Peruansk Paso

Peruansk paso er en salhest utviklet i Peru gjennom flere hundre år. Den er best kjent for en jevn, taktfast firetakts gange som følger med fra fødselen, ikke noe som læres inn gjennom trening. For ryttere som tilbringer mange timer i salen, betyr dette en vesentlig mykere tur enn på en hest som traver.

Rasen forener to egenskaper som sjelden opptrer sammen. Under sal er den fyrig og villig, med den energien og pågangsviljen peruanske oppdrettere kaller brio, mens den samtidig er rolig og lettstelt å håndtere fra bakken. En veloppdratt peruansk paso bærer hodet og halsen høyt og med tydelig verdighet.

Det mest særegne bevegelsesmønsteret i rasen kalles termino: en utoverrullende bevegelse i frambeina som starter fra skulderen. Denne bevegelsen finnes bare hos denne rasen og gir frambeina et nærmest svømmende preg, samtidig som bakparten holdes lavt og driver hesten fremover.

Hvem passer rasen for

Peruansk paso passer for ryttere som setter komfort over lange distanser høyt, som turryttere og andre som tilbringer mange timer i salen. Det jevne temperamentet gjør hesten grei å håndtere også for ryttere med mindre fysisk styrke, selv om den fyrige gangarten krever en trygg og bestemt hånd. Rasen vises også fram i salklasser og brukes i parader og oppvisninger.

Rasens opphav er hester som spanske nybyggere førte til Sør-Amerika på 1500-tallet. De spanske erobrerne kom til Peru fra 1532, og blant hestene de tok med seg var den spanske jennet, en type kjent for sine myke, laterale gangarter, i tillegg til berber- og andalusierblod.

Peru manglet Europas utbygde veinett, og de store godsene lå spredt over kystdaler, ørkenstrekninger og fjellterreng. Eierne trengte hester som kunne bære dem behagelig over lange avstander i jevnt tempo. Generasjon etter generasjon avlet man derfor for den myke firetakts gangen, for uthold og for et villig gemytt.

Mesteparten av rasens utvikling foregikk i relativ isolasjon på peruanske hacienda-gods. Uten mye innkrysning ble gangarten fastlåst og gikk pålitelig i arv til føllene. Denne lange, lukkede avlshistorien er grunnen til at gangarten i dag opptrer naturlig hos nesten alle rene peruanske pasoer.

På 1900-tallet spredte hesten seg utenfor Peru, og oppdrettere i Nord-Amerika og andre steder opprettet register for å føre stamtavler. Peruansk paso regnes som et nasjonalt symbol for Peru. Rasen må ikke forveksles med paso fino, en annen gangartshest utviklet andre steder i Latin-Amerika.

Peruansk paso er en middels stor, velbalansert hest bygget for uthold snarere enn høyde. Den har dyp brystkasse, sterke, skrå skuldre og rundet muskulatur som støtter den vedvarende gangarten. Halsen er nokså kraftig og bæres i en bue, mens hodet er middels stort med et uttrykk oppdrettere gjerne beskriver som våkent og stolt.

Man og hale er fine og fyldige, og halen er lavt ansatt og ligger tett inntil kroppen. Bakparten beveger seg lavt og med godt frempådriv, mens frambeina viser den rullende termino-bevegelsen som kjennetegner rasen.

Pels og farger

Peruansk paso finnes i et bredt spekter av helfargede varianter, samt enkelte fortynningsfarger og skimmel. Brun og fuks er vanligst, og svart, mørkebrun, grå, palomino og isabell forekommer også. Hvite avtegn i ansikt og på bein er akseptert. Selve pelsen er kort og fin, mens man, pannelugg og hale vokser lang og silkeaktig.

Peruansk paso er kjent for kombinasjonen av brio og mildhet. Brio er begrepet oppdretterne bruker om hestens fremdrift, mot og vilje til å fortsette. Under sal er hesten fyrig og lydhør, med en tydelig lyst til å bevege seg fremover.

På bakken og blant folk er den samme hesten som regel rolig og godmodig. Rasen knytter sterke bånd til dem som steller den, og er gjerne medgjørlig og lærevillig, noe som gjør daglig håndtering enkel. Sammen med andre hester er den vanligvis sosial og finner seg raskt til rette i en flokk.

Overfor fremmede er en trygg peruansk paso som regel årvåken snarere enn nervøs. Den staselige holdningen er like mye en del av karakteren som av bygget. Rasen passer for eiere som kan kanalisere energien gjennom konsekvent og rettferdig håndtering.

Stell og pleie

• Børst kroppen flere ganger i uken for å holde pelsen ren og huden sunn.
• Gre og fjern floker i den lange manen og halen forsiktig for å unngå brekkasje.
• Rens hovene daglig og se etter steiner, oppsamlet skitt og tegn til strålefortæring.
• Vask ved behov og tørk beina godt for å unngå hudproblemer.
• Sjekk øyne, mule og hud under stellet for tidlige tegn til problemer.

Mosjon

• Sørg for jevnlig arbeid under sal eller fra bakken for å holde hesten i form og gangarten ren.
• Daglig luftegang i paddock eller på beite er bra for både kropp og sinn.
• Varier mellom turer i terrenget og skolering på ridebanen for å holde hesten interessert.
• Bygg opp kondisjonen gradvis før lengre rideturer.

Miljø

Peruansk paso trives med tilgang til beite og et lite skur eller stall som ly mot varme, vind og regn. I norske vintre med lange, kalde perioder er godt isolert ly og tørt underlag særlig viktig. Rasen tilpasser seg ulike klima så lenge stell og ly er tilstrekkelig, og selskap fra andre hester bidrar til å holde denne sosiale rasen rolig.

Grunnlaget i fôringen av peruansk paso er grovfôr. Godt gresshøy eller beite bør utgjøre hoveddelen av det daglige inntaket, omtrent 1,5 til 2 prosent av kroppsvekten i grovfôr per dag. Mange av disse hestene er lette å holde i hold, så kraftfôr legges bare til når arbeidsmengden krever ekstra energi.

Rent, ferskt vann må være tilgjengelig til enhver tid, sammen med salt eller mineraltilskudd. Fôre til faste tider, og del opp store rasjoner i mindre måltider for å støtte fordøyelsen.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot eller eple fungerer godt som godbiter. Et balansert vitamin- og mineraltilskudd kan være til hjelp når grovfôr alene ikke dekker behovet, og veterinæren kan gi råd om tilskudd til eldre hester eller hester i hardt arbeid. Innfør alle fôrendringer gradvis over en uke eller mer.

Peruansk paso er en robust rase med et langt arbeidsliv. Mange individer holder seg sunne og aktive godt inn i tjueårene, og en levetid på 25 til 30 år er vanlig ved godt stell. Rasen har ingen enkelt kjent genetisk lidelse, men deler de vanlige helseutfordringene hester flest møter.

Regelmessig veterinærtilsyn, oppmerksomhet på fôring og god hovpleie er de viktigste faktorene for å holde disse hestene friske gjennom et langt liv.

Forebyggende helsestell

• Sett opp årlige eller halvårlige veterinærkontroller og grunnvaksiner.
• Behandle mot innvollsorm etter et veterinærstyrt program basert på avføringsprøver.
• La tennene sjekkes og files minst én gang i året.
• Hold hovene beskåret hver sjette til åttende uke.
• Overvåk holdet for å unngå både overvekt og underfôring.

Peruansk paso er intelligent, villig og knytter seg raskt til den som trener den, noe som gjør den lydhør for tålmodig håndtering. Fordi firetakts gangarten er medfødt, skaper ikke treningen gangarten, men forfiner balanse, rytme og samling. Hestens brio gir den fremdrift, så mye av arbeidet handler om å lede denne energien og bygge myke, forutsigbare responser.

Bakkearbeid bygger tillit og respekt før og parallelt med arbeidet under sal. Rasen reagerer dårlig på harde, tvingende metoder, og langt bedre på tydelige, rettferdige og gjentakbare signaler.

Grunnleggende trinn

1. Begynn med håndtering og bakkearbeid for å lære hesten å bli ledet, stå stille og gi etter for press.
2. Introduser utstyr og la hesten godta rytterens vekt rolig, i korte økter.
3. Etabler av-sted, stopp og styring i skritt før gangarten legges til.
4. Utvikle den naturlige gangarten med lett kontakt og jevn rytme.
5. Legg til overganger, sidebevegelser og turer i terrenget etter hvert som selvtilliten øker.

Peruansk paso når fysisk modenhet rundt fire til fem års alder, selv om de ofte ikke rides inn før de er modne nok til å tåle arbeidet. Hopper avles vanligvis først når de er godt utvokst, og oppdrettere velger ut etter solid eksteriør, en ren, naturlig gangart og godt gemytt.

Drektigheten varer omtrent 11 måneder, og hoppa bærer nesten alltid ett enkelt føll. Tvillinger er sjeldne hos hest og er som regel uønsket, siden de innebærer høy risiko for både hoppe og føll. Det nyfødte føllet reiser seg og dier i løpet av de første timene av livet.

Et kjennetegn ved rasen er at gangarten går i arv. Fordi egenskapen er fastlåst gjennom århundrer med lukket avl, viser rene føll pålitelig den myke firetakts gangen allerede i ung alder. Unghester avvennes, håndteres tidlig for å bygge tillit, og trappes gradvis opp mot arbeid under sal etter hvert som de modnes.