Sølvrev

Sølvrevkaninen er en stor tamkanin utviklet i USA. Voksne dyr veier vanligvis mellom 4 og 5,5 kilo, noe som plasserer rasen blant de tyngste kaninene som holdes som kjæledyr og utstillingsdyr. Navnet kommer fra pelsen: en mørk bunnfarge er jevnt strødd med hvittoppede dekkhår, og resultatet er et rimfrostaktig, sølvskimrende uttrykk.

Det mest særegne trekket er pelsens struktur. Stryker man den fra hale mot hode, reiser den seg og blir stående slik i stedet for å legge seg tilbake, en egenskap svært få andre kaninraser har. Pelsen er også lengre og tettere enn hos vanlige kaniner, og det bidrar til rasens kraftige fremtoning.

Sølvrevkaninen har rykte på seg for et rolig og godslig lynne. Eiere beskriver den som vennlig, mild og fredelig, og den er dermed grei å håndtere. Den passer godt for husholdninger som ønsker en stor, avbalansert kanin.

Hvem den passer for

Sølvrevkaninen passer for eiere med plass til en stor kanin og som ønsker et rolig, håndterbart dyr. Det jevne temperamentet gjør rasen egnet for familier, og den svarer godt på jevnlig, forsiktig håndtering. Siden det er en tung rase, trengs et romslig bur og en eier som er trygg på å løfte og støtte vekten. Rasen er uvanlig, så den som vil ha en, må gjerne ta kontakt med en spesialisert oppdretter i stedet for å forvente den i en vanlig dyrebutikk.

Sølvrevkaninen ble utviklet i USA tidlig på 1900-tallet. Æren tilskrives som regel Walter B. Garland fra North Canton i Ohio, som arbeidet for å skape en stor kanin med en unik sølvfarget pels og gode slaktekvaliteter.

Den nasjonale kaninavlsorganisasjonen i USA godkjente rasen offisielt i 1925. I sine første år gikk den under andre navn, blant annet en betegnelse som kan oversettes med 'amerikansk sølv i tungvekt', før navnet sølvrev ble det vanlige. Målet var en kanin med to bruksområder: fin pels og et solid kjøttutbytte, samtidig som den skulle være lett å håndtere.

Den sølvfargede, reisende pelsen var selve avlsmålet. Oppdretterne satte pris på skinnet fordi den reisende pelsen minnet om den arktiske sølvrevens, og den tette pelsen hadde også praktisk verdi da kaninpels ble brukt i klesindustrien. Da etterspørselen etter kaninpels sank utover 1900-tallet, falt bestanden kraftig.

I dag regnes sølvrevkaninen som en sjelden rase og har stått på bevaringslister for gamle husdyrraser i USA. Et lite fellesskap av engasjerte oppdrettere holder linjen i live, med fortsatt oppmerksomhet på den reisende pelsen og det rolige gemyttet som har preget rasen fra starten.

Sølvrevkaninen har en stor, muskuløs kropp av kommersiell type, med bred rygg og fyldig bakpart. Hodet er kraftig, og ørene står oppreist. Helhetsinntrykket er en solid, tung kanin med en balansert og robust kroppsbygning.

Pelsen er det avgjørende kjennetegnet. Den er tett og lengre enn hos vanlige kaniner, og den reiser seg når man stryker mot hårretningen, for så å legge seg sakte tilbake. Sølvfargen kommer fra hvittoppede dekkhår spredt jevnt gjennom den mørkere bunnpelsen.

Pels og farger

Svart er den lengst anerkjente og vanligste fargen hos sølvrevkaninen, med en dyp bunnfarge og jevn hvit forsølving over hele kroppen. Blå, sjokolade og lilla finnes også og er videreutviklet av oppdrettere, selv om svart fortsatt er grunnlaget for rasestandarden. Forsølvingen kommer til syne etter hvert som ungen vokser: kaninungene fødes ensfargede og får det rimfrostaktige utseendet i løpet av de påfølgende ukene. En jevn, gjennomgående forsølving over hele kroppen foretrekkes fremfor flekkete farge.

Sølvrevkaninen er kjent for et rolig, godslig vesen. Rasen er som regel fredelig og tåler håndtering, og mange individer faller raskt til ro når de blir løftet opp og støttet riktig. Denne roen er en av grunnene til at rasen ofte anbefales til familier og til dem som holder en stor kanin for første gang.

Overfor mennesker er sølvrevkaniner som regel vennlige og nysgjerrige når de først stoler på den som passer dem. Jevnlig, forsiktig håndtering fra ung alder bidrar til å holde på denne roen. Sammenlignet med lettere, mer reaktive raser virker sølvrevkaninen sjelden nervøs eller sky.

Sammen med andre dyr kan en sølvrevkanin, under tilsyn, leve fredelig med rolige hunder eller katter, men en kanin bør aldri være uten tilsyn sammen med et rovdyr. Å sette sammen med en annen kanin er mulig etter en forsiktig, gradvis introduksjon, og kastrering demper revirmarkering. Som byttedyr kan selv rolige individer skvette til ved plutselig lyd eller bevegelse, så et rolig og forutsigbart miljø fremmer god atferd.

Pelsstell

• Børst ukentlig for å fjerne løs pels og holde den tette pelsen i orden.
• Børst oftere, flere ganger i uken, i perioder med sesongfelling.
• Sjekk klørne omtrent hver fjerde til sjette uke, og klipp ved behov.
• Undersøk ører og tenner jevnlig; for lange tenner krever veterinærbehandling.
• Unngå å bade kaninen, siden det stresser den; rengjør heller skitten pels punktvis.

Mosjon

• Gi minst tre til fire timer daglig utenfor buret, i et trygt og kaninsikret område.
• Tilby tunneler, plattformer og tyggesaker som holder kaninen aktiv.
• Ha tilsyn under uteaktivitet, og beskytt mot rovdyr og rømming.
• Gi en stor kanin nok gulvplass til å strekke seg ut, hoppe og stå oppreist.

Miljø

Sølvrevkaninen trenger et romslig, sikkert bur som holdes rent og tørt. Plasser kaninen unna trekk og direkte varme, siden den tette pelsen gjør den følsom for høye temperaturer. Gi en fast liggeflate i stedet for bart netting, slik at potene beskyttes, og et gjemmested der kaninen kan føle seg trygg.

Grunnlaget i kostholdet til en sølvrevkanin er ubegrenset gresshøy, for eksempel timotei eller enghøy, som bør utgjøre mesteparten av det daglige inntaket. Høyet støtter fordøyelsen og slipper ned de tennene som vokser hele livet. En avmålt mengde vanlige pellets og en daglig porsjon bladgrønnsaker fullfører grunnkostholdet. Friskt, rent vann må alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og sjeldne. Gode alternativer er en skive gulrot, et stykke eple uten kjerner, eller litt urter som persille eller koriander. En kanin med et balansert kosthold av høy, grønnsaker og pellets av god kvalitet trenger vanligvis ikke tilskudd. Brå forandringer i kostholdet kan gi fordøyelsesproblemer, så gjør endringer gradvis over flere dager.

Sølvrevkaninen er som regel en robust rase med en typisk levetid på 7 til 10 år ved god stell. De fleste helseproblemene gjelder tamkaniner generelt og er ikke spesifikke for rasen; et høybasert kosthold og et rent bur i riktig størrelse forebygger mange av dem. Den tette pelsen gir i tillegg en særskilt risiko for overoppheting i varme forhold.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset høy for å støtte tenner og fordøyelse.
• Sjekk kaninen daglig for appetitt, avføring og våkenhet.
• Undersøk bakparten daglig i varmt vær for å forebygge fluemark.
• Hold buret rent og tørt.
• Finn en veterinær med kaninerfaring før problemer oppstår.
• Spør om hvilke vaksiner som er tilgjengelige der du bor.

Som stor rase trenger sølvrevkaninen mer plass enn mindre kaniner. Buret bør la kaninen ta flere fulle hopp, stå helt oppreist på bakbeina og strekke seg flatt ut. En fast bunn beskytter potene mot såre haser, noe som kan ramme tunge kaniner som holdes på bart netting. Boligen må være sikker mot rovdyr og rømming, med god ventilasjon uten kalde trekk. Enten kaninen holdes innendørs eller i et skjermet utendørsanlegg, trenger den også daglig tilgang til et større mosjonsområde.

Sjekkliste for innredningen

• Stort bur med fast bunn og mykt strø
• Høyhekk og en tung, veltesikker vann- og matskål eller -flaske
• Et gjemmested for trygghet
• Kattekasse, siden kaniner kan bli rene
• Tyggeleker og annet som forebygger kjedsomhet
• Skygge og avkjølingsmuligheter for varmt vær

Sølvrevkaniner blir som regel kjønnsmodne ved omtrent 6 til 8 måneders alder, der store raser modnes noe senere enn små. Ved paring bringes hunnen til hannen og ikke omvendt, og selve paringen går fort. Drektigheten varer omtrent 28 til 31 dager. Kort før fødselen bygger hunnen en rede av strø og sin egen pels.

Kullene er som regel store, og hunnen dier ungene, vanligvis en eller to ganger daglig. Sølvrevunger fødes ensfargede og utvikler de sølvfargede dekkhårene i løpet av de påfølgende ukene, mens det voksne fargemønsteret trer tydeligere frem etter hvert som de vokser. Unge kaniner avvennes ved omtrent 6 til 8 ukers alder. Fordi rasen er sjelden, drives avl ofte med ekstra omtanke for å bevare linjen samt den reisende pelsen og det rolige gemyttet. Den som avler kaniner, bør planlegge for stell av alle ungene og rådføre seg med veterinær om ansvarlig avl.