Engelsk veddur

Engelsk værkanin er en av de eldste kaninrasene som fortsatt holdes, og trolig den første hengeørede rasen mennesker avlet fram med vilje. Dette er et stort dyr: en voksen kanin veier som regel 4-5 kg (9-11 lb). Rasen kjennetegnes fremfor alt av ørene, som henger godt under kjevepartiet og som samlet kan spenne over 21 tommer fra tupp til tupp.

I gemytt er engelsk værkanin rolig og lettstelt. Den blir gjerne sittende i ro, tåler håndtering godt, og knytter seg raskt til mennesker som bruker tid på den jevnlig. Den rolige naturen gjør at kaninen sjelden er urolig eller prøver å rømme, men den trenger fortsatt daglig aktivitet og plass å bevege seg på.

Kombinasjonen av størrelse, lange ører og rolig temperament stiller krav til eieren: rommelig bur og jevn, skånsom oppfølging er nødvendig. Ører som sleper langs bakken må sjekkes med jevne mellomrom, og den kraftige kroppsbygningen gjør at dette ikke er en kanin man bærer rundt i fanget hele dagen.

Hvem rasen passer for

Engelsk værkanin passer i hjem som kan tilby en stor innhegning, daglig tid utenfor buret, og en eier som er villig til å sjekke de lange ørene for rifter eller tilsmussing. Det rolige vesenet passer best for folk som ønsker en stillferdig, håndterbar kanin fremfor en aktiv en. Husstander med små, viltre barn er mindre egnet, siden rasens størrelse og slepende ører krever forsiktig håndtering.

Engelsk værkanin tok form i England på begynnelsen av 1800-tallet. Oppdrettere valgte ut kaniner med stadig lengre, lavere hengende ører, og resultatet ble den første lop-rasen som ble bevisst utviklet gjennom avl. Av den grunn omtales den ofte som stamfaren til alle værkaniner.

Rasen fikk oppmerksomhet i viktoriatiden, da det ble populært i Storbritannia å holde kaniner for utstilling. Ørelengde var det sentrale bedømmelseskriteriet, og dyr med størst spenn og lengde trakk mest interesse på utstillinger. Enkelte kilder forteller at oppdrettere brukte varme omgivelser og forsiktig håndtering i forsøk på å stimulere ørveksten hos unge dyr.

Fra England spredte rasen seg til andre land etter hvert som kaninhold som hobby vokste. De lange ørene bidro senere til utviklingen av andre værkaninraser, og hengeørede kaniner som gruppe kan spore avstamningen sin tilbake til denne tidlige engelske stammen.

I dag holdes engelsk værkanin hovedsakelig som utstillings- og selskapsdyr, ikke til produksjon. Den er mindre vanlig enn mindre værkaninraser, og verdsettes for sin historiske plass og sitt særegne utseende.

Engelsk værkanin er umiskjennelig på grunn av ørene. De henger løst på hver side av hodet, drapert godt under kjeven, og kan slepe langs bakken når kaninen beveger seg. Et spenn (målt fra tupp til tupp over hodet) på 21 tommer eller mer er vanlig hos gode utstillingsdyr, og lengden er selve kjennetegnet for rasen.

Kroppen er stor og noe avlang, bygget på et relativt slankt skjelett i forhold til størrelsen. Hodet er bredt med et markert, rundet muleparti. Pelsen er kort og tett og ligger flatt mot kroppen, noe som holder stellbehovet nede sammenlignet med langhårede raser.

Pels og farger

Engelsk værkanin finnes i mange farger og mønstre, blant annet helfargede varianter som svart, blå og fawn, brokete mønstre som kombinerer hvitt med en annen farge, samt agouti- og skyggevarianter. Pelsen er kort og enkel å stelle, så pelspleien handler mest om jevnlig børsting og om å holde de lange ørene rene, ikke om å kontrollere lengden.

Engelsk værkanin har rykte på seg for å være en av de mest avslappede kaninrasene som finnes. Den beveger seg gjerne sakte, slår seg til ro på ett sted, og aksepterer håndtering uten mye motstand. Mange individer liker oppmerksomhet og kan sitte rolig i fanget eller ved siden av et menneske når tilliten er bygget opp.

Overfor familiemedlemmer er rasen hengiven og vennlig. Den kan bli trygg på fremmede med tid, men foretrekker, som de fleste kaniner, en rolig tilnærming fremfor brå bevegelser eller høy lyd. Sammen med andre kaniner kan den leve godt med kompatible følgesvenner, og en gradvis, overvåket introduksjon gir best resultat. Rundt katter og hunder gir kaninens størrelse et visst overtak, men kontakt bør likevel overvåkes.

Rasen er snill nok for eldre barn som har lært å håndtere en kanin riktig. På grunn av de lange ørene og vekten kan uforsiktig løfting skade dyret, så tilsyn er viktig ved yngre barn.

Pelsstell

• Børst den korte pelsen ukentlig, og oftere i perioder med hårfelling, for å fjerne løs pels.
• Sjekk de lange ørene daglig for rifter, skitt eller sår, siden de sleper langs bakken og samler rusk.
• Tørk forsiktig innsiden av ørene hvis det bygger seg opp voks eller smuss, med en metode veterinæren din godkjenner.
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom, siden rasens størrelse gjør at klørne lett blir lange.
• Sjekk bakparti og buk for tilsmussing, spesielt i varmt vær.

Mosjon

• Gi minst noen timer daglig utenfor buret, i et trygt og kaninsikret område.
• Sørg for plass til å hoppe, strekke seg og utforske; det holder vekt og kjedsomhet i sjakk.
• Tilby tunneler og enkle leker for lett aktivitet, tilpasset rasens rolige tempo.

Miljø

Engelsk værkanin trenger en stor innhegning med et solid, glatt gulv som ikke fanger ørene. Hold boligen ren og tørr, og plasser den unna trekk og direkte sollys. Moderate temperaturer passer rasen best, og den takler varme dårlig. Et flatt hvileunderlag bidrar til å beskytte ørene mot skade.

Høy er grunnlaget i kostholdet til engelsk værkanin og bør være tilgjengelig til enhver tid. Grashøy som timothy eller hundegress gir fiberen som holder fordøyelsen i gang og bidrar til å slite ned tenner som vokser kontinuerlig. En avmålt mengde vanlige pellets og en daglig porsjon ferske bladgrønnsaker fullfører kostholdet. Rent vann må alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør være små og gis sjelden. En skive gulrot, noen urter eller en liten bit eple uten kjerner er gode belønninger. En kanin på et balansert kosthold av høy og grønnsaker trenger som regel ingen tilskudd, så sjekk med veterinær før du legger til noe. Begrens søt frukt for å holde vekten stabil, siden en stor rase lett kan legge på seg ved overfôring.

Med god stell lever engelsk værkanin som regel i 5-7 år. De fleste helseproblemene henger sammen med de lange ørene og den store kroppen. De slepende ørene skrapes eller rives lett opp og kan samle skitt, noe som øker faren for infeksjon. Som alle kaniner kan rasen utvikle tannsykdom hvis tennene ikke slites jevnt, og den er varmefølsom fordi den store øreflaten er med på å regulere kroppstemperaturen.

Forebyggende helsestell

• Sett opp faste kontroller hos en veterinær med kaninerfaring.
• Undersøk ørene daglig og rengjør dem slik veterinæren anbefaler.
• Gi fri tilgang på høy for å støtte tann- og fordøyelseshelsen.
• Hold boligen kjølig og skyggefull i varmt vær.
• Vurder kastrering eller sterilisering, som kan redusere enkelte helse- og atferdsproblemer.

Boligen til en engelsk værkanin må ta hensyn til både størrelsen og ørene. Innhegningen bør være stor nok til at kaninen kan ligge helt utstrakt og ta flere hopp, og gulvet bør være solid og glatt slik at ørene ikke setter seg fast. Netting som gulv er uegnet, siden det kan skade både føtter og ører. Området bør holdes rent og tørt, med jevnlig skift av strø og et rent toalettområde.

Innendørs oppstalling passer rasen godt, siden det gir tett temperaturkontroll og beskytter ørene mot harde utendørsflater. Holdes kaninen utendørs, trenger den solid ly, skygge og beskyttelse mot varme, kulde og rovdyr.

Sjekkliste for oppsett

• En stor innhegning med solid gulv.
• Et toalettkar med kaninvennlig strø.
• Fri tilgang til høy og en tung vannskål eller vannflaske.
• En flat hvilematte som beskytter ørene.
• Et skyggefullt sted uten trekk.
• Et kaninsikret uteområde for daglig mosjon.

Engelsk værkanin blir kjønnsmoden i løpet av de første levemånedene, og store raser settes ofte i avl noe senere enn små raser for å la kroppen modnes fullt ut. Drektigheten varer i om lag 31 dager. Før fødselen bygger hunnen en rede av strø og eget pelshår, og ungene blir født uten pels og med lukkede øyne.

Kull består vanligvis av rundt 5-8 unger. Hunnen dier ungene, som åpner øynene etter omtrent 10 dager og begynner å smake på fast føde i ukene som følger. Ungene avvennes normalt ved 6-8 ukers alder. Fordi rasen er stor, følger oppdrettere nøye med på hunnens tilstand og sørger for en romslig, ren redekasse. Håndtering av unger bør skje forsiktig, med ekstra hensyn til ørene som ennå ikke er fullt utviklet.