Barbados Blackbelly

Barbados Blackbelly er en hårsau: den bærer et kort hårlag i stedet for ull, og feller dette naturlig hvert år. De voksne dyrene er små og finbeinte, med en rødbrun til gulbrun kropp og mørke avtegninger på buk, bein og i ansiktet, et kjennetegn rasen har fått navnet sitt etter. Værer og søyer er som regel kollet, altså uten horn.

Rasen er avlet fram for funksjon, ikke for ull. Den tåler varme og høy luftfuktighet godt, står bedre imot innvollsparasitter enn mange ullraser, og parer seg uavhengig av årstid, slik at produsenter kan planlegge lamming gjennom det meste av året. Søyene er gode mødre og klarer ofte tvillinger uten hjelp.

Disse sauene er aktive og lite avhengige av tilsyn. De beiter gress og spiser lauv og kratt fra et bredt utvalg planter, forflytter seg lett over beitet og er årvåkne overfor omgivelsene. Rasen passer for dyreholdere som ønsker en flokk med lite stell, og som ikke har bruk for ull.

Hvem egner rasen seg for

Barbados Blackbelly egner seg for dyreholdere i varme eller fuktige strøk som vil ha hardføre dyr uten behov for klipping. God motstand mot innvollsparasitter og lette lamminger gjør rasen praktisk for småbrukere, brukere av rotasjonsbeite og andre som prioriterer lavt arbeidsforbruk i stellet. Rasen egner seg dårligere for dem som bare vil ha et rolig, stellfritt beitedyr til plenen, i og med at det aktive og selvstendige lynnet krever solide gjerder og jevnlig håndtering for å holde dyrene medgjørlige.

Rasens røtter ligger på øya Barbados i Karibia, der hårsauer gjennom generasjoner tilpasset seg et varmt og fuktig klima. Sauene på øya er som regel hornløse, med en gulbrun kropp og sorte underparter som kjennetegner typen. De ble holdt for kjøttet, i en region hvor ull ikke hadde noen verdi.

På 1900-tallet ble sauer av barbadisk opprinnelse fraktet til USA, hvor amerikanske oppdrettere videreførte blodslinjen i egen retning. For å skille mellom de to bruker oppdretterne ulike navn. Dyr som er avlet tett på den opprinnelige øytypen, kalles Barbados Blackbelly, mens en større, hornet amerikansk linje krysset med andre raser fikk navnet American Blackbelly.

Barbados Blackbelly slik rasen anerkjennes i USA i dag, holdes som en kollet hårsau, avlet for varmetoleranse, parasittresistens og pålitelig reproduksjon. Raseforeninger og registre i USA fører egne avlsbøker som skiller den fra den hornede American Blackbelly.

Fordi rasen ble formet av krav til funksjon i et krevende klima, har avlsarbeidet holdt fokus på overlevelsesegenskaper framfor utseende. Denne historien forklarer hvorfor dagens dyr fortsatt er småvokst, hardført og lett å holde med begrensede ressurser.

Barbados Blackbelly har en slank, atletisk kroppsbygning med lange bein og en oppreist holdning som passer til dens aktive beitevaner. Kroppsfargen varierer fra lys gulbrun til rødbrun, med sorte avtegninger på buk, innsiden av beina og to mørke striper nedover ansiktet. De fleste dyrene er kollet, mens noen få har små hornstubber. Rasen har hår i stedet for ull, og feller derfor pelsen sesongmessig, uten behov for klipping.

Pels og farger

Det mest kjennetegnende trekket er kontrasten mellom den lyse kroppen og de sorte underpartiene. I varme måneder ligger hårlaget tett og glatt inntil kroppen, mens det i kaldere perioder vokser fram et noe tettere underlag, som dyret feller igjen når temperaturen stiger. Siden det ikke finnes noen ull som holder på fuktighet eller borrer, forblir pelsen renere enn en ullfleece, og risikoen for flueangrep blir lavere. Fargestyrken varierer noe fra dyr til dyr, men de sorte tegningene på buk, bein og i ansiktet går igjen hos hele rasen.

Barbados Blackbelly er årvåken og reagerer raskt. Rasen har et sterkt flokkinstinkt, og dyrene holder sammen og beveger seg som en gruppe når de blir forstyrret. Overfor folk de omgås daglig, venner søyer og værer seg til faste rutiner og lar seg lett lokke med fôr, men de er mer på vakt overfor fremmede enn rolige ullraser.

Innad i flokken er sauene stort sett fredelige, og søyene er oppmerksomme mødre som forsvarer lammene mot forstyrrelser. De trives i fellesbeite sammen med storfe, hester og geiter. I brunsttiden kan værer opptre mer selvhevdende og bør håndteres varsomt; de må aldri gjøres til kjæledyr, siden en tam vær som mister sin naturlige respekt for mennesker, kan bli farlig.

Den selvstendige naturen viser seg ved at sauene lett tester gjerder og finner mat på egen hånd. Jevnlig, rolig kontakt holder dem medgjørlige, mens hardhendt behandling gjør dem skvetne. Årvåkenheten er en fordel på åpne beiter, der de oppdager rovdyr tidlig og raskt samler seg i flokk.

Det daglige stellet dreier seg mer om beite, gjerder og rutinemessige helsesjekker enn om pelsstell. Siden rasen feller håret selv, er det ikke behov for klipping eller annen ullbehandling. Den viktigste innsatsen ligger i å holde gjerdene i god stand og rullere beitet, slik at dyrene holder seg friske og parasittbelastningen holdes lav.

Pels og klover

• Klipping er ikke nødvendig, hårlaget felles av seg selv om våren
• Klipp klovene hver 2.-3. måned, oftere på bløt mark
• Sjekk pelsen under fellingen for floker, gjørme eller tegn til hudirritasjon
• Hold den mørke bukregionen ren og tørr for å redusere risikoen for flueangrep

Bevegelse og beite

• Sørg for rikelig beiteareal til daglig beiting og bevegelse
• Bruk rotasjonsbeite for å holde beitet friskt og bryte parasittsyklusen
• Gi tilgang til variert terreng, noe som passer rasens aktive vesen

Miljø

Rasen trives i varme og høy luftfuktighet, og fungerer godt på åpne utmarksbeiter. Den er mindre egnet for kaldt og vått klima, som i Norge, der den trenger et tørt og trekkfritt ly samt ekstra fôr om vinteren. Gjerdene må være solide, for disse sauene er smidige og vil teste svake punkter. Et enkelt ly med tak og tre vegger, rent vann og skygge om sommeren dekker de grunnleggende behovene.

Rasen er flink til å skaffe seg fôr selv: den beiter gress og spiser busker og ugress. På godt beite trenger voksne dyr lite tilleggsfôr. Når beitet er magert, i tørkeperioder eller om vinteren, bør de få gress- eller belghøy. Gi alltid rent vann og en løs mineralblanding beregnet for sau. Denne må ha lavt kobberinnhold, siden sau tåler kobber dårlig og lett kan bli forgiftet.

Godbiter og tilskudd

En løs mineralblanding for sau med selentilsetning er det viktigste tilskuddet de fleste flokker trenger, med sammensetning tilpasset lokal jordsmonn. By på kratt og litt lusern for variasjon. Innfør korn gradvis for å unngå fordøyelsesbesvær, og la godbiter utgjøre bare en liten del av fôret, slik at vommen holder seg frisk.

Rasen regnes blant de mer robuste sauerasene, med naturlig motstand mot innvollsparasitter og god toleranse for varme og fuktighet. Med godt stell lever dyrene som regel i 10-12 år. De fleste helseproblemene skyldes dårlig bunnforhold, høyt parasittpress på uskjøttet beite, eller kaldt og vått vær som rasen ikke er bygget for.

Forebyggende helsearbeid

• Vaksiner mot klostridiesykdommer, blant annet pulpanyre og stivkrampe
• Følg opp parasittstatus med eggtelling i avføring og FAMACHA-vurdering
• Klipp klovene etter en fast plan og hold liggeunderlaget tørt
• Gi selenholdig mineraltilskudd for sau der jordsmonnet er selenfattig
• Sett nye dyr i karantene og undersøk dem før de slippes inn i flokken

En stor styrke ved rasen er at søyene brunster gjennom mesteparten av året i stedet for bare om høsten, slik at produsenten kan spre lammingene eller ta sikte på mer enn ett lammekull i løpet av en periode. Søyer blir kjønnsmodne ved omtrent sju til tolv måneders alder, selv om mange oppdrettere venter til dyra er godt utvokst. Værlam blir fruktbare tidlig og bør skilles fra unge søyer for å kontrollere tidspunktet for bedekning.

Drektigheten varer omtrent fem måneder, nær 150 dager. Lammingen går som regel greit, hjulpet av at lammene er små ved fødsel, og søyene får ofte tvillinger, mens enkeltlam og trillinger også forekommer. Søyene er omsorgsfulle, gir god melk og fôrer opp lammene med lite hjelp fra eieren.

Lammene er sprekt ved fødselen og kommer raskt opp på beina for å die. De kan avvennes ved omtrent to til tre måneders alder. Ved å velge ut påsett etter rasens kjerneegenskaper, parasittresistens, varmetoleranse og lette lamminger, holder flokken seg produktiv gjennom flere generasjoner.