Highlandponni

Highlandponnien hører til de opprinnelige ponnirasene på De britiske øyer og er den største av Skottlands fjell- og myrponnier. Rasen ble til i det skotske høylandet og på øyene utenfor vestkysten, der klimaet er vått, kaldt og værhardt store deler av året. Etter generasjoner under slike forhold har det vokst fram et robust, værbestandig dyr som holder seg i godt hold på skrinn beitemark og arbeider jevnt og trutt i vanskelig terreng.

Mankehøyden ligger som regel mellom rundt 13 og 14,2 hands (omtrent 132 til 147 cm), altså i det øvre sjiktet for ponnier. Kroppen er dyp og kraftig snarere enn lett, med solid beinbygning, bredt bryst og godt musklet bakpart. Tett pels og en tung man og hale gir rasen den karakteristiske lurvete silhuetten om vinteren.

Highlandponnien har lenge vært et arbeidsdyr. Den har fraktet felt hjort ned fra fjellet under jakt, trukket tømmer og gårdslass og gjort tjeneste som allsidig småbrukerponni. I dag brukes den også til turridning, kjøring, vanlig ridning og lettere gårdsarbeid, og med sitt rolige gemytt er den et vanlig valg ved rideskoler og i familier.

Hvem rasen passer for

Highlandponnien passer for eiere som ønsker en sterk og nøysom ponni til vanlig ridning, turridning eller kjøring, ikke til rask konkurransesport. Med et rolig hode og en villig innstilling tåler den godt uerfarne hender, og størrelsen og kreftene gjør at den bærer voksne ryttere uten vansker. Rasen trives på steder med skrinn eller kupert beitemark, og den kan være et godt valg for familier som vil ha én ponni som flere kan både ri og kjøre.

Highlandponnien er en gammel lokal type som har levd i det nordlige og vestlige Skottland i mange hundre år. Hardføre ponnier fantes i området lenge før noen førte skriftlige raseregistre, formet av det barske fjellklimaet og kravene i småbrukerlivet. Folk på stedet var avhengige av dem som allsidige dyr som kunne ris, kjøres, kløves og brukes i jordbruket.

Etter hvert skilte man mellom to hovedlinjer: en større og tyngre fastlandsponni til trekk- og gårdsarbeid, og en lettere øyponni fra øyene i vest (Western Isles). Innkryssing av fremmed blod, blant annet araber og andre påvirkninger, fant sted i enkelte linjer ved flere anledninger, men kjernen forble en robust arbeidsponni tilpasset skotske forhold.

Ponniene hadde en spesiell oppgave under hjortejakten på godsene i høylandet, der de bar felt hjort ned fra fjellet på en egen hjortesal. Arbeidet krevde et rolig og støtt dyr som kunne stå stille og ta seg fram i bratt, ulendt terreng med tung last. De samme egenskapene gjorde rasen nyttig til alminnelig gods- og gårdsdrift.

Rasen holdes i dag i hevd som anerkjent nasjonal ponnirase, og bestanden bæres av folk som bruker den til ridning, kjøring, turridning og skjøtselsbeiting. Den lange fortiden som arbeidsponni preger fortsatt både bygning og lynne.

Highlandponnien har en sterk og velproporsjonert kropp bygd for kraft og utholdenhet, ikke for fart. Hodet er bredt mellom øynene med et vennlig uttrykk og sitter på en sterk, lett buet hals. Kroppen er dyp gjennom gjorden med bred rygg, godt hvelvede ribbein og musklet bakpart. Beina er korte og sterke med flatt, hardt bein og en moderat mengde silkeaktig hovskjegg ved kodene. Helhetsinntrykket er substans og balanse.

Pels og farger

Blakke farger er typiske for rasen og finnes i flere nyanser, blant annet gulblakk, musblakk, gråblakk og kremblakk, ofte med mørk ål langs ryggen og noen ganger svake sebrastriper på beina. Skimmel, mørkbrun, svart og leverfuks forekommer også. Mange ponnier får et sølvskjær i pelsen med årene. Vinterpelsen er tykk og vannavstøtende, og derfor kan ponnien gå ute i kaldt og vått vær. Sommerpelsen ligger tettere inntil kroppen og viser fargen tydeligere. Små hvite avtegn er som regel begrenset, og store hvite felt er ikke typisk for rasen.

Highlandponnien er kjent for et jevnt og sindig temperament. Den holder seg gjerne rolig under press, skvetter sjelden og er villig til å arbeide, noe som henger sammen med den lange fortiden som fjell- og gårdsponni som måtte stå støtt under krevende forhold. De fleste er milde og tålmodige med mennesker, også barn og nybegynnere, og de knytter ofte et stille, tillitsfullt forhold til dem som håndterer dem jevnlig.

Overfor fremmede er rasen vanligvis vennlig og uanfektet, og det passer godt ved rideskoler og i turridning der ponniene møter mange ulike mennesker. Sammen med andre hester og ponnier er den som regel sosial og finner raskt sin plass i flokken. Det samme avslappede vesenet gjelder overfor de fleste husdyr og hunder når introduksjonen skjer med fornuft.

Rasen er intelligent og kan være egenrådig, så den har nytte av konsekvent og rettferdig håndtering. En Highlandponni som kjeder seg eller får for lite å gjøre, kan bli påtrengende eller sta, og med sin gode appetitt tester den gjerne grenser rundt fôr. Faste rutiner og jevnlig arbeid holder den tilfreds og samarbeidsvillig.

Highlandponnien er blant de enklere hestedyrene å holde, men den tette pelsen, hovskjegget og tendensen til å legge på seg krever faste rutiner i stellet.

Pelspleie

• Børst kroppen flere ganger i uken for å fjerne søle og løs pels og for å sjekke huden
• Følg med på hovskjegget og hold det rent og tørt for å redusere faren for hudproblemer
• Rens hovene daglig og bestill hovslager hver sjette til åttende uke
• Gre den tunge manen og halen jevnlig så den ikke filtrer seg
• Regn med kraftig røyting om våren når den tykke vinterpelsen felles

Mosjon

• Gi jevnlig og moderat arbeid som ridning, kjøring eller turer i terrenget
• Bruk bakker og variert underlag, noe rasen mestrer godt og som hjelper med vektkontrollen
• Sats på daglig utegang og bevegelse heller enn sporadiske harde økter
• Unngå lange perioder uten aktivitet, siden det fort fører til vektøkning og kjedsomhet

Miljø

Highlandponnien er skapt for å gå ute og tåler kaldt, vått og vindfullt vær godt så lenge den har ly mot det verste. Den trenger sjelden tykt dekken, selv gjennom en lang og kald vinter, og kan få problemer om den dekkes for mye eller går på frodig beite. Skrinn eller begrenset beitemark passer den som regel bedre enn saftige enger.

Highlandponnien er en lettfôret hest som får det meste av det den trenger fra gress og høy. Dietten bør bygges rundt grovfôr, med kraftfôr bare når arbeidsmengde, alder eller hold gjør det nødvendig. Mange ponnier i lett til moderat arbeid holder seg friske på grovfôr pluss et tilskuddsfôr (balanser) som gir vitaminer og mineraler uten ekstra kalorier. Fri tilgang på rent vann og en saltkilde er viktig.

Godbiter og tilskudd

Vær sparsom med godbiter, siden rasen lett legger på seg, og velg heller små biter gulrot eller en godbit med lite sukker. De fleste ponnier på godt grovfôr trenger bare et vitamin- og mineraltilskudd, ikke andre kosttilskudd. Innfør enhver fôrendring gradvis over en til to uker for å skåne fordøyelsen.

Highlandponnien er stort sett en frisk og hardfør rase som ofte lever 25 til 30 år med godt stell. De fleste helseplager skyldes hold og fôring heller enn arvelig sykdom, og den største risikoen ligger i overvekt. Rasen er utviklet for å overleve på skrinn beitemark, og dagens beiter og fôring fører lett til for høy vekt og problemene som følger med.

Forebyggende helsearbeid

• Hold ponnien i sunt hold og vei eller holdvurder den jevnlig
• Følg et vaksinasjonsprogram og en parasittplan basert på eggtelling i avføringen
• Sett opp tannsjekk minst én gang i året
• Hold fast ved hovslagerbesøk hver sjette til åttende uke
• Se over bein, hover og hud ofte, særlig i vått vær

Highlandponnien er smart, sindig og som regel innstilt på å samarbeide, og den er derfor takknemlig å trene. Det rolige vesenet gjør at den tar nye oppgaver uten mye oppstyr, og den takler trafikk, maskiner og ukjente situasjoner godt når den blir introdusert for dem på en fornuftig måte. Den samme intelligensen betyr at den lærer uvaner like fort som gode vaner, så håndteringen må være rettferdig og konsekvent. En ponni som får lov til å flytte grenser, spesielt rundt fôr, kan bli sta eller påtrengende.

Grunnleggende

1. Begynn med rolig bakkearbeid: leiing, stillstand og aksept for berøring over hele kroppen
2. Lær inn tydelige og konsekvente stemme-, tøyle- eller tausignaler
3. Introduser utstyr, seletøy eller sal gradvis, og belønn rolig aksept
4. Bygg opp ridning eller kjøring i korte, jevnlige økter
5. Venn ponnien sakte til trafikk, vann og variert terreng
6. Hold øktene målrettede for å beholde oppmerksomheten hos en intelligent ponni

Highlandponnier blir sent fysisk utvokste, og avlen skjer vanligvis først når hopper og hingster er modne, sunne og av god type. Hoppene kommer i brunst gjennom de varmere månedene, og paringen legges slik at føllene kommer om våren når gress og vær gir de unge føllene en god start. Drektigheten varer rundt elleve måneder og gir nesten alltid ett føll; tvillinger er sjeldne og som regel uønsket.

Føll av denne rasen er gjerne robuste og raske til å reise seg og suge, i tråd med rasens hardføre opphav. Hoppene er stort sett gode og oppmerksomme mødre. Ungdyr har det best når de vokser opp ute på gress sammen med andre, der de kan bevege seg fritt og utvikle sterke bein og god sosial atferd. Avvenning skjer normalt ved rundt seks måneder, og deretter får ungdyrene vokse sakte for ikke å belaste ledd i utvikling for mye.

Ansvarlig avl velger for korrekt eksteriør, godt lynne og den tradisjonelle typen, og avlsdyr bør vurderes for helse og egnethet før de brukes.