Belgisk hare

Belgisk hare er en stor tamkanin som ble avlet frem for å minne om en vill hare i kroppsform og holdning. Navnet til tross er dyret en ekte kanin, ikke en hare. Rasen har en lang, finbeint kropp, en tydelig hvelvet rygg og slanke bein som gir et strukket, racerlignende preg, ulikt de fleste andre kaninraser.

Voksne dyr veier vanligvis mellom 2,7 og 4 kg. Pelsen er kort, tett og blank, i en dyp kastanjebrun eller rødbrun tone som er et av rasens mest kjennetegnende trekk. Kroppen har lite overflødig kjøtt, og kaninen sitter ofte høyt oppe på bakbeina med forbeina strake, en positur som forsterker det harelignende inntrykket.

Dette er et aktivt og våkent dyr. Det er nysgjerrig og reagerer raskt på bevegelse og lyd, og det trenger mer plass og stimulans enn mange roligere raser. Eiere beskriver den som temperamentsfull snarere enn fredelig, og den trives best hos folk som kan gi den rom til å løpe og jevnlig kontakt.

Hvem passer rasen for

Belgisk hare passer for eiere som ønsker en aktiv, kontaktsøkende kanin og som kan tilby et stort bur pluss daglig mosjon utenfor buret. Den egner seg dårligere for husholdninger som vil ha en liten fangkanin eller en som tåler lange perioder i innelukket rom. Energinivået og motviljen mot hardhendt håndtering gjør at rasen egner seg dårlig for svært små barn, men rolige, eldre barn som håndterer den forsiktig, kan fint ha glede av en.

Rasen har røtter i Belgia på 1800-tallet, der oppdrettere krysset tamkaniner over flere generasjoner for å få frem et dyr som lignet den ville europeiske haren. Målet var utseende, ikke en egen art, så resultatet forble en tamkanin, avlet frem for lang, hvelvet kropp og rødlig pels.

Kaninene kom til England på 1870-tallet, der oppdrettere videreutviklet typen og la enda mer vekt på den slanke kroppsbygningen og den rike fargen vi ser i dag. Engelske kaninentusiaster hadde stor betydning for å fastsette rasestandarden og for å fremme rasen på utstillinger.

Fra England kom belgisk hare til USA rundt 1888. Interessen økte raskt tidlig på 1900-tallet, en periode som til tider kalles «det belgiske hare-boomet», da rasen hadde stor etterspørsel og oppnådde høye priser blant amerikanske oppdrettere. Klubber ble stiftet for å støtte rasen, og den var blant de mest fremtredende utstillingskaninene i sin tid.

Etterspørselen sank senere ettersom andre raser ble mer populære, og belgisk hare ble mindre vanlig. I dag holdes den hovedsakelig av engasjerte entusiaster og utstillere som viderefører den særegne typen, og den er fortsatt en anerkjent utstillingsrase snarere enn et vanlig kjæledyr for folk flest.

Belgisk hare er bygget for en harelignende silhuett. Kroppen er lang og slank, ryggen er godt hvelvet, og lenden er fin snarere enn kraftig. Beina er lange og slanke, og kaninen står høyt over bakken, med forbeina strake og kroppen løftet. Hodet er nokså langt og sitter på en slank hals, og ørene er middels lange og holdes oppreist.

Pels og farger

Den kjennetegnende fargen er en dyp kastanjebrun eller rødbrun som ligger jevnt over hele kroppen. Mange individer har fin, svart tikking gjennom pelsen, og det bølgete eller tikkede preget over ryggen verdsettes høyt på utstillingsdyr. Underullen er som regel skifergrå ved roten. Pelsen ligger tett inntil kroppen og retter seg opp igjen når man stryker den mot hårretningen, en flyback-pels som krever lite stell for å beholde glansen.

Belgisk hare er en av de mest aktive kaninrasene. Den er nysgjerrig og årvåken, legger raskt merke til bevegelse og lyd, og kan skvette lettere enn roligere raser. Med nok plass løper, hopper og utforsker den heller enn å sitte stille lenge.

Sammen med folk den kjenner, kan rasen være vennlig og kontaktsøkende, og mange lærer å kjenne igjen eieren sin og reagere på faste rutiner. Den liker som regel ikke å bli løftet opp og holdt fast, og kan sprelle eller sparke ved hardhendt håndtering, så rolig og trygg håndtering er viktig.

Overfor fremmede er kaninen gjerne forsiktig i starten og trenger tid på å falle til ro. Sammen med andre kaniner kan den leve i par eller grupper som passer sammen, forutsatt at introduksjonen skjer gradvis og at kastrering utføres der det er hensiktsmessig. De raske bevegelsene betyr at møter med hunder eller katter bør skje forsiktig og under oppsyn, siden en plutselig sprint kan utløse en jakt.

Belgisk hare krever lite når det gjelder pelsstell, men desto mer plass og mosjon. Energinivået gjør daglig aktivitet nødvendig, og et trangt bur passer den ikke.

Pelsstell

• Børst en gang i uken for å fjerne løs pels og holde glansen ved like.
• Øk børstingen til to eller tre ganger i uken under sesongmessig felling.
• Sjekk klørne hver uke eller to, og klipp dem når de blir lange.
• Se jevnlig over ører, øyne og bakparti for tegn til problemer.

Mosjon

• Gi minst flere timer daglig utenfor buret i et trygt, kaninsikret område.
• Sørg for plass til å løpe, hoppe og strekke seg, siden denne rasen trenger mer bevegelse enn de fleste andre.
• Tilby tunneler, plattformer og trygge tyggesaker for å holde den beskjeftiget.
• Følg med under utetid, og beskytt mot rovdyr og rømning.

Miljø

Hold kaninen i et stort bur med solid gulv og en trekkfri, skyggefull plass, unna sterk varme. Rasen liker ikke å bli innestengt, så buret bør være en base og ikke hele tilværelsen. Sørg for et rolig tilfluktssted der den kan gjemme seg, siden den skvetter lett og har godt av et sted å føle seg trygg.

Gresshøy bør utgjøre hoveddelen av kostholdet og være tilgjengelig til enhver tid. Høy støtter fordøyelsen og sliter ned de kontinuerlig voksende tennene. En avmålt porsjon vanlige pellets og en daglig serving med egnede bladgrønnsaker fullfører kostholdet. Ferskt vann må alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter små og sjeldne. Noen skiver gulrot eller eple, eller en liten bit urt, er nok. Unngå ferdigkjøpte godbiter med mye sukker eller frø. En kanin som får godt høy, kvalitetspellets og variert grønt, trenger sjelden tilskudd, så gi vitaminer eller mineraler bare etter råd fra veterinær.

Belgisk hare er en generelt robust rase med en typisk levetid på 7-11 år ved god stell. Den slanke kroppsbygningen og det aktive vesenet holder den i god hold, men den deler de vanlige helserisikoene til andre kaniner og trenger tett oppfølging, siden kaniner skjuler sykdom godt.

Forebyggende stell

• Gi ubegrenset gresshøy for å støtte tenner og fordøyelse.
• Sjekk kaninen daglig for appetitt, avføring og normal oppførsel.
• Se over ører, tenner og bakparti minst en gang i uken.
• Hold buret rent og tørt for å forebygge sår på hasene og flueangrep.
• Snakk med en kaninkyndig veterinær om vaksinasjon og faste helsekontroller.

Boligen bør gjenspeile rasens størrelse og energinivå. Et vanlig lite bur er ikke nok. Innhegningen må gi plass til at kaninen kan strekke seg ut, reise seg og ta noen hopp, og den bør knyttes til en større løpegård eller et kaninsikret område for daglig mosjon. Solid gulv skåner potene, og en skjermet, trekkfri plassering beskytter mot varme, kulde og fukt.

Sjekkliste for oppsett

• Et stort bur med solid, godt strødd gulv.
• En separat eller tilknyttet løpegård for daglig løping og hopping.
• Et gjemmested eller overbygd område for trygghet.
• Solide skåler eller en flaske for vann, samt en høyhekk.
• Et toalettområde og trygge tygge- og aktivitetsleker.

Belgisk hare avles som regel når dyrene er kjønnsmodne og i god kondisjon, ofte fra rundt 6-8 måneders alder. Å avle frem den slanke, racerlignende typen krever nøyaktighet, siden oppdrettere sikter mot å bevare den lange, hvelvede kroppen, det fine beinverket og den rike fargen uten å svekke helse eller vitalitet.

Paringen skjer ved at hunnkaninen settes over i hannkaninens bur. Etter en vellykket paring går hunnkaninen drektig i omtrent 28-31 dager. En redekasse med rent strø bør settes inn før forventet fødsel, slik at hunnen kan bygge et reir og fore det med ryket pels.

Kullene er middels store. Hunnen dier som regel en eller to ganger daglig, og ungene fødes hårløse og blinde. Ungene åpner øynene etter rundt 10 dager og begynner å forlate reiret og nappe i fast føde i ukene som følger. Avvenning skjer vanligvis ved 6-8 ukers alder, og deretter kan ungene flyttes til egen bolig.