Jakobiner

Jacobinerduen er en av de eldste og mest særpregede rasene innen prydduehold. Det mest kjennetegnende trekket er en fjærhette som vokser oppover og fremover rundt hals og hode, et resultat av en fjærvekst som går motsatt vei av det vanlige. Hos en velutviklet fugl dekker hetten hodet nesten helt, slik at bare nebbet og deler av ansiktet er synlig. Rasen holdes for utstilling og pryd, ikke for kappflyging eller nytteformål.

Kroppsbygningen er slank og oppreist, og duen regnes som middels stor. Vekten ligger som regel mellom 280 og 340 gram. I tillegg til hetten danner de lange fjærene på halsen tre navngitte partier: manken bak, kjeden langs sidene og rosetten foran på brystet. Dommere legger like stor vekt på lengde, tetthet og symmetri i denne fjærpragt som på selve kroppsformen.

Jacobineren har et rolig og avbalansert gemytt. Den er lett å håndtere og tåler den tette oppfølgingen utstillingsfugler krever. Fordi hetten hindrer sikten fremover, er rasen avhengig av en oppmerksom eier og egner seg dårlig til fri flyging eller åpne dueslag.

Hvem passer den for

Jacobinerduen passer for eiere som ønsker en prydfugl til visning og som er villige til å tilby et skjermet, rovdyrsikkert hus. Den begrensede sikten og det fjærverket som krever mye stell, gjør den til et dårlig valg for nybegynnere eller for dem som ønsker fugler som flyr fritt. Den belønner tålmodige eiere som liker detaljert fjærpleie og en rolig, håndterbar fugl.

Jacobinerduen stammer fra hettebærende duer som nådde Europa gjennom handel i Middelhavsområdet og Asia. Tidlige hettedueformer er beskrevet på det europeiske fastlandet allerede på 1500-tallet, og datidens forfattere omtalte duer med en bakovervendt fjærkrage rundt hodet. Frankrike regnes vanligvis som opphavslandet til den moderne rasen, og navnet knyttes gjerne til hettens likhet med en munkekutte.

I århundrene som fulgte, videreutviklet oppdrettere i Frankrike, Lavlandene og Storbritannia hetten fra en beskjeden krage til den helt omsluttende formen vi ser i dag. Utvalget ble rettet mot å forlenge manken, kjeden og rosetten, samt å få hetten til å slutte tett rundt hodet. Denne lange prosessen omformet fuglen fra en alminnelig hettedue til en spesialisert utstillingsform.

På 1800-tallet var jacobineren en etablert utstillingsrase i Europa og ble holdt av entusiaster som konkurrerte på fjærkvalitet. Charles Darwin nevnte jacobineren blant de sterkt endrede tamdueartene da han drøftet variasjon under domestisering, noe som plasserer rasen solid blant datidens anerkjente prydduer.

Jacobineren er fortsatt en utstillingsrase i dag, ivaretatt av spesialklubber og vist frem i standardfargene. Den avles for utseendets skyld og har ikke lenger noen tilknytning til arbeids- eller matproduksjonsformål.

Helhetsinntrykket av en jacobinerdue er en høyreist, slank fugl der hode- og halsfjærene dominerer. Selve kroppen er forholdsvis liten og bæres oppreist på middels lange bein. Det mest slående trekket er hetten, som reiser seg fra halsen og bøyer seg fremover for å ramme inn og delvis skjule hodet. Jo lengre fjærene er og jo tettere de lukker seg foran, desto høyere vurderes fuglen i konkurranse.

Halsfjærene deles i tre partier. Manken går nedover baksiden av halsen, kjeden strekker seg langs hver side, og rosetten sitter fremme på brystet der sidefjærene møtes. Et rent skille mellom hette og kjede, kalt spredningen, er et fast bedømmelsespunkt.

Fjærdrakt og farger

Jacobineren vises i ensfargede varianter som svart, rød, gul, blå og sølv, i tillegg til hvit. Fargede fugler har hvitt hode og hvite håndsvingfjær, mens kroppsfargen skal være ren og jevn. Det hvite hodet fremhever den fargede hetten og regnes som et anerkjent tegningsmønster i mange standarder. Fjærdrakten skal være fast og blank, og de lange prydfjærene skal være uskadde, ettersom knekte eller tilsølte hettefjær trekker sterkt ned på en utstillingsfugl.

Jacobineren har et mildt og verdig vesen. Den er en av de roligste rasene innen prydduehold og viser sjelden den nervøse rastløsheten som mer aktive typer har. Denne stabile naturen skyldes dels avl med tanke på utstillingsburet, der fuglene må stå rolig mens de bedømmes, og dels hetten, som begrenser hva fuglen kan se.

Overfor mennesker er jacobineren medgjørlig og tåler jevnlig håndtering godt, noe som er nødvendig for den fjærpleien rasen krever. Blant andre duer opptrer den stort sett fredelig og konkurrerer ikke aggressivt om plass eller mat, så den fungerer fint i en rolig voliere med lignende fugler. Fordi sikten fremover er blokkert, kan den skvette av brå bevegelser den ikke ser komme, så eieren bør nærme seg rolig.

Rasen er ikke bygget for atletisk flyging og holder seg gjerne nær vagler og fôringssteder. Par danner stabile bånd, og fuglene er pålitelige, uspektakulære beboere i et dueslag.

Det daglige stellet av en jacobinerdue dreier seg om å beskytte fjærdrakten og håndtere den begrensede sikten. De lange hettefjærene samler lett skitt og ekskrementer, så et rent, tørt hus og hyppig inspeksjon inngår i den vanlige stellrutinen.

Fjærpleie

• Sjekk hette, manke, kjede og rosett jevnlig for tilsøling og skader
• Tilby et grunt bad to eller tre ganger i uken, slik at fuglen kan holde fjærdrakten ren
• Klipp eller del fjær nær øynene hvis sikten er helt blokkert, slik enkelte oppdrettere gjør med avlsfugler
• Hold reirplasser og vagler rene for å unngå fjærmisfarging

Mosjon

• Sørg for en skjermet voliere eller et dueslag med lave, lett tilgjengelige vagler
• La ikke rasen fly fritt, siden den begrensede sikten gjør den sårbar for rovdyr og farer
• Gi rom for korte flyturer og gange innenfor innhegningen

Miljø

Jacobineren må holdes i et tørt, trekkfritt og rovdyrsikret dueslag eller voliere. Den tåler dårlig fuktige og skitne forhold, fordi tilsølte hettefjær kan filtre seg og gi ubehag. Stabile, skjermede omgivelser med faste fôrings- og vannpunkter hjelper fuglen å finne seg til rette til tross for den begrensede sikten.

Jacobineren trives på en balansert blanding av frø og korn til duer. En vanlig rasjon kombinerer flere kornslag og belgvekster, som mais, hvete, sorghum og erter, samt små mengder oljefrø. Uløselig grus og en mineral- eller pickstonekilde må alltid være tilgjengelig for å støtte fordøyelsen og eggeskalldannelsen hos avlshøner. Rent, friskt vann bør tilbys daglig i en vannskål fuglen kan nå uten å måtte føre hettefjærene ned i den.

Godbiter og tilskudd

Små mengder trygge grønnsaker og en sjelden frøgodbit kan supplere hovedblandingen. Et vitamin- og mineraltilskudd er nyttig under avl og fjærfelling. Grus er nødvendig hele året. Hold godbitene på et minimum, slik at de ikke fortrenger den balanserte kornrasjonen eller fører til vektøkning som belaster fuglens slanke kroppsbygning.

Jacobineren er en ganske hardfør due når den er godt huset, med en typisk levetid på 8 til 12 år. De viktigste raserelaterte problemene henger sammen med hetten. Fjær rundt øynene kan gi irritasjon, tåreflekker eller øyeinfeksjon, og den lange fjærdrakten skitner lett til og kan filtre seg dersom hygienen svikter. Utover dette rammes jacobineren av de samme sykdommene som andre tamduer.

Forebyggende stell

• Hold dueslaget rent, tørt og godt ventilert
• Undersøk øyne og hettefjær jevnlig, og rengjør all tilsøling
• Tilby grus, rent vann og et balansert kosthold hele året
• Sett nye eller returnerte fugler i karantene før de blandes med flokken
• Følg et opplegg for parasittkontroll og avorming etter veterinærens råd

Å trene en jacobinerdue handler om tilvenning, ikke ytelse. Rasen flys verken i kappflyging eller til tripping, og den begrensede sikten utelukker fri flyging. Det den trenger, er å godta håndtering, fjærstell og utstillingsburet med ro. En fugl som er vant til jevnlig, rolig kontakt fra ung alder, står stille under bedømming og tåler den fjærpleien drakten krever.

Grunnleggende trinn

1. Håndter dueungene forsiktig og ofte når de har fått fjær, slik at de godtar kontakt
2. Vis frem utstillingsburet hjemme, slik at fuglen lærer å stå rolig på et lite område
3. Øv på å løfte, undersøke og ordne hette, manke og rosett uten å stresse fuglen
4. Hold mat og vann på faste steder, slik at fuglen lærer seg oppsettet til tross for begrenset sikt
5. Beløn rolig atferd med stille håndtering og en fast rutine

Jacobineren er en rase som holdes innelukket. Fordi den ikke kan fly trygt fritt og lett skitner til fjærdrakten, trives den best i et rent, skjermet dueslag eller en overbygd voliere. Rommet bør være tørt og trekkfritt, med god ventilasjon som ikke gir direkte trekk mot fuglene. Lave vagler og enkel tilgang til gulvet passer en due som i stor grad orienterer seg etter vane snarere enn syn.

Sjekkliste for innredning

• Sikre innhegningen fullstendig mot katter, rotter og rovfugler
• Sørg for lave vagler og ramper fremfor høye hyller
• Hold mat, vann og grus på de samme plassene hver dag
• Bruk rent, tørt strø og skift det ofte for å beskytte hettefjærene
• Tilby et grunt bad og fjern det når fuglene har badet
• Sett opp skjermede reirkasser uten trekk til avlsparene

Jacobinerduer får som regel ruge ut og fostre opp sine egne unger. En høne legger vanligvis to egg per kull, og begge foreldrene deler rugingen, som varer omtrent 17 til 19 dager. Etter klekking fôrer foreldrene ungene med krosmelk de første dagene, før de gradvis går over til korn. Fordi voksne jacobinerduer har tung hettefjær som kan hindre fôringen, bruker enkelte oppdrettere enklere fosterduer, som brevduer, til å fostre opp jacobinerunger pålitelig.

Klekketrinn

1. La paret legge egg og slå seg til ro med kullet, vanligvis to egg
2. La begge foreldrene dele rugingen, eller sett eggene under fosterduer om nødvendig
3. Hold reirkassene rene, tørre og uforstyrret under rugingen
4. Forvent klekking etter omtrent 17 til 19 dager
5. Kontroller at foreldre eller fosterfugler gir krosmelk de første dagene
6. Følg med på at ungene får fjær, og sjekk at hettefjæren utvikler seg jevnt