Haflinger

Haflingeren er en liten, kompakt hesterase som ble utviklet i fjellområdene i Tyrol, på grensen mellom Østerrike og Nord-Italia. Alle haflingere er fuks. Kroppsfargen varierer fra lys gyllen til mørk leverfuks, og man og hale er alltid lyse, nesten hvite. Den faste fargen gjør rasen lett å kjenne igjen.

Stangmålet ligger et sted mellom 13.2 og 15 hands, det vil si i øvre sjikt av ponnihøyde og nedre sjikt av hestehøyde. Rasen er likevel muskuløs og sterk nok til å bære voksne ryttere og trekke vogn. Kroppsbygningen bærer preg av generasjoner med arbeid i bratt alpint terreng, der sikre bein og utholdenhet betydde mer enn fart.

Haflingeren har rykte på seg for å være vennlig, mild og omgjengelig. Den brukes i dressur, turridning, kjøring, voltige og lettere gårdsarbeid, og det jevne gemyttet har gjort den vanlig på rideskoler og i terapiridning.

Hvem haflingeren passer for

Rasen passer ryttere som vil ha én hest til flere oppgaver. Med rolig lynne og håndterbar størrelse er den et praktisk valg for ferske hesteeiere, yngre ryttere og familier. Erfarne eiere bruker haflingere også til kjøring og konkurransedressur. Rasen har lang arbeidskarriere, og en godt holdt haflinger kan være i bruk til godt over tjue år.

Navnet kommer fra landsbyen Hafling i Sør-Tyrol, et område som hørte til Østerrike-Ungarn og i dag ligger i Nord-Italia. Hester av denne typen arbeidet i de bratte alpedalene gjennom mange generasjoner. De fraktet last og folk på smale fjellstier der større hester var lite praktiske.

Rasen slik vi kjenner den i dag stammer fra én enkelt grunnleggerhingst, 249 Folie, født i 1874. Folie var resultatet av en krysning mellom en lokal tyrolsk hoppe og en halvarabisk hingst. Alle moderne haflingere går tilbake til Folie gjennom sju anerkjente hingstelinjer.

Systematisk stambokføring og utvalg kom i gang tidlig på 1900-tallet. Den arabiske innflytelsen er fortsatt synlig i det edle hodet og de frie bevegelsene, mens fjellhestene bidro med benstruktur, hardførhet og et stabilt gemytt.

I løpet av 1900-tallet spredte haflingeren seg ut fra Alpene, først i Østerrike og Italia, senere til Tyskland, Storbritannia, Nord-Amerika og andre områder. Avlen ble holdt under streng kontroll for å bevare fuksfargen, den lyse manen og halen og den rolige arbeidskarakteren.

Haflingeren har en harmonisk og kompakt ramme med dypt bryst, skrå skulder og sterk rygg. Hodet er edelt, ofte med en lett innsvingt profil som minner om den arabiske stamfaren, og sitter på en godt buet hals. Beina er korte i forhold til kroppen, men har god benstruktur og harde hover som tåler ulendt grunn.

Bevegelsene er frie og elastiske, med en påfallende aktiv skritt og et rommelig trav. Helhetsinntrykket er en liten hest bygget for utholdenhet og trekkraft, ikke for høyde eller fart.

Pels og farger

Fargen er det mest ensartede kjennetegnet ved rasen. Kroppsfargen kan gå fra en blek, palominoliknende gulltone via klar fuks til en mørk, nesten brun leverfuks, men man og hale er alltid lyse, fra hvitt til lyst lin. Hvite avtegn er begrenset i rasereglene: små avtegn i ansiktet godtas, mens store hvite flekker og hvitt på beina over kne eller hase trekker ned. Man og hale er som regel lange og fyldige.

Haflingeren er kjent for et jevnt og villig temperament. De fleste er vennlige mot folk, tåler håndtering godt og skvetter sjelden. Nettopp derfor finner man rasen ofte på rideskoler, i terapiridning og hos familier. Overfor fremmede er haflingere vanligvis nysgjerrige og aksepterende heller enn nervøse.

Sammen med andre hester er rasen sosial og finner fort sin plass i flokken. Haflingere er intelligente og kan være så selvsikre at de blir egenrådige, så konsekvent håndtering betyr mye. En haflinger som kjeder seg eller får for lite å gjøre, kan teste grenser, men rasen svarer godt på tydelige og rettferdige rutiner. Energinivået er moderat: rasen har utholdenhet til lange arbeidsdager og er samtidig håndterlig for mindre erfarne ryttere.

Haflingeren er en hardfør rase som tåler kulde og skiftende vær godt, en egenskap den har med seg fra Alpene og som kommer til nytte gjennom lange norske vintre. Det daglige stellet er enkelt, men rasen legger lett på seg, så å følge med på holdet er en fast del av hesteholdet.

Stell

• Børst kroppen flere ganger i uken for å fjerne skitt og løse hår, oftere i røyteperiodene vår og høst.
• Gre den lange manen og halen jevnlig så det ikke danner seg floker, og bruk flokespray ved behov.
• Rens hovene daglig og se etter steiner, sprekker eller tegn på strålråte.
• Vask hesten bare når det trengs; hyppig vask fjerner den naturlige fettbeskyttelsen i pelsen.

Trening

• Gi daglig utegang i paddock eller på beite så hesten kan bevege seg fritt.
• Arbeid hesten under sal eller i seletøy flere ganger i uken for å holde formen oppe og unngå at den kjeder seg.
• Veksle mellom ridning, kjøring og bakkearbeid så hesten holder interessen.
• Øk arbeidsmengden gradvis etter perioder med pause.

Miljø

Haflingere trives best med tilgang til leskur og beite fremfor å stå innestengt i boks. De tåler kulde godt, men trenger skygge og friskt vann i varmt vær. Fordi de holder vekten så lett, kan det være nødvendig å begrense beiting på frodig gress med beitemaske eller kortere utetid.

Haflingeren er lettfôret, det vil si at den holder vekten på forholdsvis lite fôr. Grunnlaget i dietten bør være grovfôr av god kvalitet, som gress eller høy. Mange haflingere trenger bare grovfôr pluss et vitamin- og mineraltilskudd, og de klarer seg ofte uten kraftfôr med mindre de står i hardt arbeid eller er i siste del av drektigheten. Overfôring er et vanligere problem enn underfôring.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot eller eple går fint som godbit nå og da, med tanke på at rasen lett legger på seg. Salt bør være tilgjengelig hele tiden. De fleste haflingere på godt grovfôr trenger lite tilskudd utover en balanserer som dekker eventuelle mangler på vitaminer og mineraler. Sørg alltid for fri tilgang til rent, friskt vann.

Haflingeren er i hovedsak sunn og hardfør, og en hest som får godt stell blir ofte 25 til 30 år. Det effektive stoffskiftet er både en styrke og en risiko: hestene holder godt hold på lite fôr, men blir dermed også utsatt for overvekt og plagene som følger med. Mesteparten av helsearbeidet dreier seg om å holde hesten på en fornuftig vekt.

Forebyggende helsearbeid

• Hold hesten i sunt hold gjennom oppmålt fôring og regelmessig trening.
• Følg et vaksinasjonsprogram som passer for området.
• Behandle mot innvollsparasitter ut fra eggtelling i avføringen.
• Bestill hovslager hver sjette til åttende uke og tannundersøkelse minst én gang i året.
• Sørg for årlig helsesjekk hos veterinær, oftere for eldre hester.

Haflingeren lærer raskt og samarbeider godt med mennesker, og den egner seg derfor for en rekke grener. Rasen kan ha sterk egen vilje, så den som trener får best resultat med tydelige, konsekvente signaler og en rolig, tålmodig tilnærming. Gjentakelse og faste rutiner hjelper, og de stabile nervene gjør at hesten som regel takler nye omgivelser, trafikk og ukjente oppgaver uten problemer.

Grunnleggende

1. Begynn med bakkearbeid for å lære hesten å leies, stå stille og gi etter for press.
2. Bygg tillit gjennom jevnlig håndtering og stell før du legger til arbeid under rytter eller for vogn.
3. Innfør utstyr og seletøy gradvis, og la hesten godta hver del før neste.
4. Lær hesten én ny ferdighet om gangen, og la den sitte ordentlig før du går videre.
5. Hold øktene korte og avslutt på noe som gikk bra, så bevarer du viljen til å samarbeide.

Haflingeravlen følger strenge standarder fastsatt av raseorganisasjonene, slik at fuksfargen, den lyse manen og halen og det rolige gemyttet holder seg stabilt. Godkjente avlsdyr blir kåret på eksteriør og bevegelser før de registreres. Hopper er avlsmodne ved omtrent tre år, men mange oppdrettere venter til hoppa er mer ferdig utviklet.

Drektigheten varer omtrent elleve måneder og gir normalt ett føll. Føllene fødes vanligvis i en mørkere farge og lysner etter hvert som de vokser. Rasen utvikler seg sakte, og unghester rir man som regel ikke inn før ved omtrent tre års alder, slik at skjelettet får tid til å modnes. Føllene avvennes ved rundt seks måneder og vokser opp i grupper der det er mulig, noe som støtter det sosiale og avslappede lynnet.