Savanna

Savannageiten er en kjøttgeit utviklet i Sør-Afrika. Rasen er kraftig bygget, har helhvit pels og mørk hud, og verdsettes for kjøttmengden den bærer og for hvor lett den holder hold på magert beite. Avlsarbeidet siktet mot dyr som tåler varmt, tørt klima der fôrtilgangen svinger med årstidene.

Savannageiter er rolige og selvstendige av natur. De finner mat på egen hånd uten tett oppfølging og klarer seg godt på store, åpne arealer, noe som er en av grunnene til at produsenter velger rasen. Hunngeitene er fruktbare og melker godt nok til å fø opp sterke kje, og rasen brukes både som renrase og som farrase krysset inn i andre geitebesetninger for å tilføre kjøtt og hardførhet.

Den hvite pelsen over svart hud er et kjennetegn ved rasen. Den mørke huden gir et visst vern mot sterk sol, mens den korte pelsen hjelper dyret å håndtere varme. Derfor passer savannageiten best i varme, tørre strøk, og ikke som utstillings- eller kjæledyr.

Hvem den passer for

Savannageiten passer for kommersielle kjøttprodusenter og mindre besetninger i varme eller tørre strøk som ønsker en geit med lavt fôrbehov som klarer seg selv. Den egner seg godt for dem som driver geitehold på store beiteareal eller kratteng, og for dem som krysser inn geit for å bedre kjøttmengde og hardførhet. Rasen passer dårligere for den som ønsker en melkegeit eller et lite kjæledyr.

Savannageiten stammer fra Sør-Afrika, der den ble utviklet som en kjøttrase tilpasset landets varme og ofte tørre klima. Oppdretterne tok utgangspunkt i innfødte afrikanske geiter og valgte ut hvite dyr med god muskelfylde som samtidig klarte seg på hardt beite.

Utvalget la vekt på praktiske egenskaper fremfor utseende. Dyr som holdt hold på magert beite, som ble drektige pålitelig, og som tålte varme og tørke, ble beholdt, mens svakere individer falt fra, både gjennom naturlig seleksjon og oppdretternes egne valg. Over tid ga dette en ensartet, hvit geit med mørk hud og sterk konstitusjon.

Rasen ble senere anerkjent i Sør-Afrika og markedsført sammen med burgeiten som en del av landets kjøttgeitnæring. Der burgeiten kjennetegnes ved farget hode og tung kropp, ble savannageiten posisjonert som et helhvitt alternativ kjent for å tåle mye på lavinnsatssystemer.

Siden den gang er savannageiter eksportert og tatt i bruk i geiteproduserende områder utenfor Sør-Afrika, ofte som farrase krysset inn på lokale hunndyr. Målet i slike program er som regel å tilføre kjøttmengde, fruktbarhet og hardførhet til eksisterende besetninger.

Savannageiten er en tung, godt muskuløs geit med dyp kropp og sterke bein. Helhetsinntrykket er av et solid, funksjonelt dyr bygget for å bære kjøtt. Bukker er merkbart større og tyngre enn hunngeiter, med bredt bryst og kraftig hals.

Pelsen er kort og hvit over hele kroppen. Under pelsen er huden svart, og også mule, klauver, horn og andre nakne partier er mørke. I kaldere vær kan et kort kasjmirlag komme fram under den ytre pelsen, og dette felles når temperaturen stiger igjen. Begge kjønn har som regel horn som bøyer bakover, og ørene er middels lange og henger til siden.

Pels og farger

Godkjent farge er ensfarget hvitt. Kontrasten mellom den hvite pelsen og den svarte huden, klauvene og hornene er et sentralt kjennetegn ved rasen. Den mørke huden bidrar til å redusere solskader fra sterkt lys, og den korte sommerpelsen holder dyret kjølig. Om vinteren gir det korte kasjmirlaget ekstra beskyttelse, før det felles igjen om våren.

Savannageiter har et jevnt og stødig gemytt. De er ikke lettskremte og lar seg som regel håndtere rolig når de er vant til en fast rutine, noe som gjør dem enkle å ha i en kommersiell besetning. Samtidig er de selvstendige og klarer seg selv, og trives med å streife over et jorde og fø seg selv uten stadig tilsyn.

I møte med mennesker er godt håndterte savannageiter rolige, men ikke spesielt kontaktsøkende. De er oppmerksomme på omgivelsene og trekker seg unna det de oppfatter som en trussel, en nyttig egenskap på åpent beite. Hunngeiter er omsorgsfulle mødre og beskytter kjeene sine.

Blant andre geiter er rasen sosial og finner sin plass i flokkens rangorden uten mye slåssing. Bukker blir kraftigere og mer pågående i brunstsesongen og må håndteres forsvarlig. Savannageiten blander seg lett med annet husdyr på felles beite.

Savannageiten er avlet for å klare seg med lite daglig stell, men den trenger likevel solid grunnleggende hold. Hovedoppgavene er å holde gjerdene tette, gi ly mot regn og kulde, og følge med på klauver og innvollsparasitter. Geiter er smidige og tøyer grensene til svake gjerder, så dette er verdt å få riktig fra starten av.

Pelsstell

• Lite stell er nødvendig fordi pelsen er kort og selvrensende
• Klipp klauvene hver 6. til 10. uke, eller etter behov
• Sjekk pels og hud for flått, lus og sår ved vanlig håndtering
• Kasjmirlaget felles naturlig om våren og trenger sjelden ekstra stell

Mosjon

• La geitene ha fri tilgang til beite og kratt slik at de beveger seg og finner mat selv
• Gi tilgang til jorde eller beiteareal med variert terreng der det er mulig
• Det trengs ingen strukturert mosjon utover vanlig beiting

Miljø

Savannageiter trives best i varmt, tørt klima og tåler varme godt. De trenger et tørt ly uten trekk for regn, vind og kalde netter, siden rasen håndterer varme bedre enn langvarig fukt eller kulde. Rent vann og et mineraltilskudd tilpasset lokal jord bør alltid være tilgjengelig.

Savannageiten er et effektivt beitedyr og henter det meste av fôret sitt fra gress og kratt. På godt beite trenger voksne dyr ofte lite ekstra fôr utenom tørkeperioder. Fôrgrunnlaget bør bestå av beite, kratt og godt høy, med kraftfôr lagt til bare når beitet er magert eller når dyra har høyere behov.

Hunngeiter i siste del av drektigheten og i diegivning, voksende kje og bukker i arbeid trenger mer energi og protein enn tørre voksne dyr. Rent vann og fritt tilgjengelige mineraler er nødvendig hele året, fordi mineralbehovet varierer med lokal jordsmonn og kan påvirke både fruktbarhet og vekst.

Godbiter og tilskudd

Små mengder trygt kratt, løvkvister og litt frukt eller grønnsaker kan gis som godbiter, men bør bare utgjøre en liten del av fôret. Det mest nyttige tilskuddet er en mineralblanding laget for geit, særlig der lokal jord er fattig på kobber eller selen, siden mangel påvirker både helse og avlsresultater.

Savannageiten har rykte på seg for å være hardfør og motstår mange av problemene som rammer mykere raser. Med godt stell lever den vanligvis 8 til 12 år. De fleste helseproblemene skyldes miljø og driftsform snarere enn medfødt svakhet, så parasittkontroll, tørr grunn og balanserte mineraler betyr mer enn noe annet.

Forebyggende stell

• Følg en parasittkontrollplan basert på telling av egg i avføringen fremfor rutinemessig behandling av alle
• Klipp klauver jevnlig og hold binger og ly tørre
• Gi mineraler tilpasset lokal jord hele året
• Vaksiner mot klostridiesykdommer som enterotoksemi og stivkrampe etter lokale anbefalinger
• Sett nye dyr i karantene før de slippes inn i besetningen

Fruktbarhet og lettvint avl står sentralt for savannageiten. Hunngeitene blir kjønnsmodne tidlig og blir drektige pålitelig, og rasen er kjent for å kjee uten mange komplikasjoner. Tvillinger er vanlig, og hunngeitene melker godt nok til å fø opp kjeene sine uten mye hjelp, noe som holder både arbeidsmengde og tap lavt.

Paringen kan styres ved å sette bukker sammen med hunngeiter i en avgrenset periode, eller ved å la en bukk gå med flokken. Bukker er virile og arbeider hardt i sesongen; én bukk kan dekke en anselig gruppe hunngeiter. Etter en drektighetstid på rundt fem måneder kjeer hunngeitene som regel selv og knytter seg raskt til avkommet.

Kjeene er aktive kort tid etter fødselen og vokser godt på morsmelk kombinert med tidlig tilgang til beite. Vanlig avvenningsalder er tre til fire måneder. Fordi rasen fører videre sin hardførhet og sine kjøttegenskaper, brukes savannabukker mye på andre raser for å bedre kjøttbesetninger.