ingen hardføre utmarksdyr. Rasen trives best i mindre, godt drevne besetninger med god fôring og ly, fremfor ekstensiv drift på åpent beite.

Hvem passer rasen for

Østfriesisk melkesau passer for dyreeiere som ønsker en melkerase og kan tilby fast melking, godt fôr og tørt ly. Rasen brukes også mye i krysningsavl for å heve melkeytelse og lammetall hos andre saueraser. Den er mindre egnet for dem som vil ha en nøktern kjøtt- eller ullsau, eller som driver tøff utmarksbeiting, siden den krever tettere oppfølging enn hardføre fjellraser.

Navnet på rasen kommer fra Øst-Frisland (tysk: Ostfriesland), et kystdistrikt lengst nordvest i Tyskland ved Nordsjøen. Området strekker seg inn i de tilstøtende kyststrøkene i det nordlige Nederland. Det flate, lavtliggende myr- og beitelandskapet i regionen la grunnlaget for en lang tradisjon med sauehold, både for melk, kjøtt og ull.

Gjennom mange generasjoner avlet lokale bønder fram dyr med stadig høyere melkeytelse, og resultatet ble en rase som gir langt mer melk enn vanlige ull- eller kjøttsauer. I nyere tid har østfriesisk melkesau blitt en ren melkerase, ikke en allsidig gårdssau slik den kanskje var i utgangspunktet.

Rasen spredte seg etter hvert fra hjemtraktene til andre deler av Europa og senere til andre verdensdeler, både som renrase og som krysningsrase. I mange land ble den innført nettopp for å øke melkeytelsen og lammetallet i den lokale sauebestanden.

Renraseavlen er følsom for klima, sykdom og hardt beitepress, og derfor skjer mye av rasens internasjonale påvirkning gjennom krysningsavkom snarere enn store rene besetninger. Krysningene beholder mye av morrasens melkemengde og fruktbarhet, samtidig som de får bedre hardførhet fra den andre foreldrerasen.

Østfriesisk melkesau er en stor og reslig sau med langt kroppsbygg og god dybde gjennom bringe og buk. De mest kjennetegnende trekkene er det bare, ullfrie hodet og beina, samt den tynne, nesten hårløse halen som ofte kalles rottehale. Både søyer og værer er kollet. Ullen er hvit og av middels kvalitet, og den vokser først og fremst som eget dekke for dyret, ikke som en ull beregnet på fint tekstilbruk.

Ull og farge

Ullen er hvit og ligger i den middels grove kategorien, med en stapel som egner seg til vanlig bruk snarere enn fine tekstiler. Hodet, de nedre beina og den lange, tynne halen har lite eller ingen ull, og det er en rask måte å kjenne igjen rasen på. Juret hos melkesøyer er stort og godt festet, i tråd med rasens formål som melkeprodusent. Fargen er nesten alltid hvit, og den bare huden i ansiktet og på beina er rosa.

Østfriesisk melkesau har et rolig og godmodig vesen. Rasen er medgjørlig og lett å håndtere. Det er en fordel for et melkedyr som hentes inn og melkes etter en fast rytme hver dag. Søyene tåler tett kontakt med mennesker bedre enn mange utmarksraser, og de venner seg raskt til en fast melkerutine.

Overfor mennesker er dyrene rolige og tillitsfulle, og lam som vokser opp med jevnlig kontakt blir tamme. Mot fremmede er de forsiktige på vanlig sauevis, men ikke aggressive. De beiter og går gjerne i flokk sammen med andre sauer og annet husdyr. Værer i brunsttiden bør behandles med den vanlige forsiktigheten man viser en ukastrert hann, men rasen er ikke kjent for å være vanskelig.

Østfriesisk melkesau er en ytelsessterk rase som krever oppfølging. Med godt stell gir den svært mye melk, men den trives dårlig ved forsømt hold eller tøff utmarksdrift. Sett av tid til jevnlig rutinestell, og sørg for beskyttelse mot fukt og kulde.

Ull- og klauvstell

• Klipp ullen minst én gang i året, som regel om våren.
• Sjekk og tilpass klauvene jevnlig, hver 6. til 8. uke eller etter behov, for å hindre overvekst og fotråte.
• Se etter ytre parasitter og behandle ved behov.
• Hold jurområdet rent hos melkesøyer, og klipp bort ull rundt juret om nødvendig.

Beite og mosjon

• Gi tilgang til rikelig beite, slik at dyrene kan beite og bevege seg fritt hver dag.
• Rullér mellom beiteskifter for å holde fôrkvaliteten oppe og redusere smittepresset fra parasitter.
• La lammene få nok plass til å løpe fritt, slik at de utvikler sterke bein og klauver.

Miljø og klima

Rasen trives best under tempererte forhold og på godt drenert beite. Den tåler vedvarende fuktig mark, sterk varme og høyt smittepress fra innvollsparasitter dårligere enn mange hardføre raser. Sørg for tørt og luftig ly som gir skygge, beskyttelse mot dårlig vær og god plass til lamming. Mindre, godt drevne besetninger passer rasen bedre enn store, ekstensive utmarkssystemer.

Godt beite eller fôr av god kvalitet utgjør grunnlaget i fôringen av østfriesisk melkesau. Søyer i laktasjon produserer store mengder melk og har derfor et høyt behov for energi og protein. De trenger som regel kraftfôr i tillegg til grovfôret for å holde hold og opprettholde ytelsen. Fôrmengden bør tilpasses produksjonsstadiet, siden vedlikeholdsfôring, sein drektighet og toppmelking krever ulike mengder. Rent, friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, siden melkeproduksjonen øker vannbehovet betydelig.

Godbiter og tilskudd

Gi løs mineralblanding beregnet på sau til fri disposisjon, gjerne med lavt kobberinnhold. Tilby salt, og sørg for nok selen i områder der jordsmonnet er fattig på det. Innfør korn eller kraftfôr gradvis for å unngå acidose, og bruk grovfôrbaserte godbiter, som litt ekstra høy, framfor kraftig fôr beregnet på hest eller storfe.

Med god oppfølging er østfriesisk melkesau en produktiv søye som holder lenge i drift, men rasen er mindre hardfør enn utmarksraser og tåler fuktige forhold, innvollsparasitter og varme dårligere. Vanlig levetid er 8 til 12 år, selv om hardt melkede søyer ofte slaktes ut tidligere når ytelsen avtar. Fordi juret er stort og ytelsessterkt, er jurbetennelse en særlig utfordring i melkebesetninger.

Forebyggende helsearbeid

• Følg et fast program for vaksinering og parasittbehandling, tilpasset ditt distrikt.
• Skjær og sjekk klauvene jevnlig, og hold dyrene på tørt underlag.
• Sjekk jurhelsen daglig hos melkesøyer, og praktiser ren melking.
• Sørg for riktig ernæring gjennom sein drektighet for å forebygge stoffskiftesykdom.
• Vurder holdet på søyene jevnlig.

Østfriesisk melkesau er en fruktbar rase der tvillingfødsler er vanlig, og trillinger forekommer regelmessig. Søyer blir kjønnsmodne ved omtrent 7 til 12 måneders alder, men mange dyreeiere venter til søya er godt utvokst før første paring. I tempererte strøk følger paringen som regel den naturlige brunstsesongen om høsten, slik at lammingen skjer om våren, men rasen kan også styres mot andre lammetidspunkt.

Drektighetstiden er omtrent 145 til 150 dager, nesten fem måneder. Siden kullene ofte er store og melkeytelsen høy, trenger søyene solid ernæring gjennom sein drektighet og laktasjon for å fø opp lammene godt. Den rikelige melketilgangen gir søyene gode forutsetninger som mødre, og de kan mette flere lam samtidig. Overskuddsmelken kan i tillegg brukes til meieriproduksjon.

Østfriesisk melkesau er en av de mest brukte rasene i krysningsavl for å øke melkeproduksjonen og fruktbarheten hos andre saueraser. Krysningsavkom beholder som regel mye av melke- og fruktbarhetsfortrinnet, samtidig som de arver bedre hardførhet fra den andre foreldrerasen.