Saanen

Saanen er en sveitsisk melkerase og en av de mest utbredte melkegeitene i verden. Det er et stort dyr med kort hvit eller kremhvit pels, jevnt temperament og en tung, stabil melkeproduksjon. Rasen har navnet sitt fra Saanen-dalen i kantonen Bern, der den ble utviklet.

Saanengeiter er ettertraktet på melkebruk fordi de gir store melkemengder over en lang laktasjonsperiode og trives godt i flokkdrift. Geitene er som regel rolige og lette å håndtere under melking, og rasen er derfor et vanlig valg både på kommersielle melkebruk og hos mindre gårdbrukere. Melken har et moderat fettinnhold, som passer til både drikkemelk og flere osteslag.

Rasen er vennlig, mild og rolig. Saanengeiter trives med jevnlig menneskekontakt og faller raskt til ro i en fast rutine. De er sosiale dyr og bør holdes sammen med minst én annen geit, ikke alene.

Hvem rasen passer for

Saanen passer for gjetere som ønsker høyt melkevolum og et rolig dyr som er enkelt å drive. Den fungerer godt for kommersielle melkebruk, osteprodusenter og erfarne gårdbrukere med plass til en stor geit. De som ønsker en liten kjæledyrgeit, eller som har svært begrenset plass og skygge, vil kanskje finne rasen mindre egnet, siden Saanen er stor og den lyse huden er følsom for sterk sol.

Saanen har sin opprinnelse i Saanen-dalen og de omkringliggende distriktene i kantonen Bern i det vestlige Sveits. Lokale bønder valgte ut hvite geiter der gjennom mange generasjoner, med vekt på melkeytelse og temperament, innenfor det blandede alpelandbruket i regionen.

Mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet hadde rasen et solid rykte for melkeproduksjon, og sveitsiske geiter ble eksportert til andre deler av Europa. Oppdrettere i land som Tyskland, Nederland og Storbritannia brukte saanenbukker og -geiter til å forbedre eller grunnlegge egne hvite melkelinjer.

Eksport nådde Nord-Amerika, Australia og New Zealand tidlig på 1900-tallet, der Saanen ble en grunnleggende melkerase og ble avlet i store antall. I flere land ble de importerte dyrene krysset med lokale geiter, noe som enkelte steder ga opphav til beslektede hvite raser.

I dag holdes Saanen og dens nære slektninger over store deler av verden. Rasen er fortsatt en av standardrasene for melkeproduksjon der høyt volum er hovedmålet, og avlsarbeidet fokuserer fremdeles på ytelse, jurkvalitet og et temperament som er lett å håndtere.

Saanen er en stor, dyptbygd melkegeit med ren hvit eller blek kremfarget pels. Kroppen er lang med rett rygg, og hos hunndyr er juret godt festet og rommelig. Hodet er middels langt med rett eller svakt skålformet profil, og ørene står oppreist og peker fremover og utover. Dyrene kan være hornete eller naturlig kollet, og mange bruksgeiter avhornes som kje.

Pels og farger

Pelsen er kort, fin og ligger tett inntil kroppen, selv om enkelte dyr har noe lengre hår langs ryggraden og bakparten. Standardfargen er hvit til blek krem, og huden er rosa. Små mørke flekker på hud, mule og jur er akseptert. Den lyse huden fører til at Saanen solbrenner lettere enn mørkpelsede raser, så skygge er viktig i solrike klima. En nært beslektet rødbrun og fawnfarget variant er registrert separat som Sable-geit i enkelte land.

Saanen har et jevnt, avslappet temperament, som er en av hovedgrunnene til rasens popularitet i melkeproduksjon. Hunndyrene er som regel stille og samarbeidsvillige på melkebenken, og rasen tåler rutinemessig håndtering godt. Saanengeiter er vennlige mot kjente mennesker og holder seg gjerne rolige rundt nye gjetere når en fast rutine er etablert.

Som alle geiter er Saanen sosial og bør leve sammen med andre geiter. De danner bånd innad i flokken og kan bli stresset dersom de holdes alene. Overfor andre dyr er de stort sett fredelige, selv om flokken likevel vil etablere et rangordningssystem. Bukker er større og sterkere og krever forsiktig håndtering, spesielt i brunsttiden.

Rasen er moderat pratsom snarere enn støyende, og det meste av lyden henger sammen med fôring, melking eller adskillelse fra flokken. Saanengeiter er intelligente og nysgjerrige, og det betyr at sikre gjerder er viktig, siden en kjedelig eller sulten geit vil teste porter og sperringer.

Saanen er hardfør når grunnleggende behov dekkes, men størrelsen og melkeytelsen krever fast oppfølging. Melking av hunndyrene krever en stabil daglig rutine og rene melkeforhold.

Pelsstell

• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke, eller oftere hvis veksten er rask eller underlaget er mykt
• Børst pelsen av og til for å sjekke hudtilstanden og fjerne løst hår
• Undersøk juret før og etter melking for kutt, varme eller hevelse
• Sjekk øyne, ører og hud ved vanlig håndtering, og følg med på solbrenthet på den lyse huden

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for beiting og bevegelse
• Tilby kratt og variert terreng der det er mulig, siden geiter helst beiter både gress og busker
• Sett opp klatreplattformer eller stabile gjenstander for å holde aktive dyr sysselsatt
• Unngå å holde geiter innesperret i små binger over lengre tid

Miljø

Saanen trenger et tørt, trekkfritt husrom med god ventilasjon og rent, dypt strø. Gjerdene må være høye og solide, siden geiter klatrer og skyver. Skygge er avgjørende fordi rasens lyse hud og hvite pels gir liten beskyttelse mot sterk sol, og høy varme senker både melkeytelse og trivsel. Sørg for konstant tilgang på rent vann og en mineralkilde tilpasset geiter.

Saanens fôr er bygget på grovfôr. God kvalitet på beite, kratt og høy bør utgjøre hoveddelen av det geita spiser, med kraftfôr tilført for å dekke energibehovet under laktasjon. En høytytende melkegeit trenger mer fôr enn en goldgeit eller et kje i vekst, så rasjonene tilpasses livsfase og melkemengde. Brå fôrendringer kan forstyrre vomma, så enhver endring bør gjøres gradvis over flere dager.

Godbiter og tilskudd

Gi geitene fast tilgang på ferskt vann og en løs mineralblanding formulert for geiter, med tilstrekkelig kobber og selen der lokal jord er mangelfull. Små mengder grønnsaker eller kratt kan gis som godbit, men de bør utgjøre en liten del av fôret slik at vomma ikke blir ubalansert. Melkegeiter i laktasjon kan trenge ekstra kalsium og energi, og en veterinær eller fôringsrådgiver kan fastsette riktig tilskuddsprogram for flokken.

Saanen er en robust rase, og godt stelte dyr kan leve 12 til 18 år. Som en tungmelkende geit har hunndyret ekstra belastning på kroppen, så jurhelse, hold og parasittkontroll er sentralt for å holde henne frisk. De fleste helseproblemene i rasen er vanlige tilstander hos melkegeiter, ikke rasespesifikke defekter.

Forebyggende stell

• Kjør et parasittkontrollprogram basert på avføringsprøver, ikke fast kalenderbasert dosering
• Hold vaksinasjoner oppdatert for sykdommer som er vanlige i området, etter veterinærens råd
• Klipp klauvene jevnlig og hold binger og gårdsplasser tørre
• Gi geiteegnede mineraler for å unngå kobber- eller selenmangel
• Oppretthold melkehygiene og sjekk juret ved hver melking

Saanengeiter når kjønnsmodenhet rundt 7 til 10 måneders alder, men mange oppdrettere venter til geita har nådd tilstrekkelig størrelse og hold, ofte nær ett års alder, før første parring. I tempererte områder er rasen sesongbasert, og geitene kommer i brunst gjennom de kjøligere månedene, med brunstsykluser på rundt 21 dager. Geita parres av en bukk under stående brunst.

Drektigheten varer i omtrent 150 dager, nær fem måneder. Kullene består vanligvis av ett til tre kje, og tvillinger er vanlig hos fullvoksne geiter. De fleste geiter føder uten hjelp, men gjeteren bør følge med i sen drektighet og under fødsel, og være klar til å hjelpe eller tilkalle veterinær hvis fødselen stopper opp.

Kjeene kan få die fritt eller bli flaskefôret med geitas melk eller en melkeerstatning, der det siste er vanlig på bruk som vil selge geitas melk og som håndterer CAE-risiko. Kjeene begynner å nappe i grovfôr allerede de første ukene og avvennes vanligvis ved 8 til 12 ukers alder når de spiser nok fast føde. Bukker holdes atskilt utenfor parringssesongen på grunn av størrelsen og den sterke lukten.