Dartmoorponni

Dartmoorponnien er en liten, opprinnelig rase som utviklet seg på heiene i Dartmoor i Sørvest-England. Den måler høyst 12.2 hands (omtrent 127 cm) og har en kompakt, solid kropp kombinert med et rolig og jevnt gemytt. Rasen regnes som snill, rolig og lett å ha med å gjøre, og har derfor lenge vært blant de mest brukte rideponniene for barn.

Mange generasjoner på åpen, vindutsatt hei har gitt en ponni som er hardfør, sikker på foten og billig i drift. Selv om den er liten, beveger dartmooren seg med et mykt, lavt og flytende steg som sitter behagelig for unge eller usikre ryttere. Den er dessuten intelligent og villig, og svarer godt på forsiktig og konsekvent håndtering.

I dag brukes dartmooren til barneridning, i klasser for de yngste rytterne med og uten leier, til kjøring og som grunnlag i avl av større rideponnier. Det vennlige gemyttet og påliteligheten under sal er fortsatt det som kjennetegner rasen.

Hvem passer den for

Dartmooren passer familier som ønsker en trygg første ponni, rideskoler som lærer opp små barn, og eiere som vil ha en hardfør rase som klarer seg på nøkternt fôr. Det rolige gemyttet tåler nybegynnerfeil, og intelligensen betyr at også mer erfarne unge ryttere har noe å jobbe med. Rasen trenger daglig håndtering og utegang, men krever ellers lite sammenlignet med finere hestetyper.

Ponnier har levd på Dartmoor, granitthøylandet i Devon i England, i mange hundre år. Nedtegnelser om arbeidsponnier på heia går tilbake til middelalderen, da de fraktet tinn fra gruvene i området og ble brukt til vanlig gårds- og kløvarbeid. Det åpne, værharde terrenget og det knappe beitet favoriserte et lite, robust dyr som var sikkert på foten og kunne overleve kalde vintre med lite ly.

Gjennom det meste av historien skjedde utviklingen uten noen planlagt avl. Ponniene beitet halvvilt på allmenningene på heia, og bøndene i området slapp hingster og hopper sammen. Den lange tilpasningen til et krevende miljø festet hardførheten, de sunne hovene og den nøkterne fôrutnyttelsen som fortsatt preger rasen.

På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det til tider krysset inn fremmed blod, og bestanden ble påvirket av krysningsavl rettet mot gruvearbeid. For å verne om rasens egenart ble det utarbeidet en rasestandard, og dartmooren fikk sin egen avdeling i stamboken til National Pony Society i 1899. Et eget raseselskap fulgte i 1924.

De to verdenskrigene og endret bruk av heia førte til at antallet sank kraftig, og midt på 1900-tallet var rasen sjelden. Nøye registrering og innsatsen fra oppdrettere bygde bestanden opp igjen. Dartmooren regnes fortsatt som en sjelden opprinnelig rase, og registrerte ponnier avlet etter standarden lever side om side med de uregistrerte heiponniene som fremdeles beiter på Dartmoor.

Dartmooren er en kompakt og velbalansert ponni som gir et helhetsinntrykk av kvalitet og styrke uten å virke grov. Hodet er lite og edelt med bred panne, store og vennlige øyne og små, våkne ører. Halsen er middels lang og går over i en godt skråstilt skulder, noe som bidrar til rasens myke og lave bevegelser. Kroppen er dyp og ryggen sterk, og den bæres av korte, tørre bein med tett bensubstans og harde, velformede hover.

Hårlag og farger

Rasestandarden foretrekker ensfargede, mørke ponnier, og brun, mørkbrun og svart er de vanligste fargene. Skimmel, fuks og stikkelhåret forekommer også. Store hvite avtegn er uønsket, og skjevete ponnier (hvite flekker på svart eller brun bunn) godkjennes ikke for registrering. Pelsen er fin og tettliggende om sommeren, men blir lang og værbestandig om vinteren, et minne om livet på heia. Den fulle manen og halen og den kraftige vinterpelsen hjelper ponnien å tåle regn og kulde.

Temperamentet er rasens sterkeste side. Dartmooren er snill, rolig og godlynt, med den jevne stabiliteten en pålitelig barneponni må ha. Den holder som regel hodet kaldt i nye situasjoner og er sjelden skvetten, og nettopp derfor brukes den mye til ridning med leier og i de første klassene uten.

Overfor familien er rasen kjærlig og tålmodig, og den godtar håndtering fra små barn uten problemer. Fremmede møter den vanligvis avslappet og vennlig heller enn skeptisk. Dartmooren går lett sammen med andre hester og ponnier og tilpasser seg flokkliv, en egenskap den har med seg fra generasjoner med beiting i grupper på heia.

Rasen er også intelligent og lærer fort. Det gjør treningen givende, men det betyr også at en dartmoor legger merke til og utnytter inkonsekvent håndtering. Tydelige og rettferdige rutiner fungerer best.

Dartmooren er blant de enkleste opprinnelige rasene å holde, men den trenger likevel jevn daglig oppfølging. Den værbestandige pelsen og de harde hovene betyr at mange ponnier klarer seg uten dekken og sko, men hovene må fortsatt verkes regelmessig, og huden bør sjekkes ofte.

Pelspleie

• Børst ponnien flere ganger i uken for å fjerne skitt og løse hår; ponnier i arbeid bør børstes daglig
• Gi den tykke manen og halen ekstra oppmerksomhet så det ikke danner seg floker
• Rens hovene daglig og se etter strålråte og steiner
• Regn med kraftig røyting om våren når vinterpelsen slippes

Mosjon

• Sørg for daglig utegang i paddock eller på beite, slik at ponnien får bevege seg fritt
• Gi jevnlig arbeid under sal eller foran vogn, tilpasset ponniens alder og rytterens nivå
• Varier arbeidet, en intelligent ponni trenger noe å tenke på
• Unngå lange perioder på stall uten bevegelse

Miljø

Dartmooren er bygd for åpent og værhardt terreng og tåler kulde og væte godt, også gjennom lange norske vintre, så lenge den har et enkelt ly i form av en tett hekk, et leskur eller en stall. Den trenger ikke oppvarmet stall eller et tett regulert miljø. Sikker og godt gjerdet beitemark er viktig, siden rasen er liten og fint kan smette gjennom svake gjerder.

Dartmooren utviklet seg på skrint heibeite. Den utnytter derfor nøkternt fôr svært godt og beskrives som lettfôret. Grunnlaget i rasjonen bør være gress og godt høy, ikke kraftfôr. De fleste hobbyponnier trenger lite eller ikke noe kraftfôr, og energi- eller sukkerrikt fôr kan gi vektøkning og metabolske problemer. Fri tilgang på rent vann og en salt- eller mineralkilde fullfører grunnrasjonen.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot eller eple går fint som godbit nå og da. Et allsidig vitamin- og mineraltilskudd er nyttig når beitet alene ikke dekker behovet, særlig for ponnier i vekst og for eldre dyr. Tilskudd må passe til resten av rasjonen, og større endringer i fôringen bør skje gradvis av hensyn til fordøyelsen.

Dartmooren er en robust opprinnelig rase med få rasespesifikke lidelser, og mange ponnier lever 25 til 30 år med god helse. De fleste plagene som rammer rasen skyldes driften og henger sammen med den effektive fôrutnyttelsen. Vektkontroll er derfor den viktigste enkeltoppgaven for helsa. Rutinemessig oppfølging fra veterinær, tannbehandler og hovslager holder de fleste ponnier friske langt opp i alderdommen.

Forebyggende helsearbeid

• Årlig veterinærkontroll og grunnvaksiner
• Tannundersøkelse minst én gang i året, oftere for eldre ponnier
• Regelmessige besøk av hovslager for verking og balansering av hovene
• Et målrettet program for avføringsprøver og parasittbehandling
• Kondisjonsvurdering gjennom hele året for å fange opp vektøkning tidlig

Intelligensen og det stabile gemyttet gjør dartmooren enkel å trene. Den lærer raskt, husker det den har lært, og det rolige temperamentet betyr at den tar nye oppgaver uten panikk. Samme intelligens fører til at en dartmoor tester uklare grenser, så korte, jevnlige økter med tydelige forventninger gir best resultat. Rolig og tidlig håndtering av føllet legger grunnlaget for en lettvint voksen ponni.

Grunnleggende

1. Venn føllet til mennesker, grime og leiing fra tidlig alder
2. Lær det å få løftet hovene, bli børstet og stå stille for hovslager og veterinær
3. Innfør stemmekommandoer og enkelt bakkearbeid før arbeid under sal eller foran vogn
4. Rid inn eller tøm inn ponnien ved passende alder, og gå sakte fram
5. Bygg opp ferdighetene i ridning eller kjøring i rolige, gjentakbare steg tilpasset rytteren

Dartmoorhopper er gode og oppmerksomme mødre, og rasen er kjent for lette føllinger og sterke, livskraftige føll, en arv fra det naturlige utvalget på heia. Hoppene blir kjønnsmodne etter noen få år, men ansvarlige oppdrettere venter til hoppa er fysisk utvokst før hun får sitt første føll. Bedekningen legges vanligvis slik at føllene kommer om våren, når beite og vær er gunstig for det unge dyret.

Drektigheten varer omtrent 11 måneder og gir nesten alltid ett føll. Føllet står gjerne og suger kort tid etter fødselen og vokser jevnt på hoppemelk og gradvis mer grovfôr. Avvenning skjer som regel ved rundt seks måneder. Siden rasen er sjelden, styres den registrerte avlen for å bevare riktig type og holde den genetiske variasjonen oppe. For å sikre rasetypen registreres føll etter registrerte foreldre hos raseselskapet.