Løvehode

Løvehodekaninen er en liten kanin. Det man kjenner den igjen på er ringen av langt ull rundt hodet, det trekket som ga rasen navnet sitt. Vekten ligger som regel mellom 1,3 og 1,7 kg, og dermed hører den til blant de minste kaninrasene som holdes som kjæledyr. Manken kommer av en genmutasjon som gir kraftig ullvekst rundt ansiktet, og hos noen dyr også langs siden av kroppen.

Kroppen er kompakt og rundet, hodet kort, og ørene står oppreist og måler vanligvis 5-8 cm. Bortsett fra manken er pelsen kort og tett. Løvehodekaniner brukes ikke til kjøtt- eller ullproduksjon, de holdes som selskapsdyr, og rasen er populær blant folk som vil ha en liten kanin med rolig og sosialt vesen.

De fleste løvehodekaniner er vennlige og nysgjerrige. Så snart de er vant til å bli håndtert, finner de seg godt i det, og mange blir knyttet til den som mater og steller dem. Daglig kontakt og faste rutiner hjelper kaninen med å slå seg til ro og bli trygg i husholdningen.

Hvem den passer for

Løvehodekaninen passer for eiere som kan sette av tid til jevnlig stell og daglig kontakt. Den lille størrelsen fungerer godt i hjem med begrenset plass, men kaninen trenger likevel rom til å bevege seg og mosjonere utenfor buret. Manken må børstes, så rasen egner seg for dem som vil bruke noen minutter på pelsstell hver uke. Husholdninger med eldre barn som kan håndtere en kanin rolig, er et godt valg. Små barn kan lett miste taket på den lille kroppen eller skremme dyret, så voksne bør følge med.

Løvehodekaninen er en av de nyere kaninrasene. Den stammer fra Belgia på 1990-tallet, der oppdrettere som arbeidet med små ullkaniner og dvergraser, la merke til dyr født med et bånd av langt hår rundt hodet. Trekket kom fra en genmutasjon, ofte kalt mankegenet, som gir ullvekst konsentrert rundt ansikt og hals.

Oppdretterne valgte ut avlsdyr med mank og arbeidet for å feste egenskapen, samtidig som de holdt kaninen liten og velproporsjonert. Etter hvert som utseendet ble mer stabilt, vakte rasen interesse utenfor Belgia. Dyr ble eksportert til Storbritannia, der kanininteresserte fortsatte avlsarbeidet og finpusset typen mot slutten av 1990-tallet.

Fra Storbritannia nådde rasen USA, der den fikk tilhengere blant både kjæledyreiere og utstillingsoppdrettere. Nasjonale kaninorganisasjoner i begge land anerkjente etter hvert løvehodekaninen og publiserte skriftlige standarder som beskriver ønsket mank, kropp og pels.

Fordi manken styres av et bestemt gen, følger avlsprogrammer nøye med på hvordan trekket arves. Rasens historie handler i stor grad om hvordan oppdrettere har forvaltet dette genet for å oppnå en jevn mank uten å gå på bekostning av en sunn, liten kropp.

Det kjennetegnet som definerer løvehodekaninen, er manken: et bånd av myk ull på 5-7 cm som omkranser hodet og rammer inn ansiktet. Noen dyr har bare denne ene manken, mens andre også har ull langs siden av kroppen. Kroppen er kompakt og godt rundet, med et kort, bredt hode og kort hals. Ørene står oppreist og måler vanligvis 5-8 cm.

Pels og farger

Kroppspelsen er kort og tett og krever lite stell sammenlignet med manken. Det er manken som krever mest, siden den lange ullen lett floker seg og fanger opp strø. Unge løvehodekaniner har ofte mer ull, noe som kan tynnes ut når de blir voksne. Rasen finnes i mange farger og mønstre, fra ensfarget hvitt og svart til agouti, blått, skilpaddemønster og brutte mønstre der hvitt blandes med en annen farge. Øyefargen følger som regel pelsen, og enkelte hvite dyr har rubinrøde øyne.

Løvehodekaniner har rykte på seg for å være vennlige og godlynte. Når de først stoler på menneskene rundt seg, liker mange å være nær eieren og kommer gjerne bort for å få oppmerksomhet. De er nysgjerrige og utforsker omgivelsene når de får trygt rom til det. Lek, som å dytte til eller kaste lette leker, forekommer ofte, særlig hos yngre dyr.

Overfor fremmede og i nye omgivelser kan en løvehodekanin være forsiktig i starten. Plutselige lyder eller raske bevegelser kan skremme den, og en redd kanin kan stikke av eller dunke bakbeina i bakken. Rolige, gradvise introduksjoner reduserer dette. Rasen kan bo sammen med en annen kanin dersom de to er ordentlig sammenvent, og mange eiere holder dem i par som fungerer godt sammen. Sammen med hunder og katter er tilsyn nødvendig, fordi kaniner er byttedyr og lett blir stresset.

Personligheten varierer fra individ til individ. Noen løvehodekaniner er utadvendte og selvsikre, mens andre forblir tilbakeholdne hele livet. Tidlig, forsiktig håndtering og en forutsigbar hverdag gir best sjanse for en rolig og sosial kanin.

Pelsstell

Manken er hovedoppgaven når det gjelder stell, kroppspelsen krever langt mindre arbeid.

• Børst manken to til tre ganger i uken for å hindre floker og filt.
• Børst daglig under kraftig hårfelling, som skjer noen ganger i året.
• Sjekk området rundt halen og bakparten for fastsittende avføring eller ull, og rengjør ved behov.
• Klipp klørne hver 4.-6. uke.
• Unngå bading; rengjør heller skitten pels flekkvis med en fuktig klut, siden full bading stresser kaniner.

Mosjon

Kaniner trenger daglig bevegelse for å holde seg friske og unngå kjedsomhet.

• Gi minst 3-4 timer med tilsyn utenfor buret hver dag.
• Sørg for et trygt, kaninsikret område uten strømledninger og giftige planter.
• Tilby tunneler, pappesker og trygge tyggeleker for å stimulere til aktivitet.
• Se etter hopp og vridninger i luften, et tegn på en fornøyd, aktiv kanin.

Miljø

Hold buret rent, tørt og unna direkte sol og trekk. Kaniner tåler kulde bedre enn varme og kan få problemer ved temperaturer over rundt 26 C. Flekkrengjør daglig og gjør en full rengjøring av buret hver uke. Kaninen bør holdes innendørs eller i et skjermet, rovdyrsikkert uteområde.

Høy er grunnlaget i en kanins kosthold og bør være tilgjengelig hele døgnet. Grashøy som timotei eller enghøy gir fiberet som holder fordøyelsen i gang og bidrar til å slite ned de kontinuerlig voksende tennene. Høy bør utgjøre den klart største delen av det kaninen spiser hver dag. Ferske bladgrønnsaker gir variasjon og fuktighet, og en liten, avmålt porsjon vanlige pellets tilfører ekstra næring. Friskt vann må alltid være tilgjengelig, enten i en skål eller en ren flaske.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og sjeldne. Noen biter gulrot eller en skive eple er greit som en sjelden belønning, men frukt og rotgrønnsaker har mye sukker og bør begrenses. En kanin som spiser godt høy og varierte grønnsaker, trenger som regel ingen tilskudd. Snakk med en veterinær før du gir tilskudd, og unngå ferdige godbitblandinger fulle av frø, korn eller tilsatt sukker.

Med god stell lever en løvehodekanin som regel i 7-10 år. Som alle kaniner har rasen kontinuerlig voksende tenner og en fordøyelse som er avhengig av jevnt fiberinntak, så kosten påvirker helsen direkte over tid. Manken gir én rasespesifikk bekymring: kaniner steller pelsen sin selv, og en tykk mank kan føre til at de svelger mer ull, noe som øker risikoen for tarmblokkering hvis fiberinntaket er lavt.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset grashøy for å støtte tenner og fordøyelse.
• Børst manken jevnlig for å begrense mengden ull kaninen svelger.
• Sjekk bakparten daglig, særlig i varmt vær, for å forebygge flueangrep.
• Vaksiner mot lokale kaninsykdommer der dette anbefales, etter råd fra veterinær.
• Vurder kastrering eller sterilisering, som kan redusere enkelte helse- og atferdsproblemer.
• Sett opp faste veterinærkontroller hos en veterinær med kaninerfaring.

En løvehodekanin trenger et bur stort nok til at den kan strekke seg ut, stå på bakbeina og ta flere hopp. Buret er en base, ikke hele leveområdet, så daglig tilgang til en større luftegård eller et kaninsikret rom hører med til et forsvarlig hold. Et fast gulv med mykt strø beskytter potene, siden netting i gulvet kan gi sår på hasene. Rommet bør være tørt og godt luftet uten å være trekkfullt.

Sjekkliste for oppsett

• Romslig bur med fast gulv og mykt strø.
• Et skjulested eller dekket område der kaninen kan føle seg trygg.
• Høyhekk eller konstant tilgang på høy.
• Vannskål eller -flaske, rengjort og fylt på daglig.
• Dobrett, siden kaniner kan læres opp til å bruke et fast sted som toalett.
• Trygge tyggeleker og tunneler for stimulering.
• En rovdyrsikker sperring for eventuelt uteanlegg.

Løvehodekaniner blir kjønnsmodne ved omtrent 4-6 måneder, og mindre hunnkaniner er ofte klare noe tidligere enn større dyr. Ansvarlige oppdrettere følger nøye med på mankegenet, siden valg av avlspar avgjør hvor mye ull avkommet får. Paringen går raskt, og hunnkaninen føres til hannens bur, ikke omvendt, siden hunnkaniner kan være territorielle.

Drektigheten varer omtrent 28-33 dager. Mot slutten av drektigheten bygger hunnkaninen en rede av strø og pels hun plukker fra egen kropp. Et vanlig kull består av 2-5 unger, som fødes hårløse, blinde og helt avhengige av moren.

Ungene åpner øynene etter omtrent 10 dager og begynner å nappe i fast føde noen uker senere. Avvenning skjer som regel ved 6-8 ukers alder. Hunnkaninen dier ungene bare én eller to ganger daglig, noe som er normalt for kaniner, så en stille rede og en uforstyrret mor gir best overlevelse. Ungene bør håndteres minst mulig de første ukene.