Kiko

Kiko er en kjøttgeiterase utviklet i New Zealand på 1980-tallet. Navnet stammer fra et maoriord for kjøtt, noe som peker rett på rasens formål. Kiko ble avlet for å legge på seg vekt på beite og kratt, ikke på tungt kraftfôr, og for å greie seg i vått, kupert terreng med minimal oppfølging fra eier.

Rasen er først og fremst kjent for sin robusthet. Utvelgelsen skjedde under krevende forhold, der dyr som ikke presterte ble tatt ut av avlen i stedet for å bli pleiet videre. Resultatet er en geit som tåler innvollsparasitter bedre enn de fleste andre raser, som vandrer langt for å finne fôr, og som sjelden trenger hjelp ved kidding. Voksne hunndyr veier normalt mellom 45 og 65 kg (100 til 145 lb), mens bukkene er tyngre.

Kiko holdes hovedsakelig for kjøttproduksjon og som innkrysningsrase for å tilføre andre kjøttraser mer hardførhet. Rasen brukes også til å rydde kratt, ettersom den beiter på vedaktige planter som mange andre husdyr lar stå urørt.

Hvem passer Kiko for

Kiko passer for bønder og småbrukere som vil ha en geit som klarer seg selv på beite, med lite fôring og tilsyn. Rasen trives best med ekstensiv drift, ikke innegjerding. De som ønsker en liten kjæledyrgeit eller en rase med høy melkeytelse, bør heller se andre steder, for Kiko er avlet fram for kjøtt og feltmessig hardførhet, ikke for kos eller melkeproduksjon.

Kiko ble utviklet i New Zealand fra slutten av 1970-tallet og gjennom hele 1980-tallet. Oppdretterne Garrick og Anne Batten, som samarbeidet med avlsgruppen Caprinex Genetics på Sørøya, satte seg fore å skape en kjøttgeit tilpasset New Zealands våte høylandsterreng.

Grunnlaget kom fra viltlevende geiter som allerede klarte seg og formerte seg uten menneskelig hjelp rundt om i landet. Disse hardføre dyrene ble krysset med importerte melkebukker, blant annet av rasene Anglo-Nubian, Saanen og Toggenburg, for å øke størrelse og tilvekst uten å miste hardførheten fra viltbestanden.

Selve avlsarbeidet var strengt seleksjonsbasert. Dyrene gikk på tøft terreng med minimal behandling mot innvollsorm, lite tilskuddsfôr og sjelden hjelp ved fødsel. Geiter som ikke holdt seg friske, klarte å fostre opp kje og legge på seg vekt under slike forhold, ble utelukket fra videre avl. Etter flere generasjoner ga linjen stabilt hardføre og godt voksende avkom, og rasen fikk navnet Kiko.

Kiko ble eksportert til USA på 1990-tallet, der rasen både ble brukt renraset som kjøttgeit og som innkrysning for å styrke andre kjøttlinjer. Avlsregistre i USA og andre land fører nå stamtavler og prosentandeler for Kiko-krysninger.

Kiko er en stor og godt musklet geit med dyp kropp og sterke, rette bein bygget for å tilbakelegge lange strekninger. Rasen ble avlet fram for funksjon, ikke for et bestemt utseende, så det er større variasjon i størrelse og farge enn hos utstillingsraser. Helhetsinntrykket er av et robust og atletisk dyr.

Bukkene bærer tunge, buete horn som kurver utover og bakover, og hunndyrene har også horn, men noe lettere. Hodet er middels langt med et våkent uttrykk. Klovene er ofte harde og trenger sjeldnere skjæring enn hos mange geiter som holdes på mykt underlag.

Pels og farger

Hvitt er den vanligste fargen og ble foretrukket i de tidlige avlsdyrene, men Kiko finnes også i krem, gulbrun, brun, svart og kombinasjoner av disse. Pelsen er nokså grov og ligger tett inntil kroppen i varme perioder. I kalde strøk utvikler geitene en tykkere vinterpels med noe underull, som felles når været blir varmere.

Kiko er selvstendig og klarer seg på egen hånd, noe som følger direkte av hvordan rasen er avlet fram. Dyrene beiter og browser over store arealer på egenhånd, er årvåkne overfor farer og reagerer raskt. Hunndyrene er oppmerksomme mødre som forsvarer og fostrer opp kjeene sine med lite hjelp utenfra.

Overfor mennesker er rasen som regel rolig, men ikke spesielt kjærlig anlagt. Kiko som håndteres jevnlig, blir medgjørlige og lette å flytte, mens dyr som er vokst opp fritt på beite, kan være sky mot fremmede og vanskelige å fange. De er aktive og nysgjerrige, og de tester gjerne gjerder. Blant andre geiter er de vanligvis sosiale og danner et stabilt flokkhierarki. Sammen med andre husdyr fungerer de fint på felles beite. Dette er ingen klengete fanggeit-rase, så eiere som ønsker tett følgeskap, bør håndtere dyrene ofte fra de er små.

Kiko ble avlet fram for å trenge lite daglig stell, men rasen krever likevel fornuftig dyrehold. De viktigste behovene er plass til å beite, solide gjerder, ly for ekstremvær og et fast opplegg for helseoppfølging.

Pelsstell

• Børst geita av og til for å fjerne løst hår under vårfellingen.
• Sjekk klovene noen ganger i året; Kiko-klover slites ofte godt og trenger sjeldnere skjæring enn hos raser holdt på mykt underlag.
• Se etter flått, lus og hudproblemer i pelsen under håndtering.
• Hold horn og eventuelle skader rene og følg med på dem.

Mosjon

• Sørg for åpent beite eller kratt slik at geitene kan gå og fôrsøke daglig.
• Gi tilgang til kratt og vedaktige planter, som Kiko foretrekker fremfor rent gress.
• Bruk rotasjonsbeite for å holde fôret friskt og redusere parasittbelastningen.
• Gi god plass; geiter som holdes trangt, kjeder seg og kan ødelegge binger og gjerder.

Miljø

Kiko tåler vått, kupert og kaldt klima bedre enn de fleste geiteraser, men trenger likevel et tørt husvære uten trekk som ly mot regn, vind og hete. Gjerdene må være høye og tette, ettersom rasen er atletisk og vil teste svake punkter. Rent vann og mineraler til fri disposisjon bør alltid være tilgjengelig.

Kiko er først og fremst en beitegeit. Fôret bør bygges rundt godt beite, kratt og høy, med kraftfôr som et sparsomt tillegg. Voksne dyr på godt beite klarer seg ofte helt uten kraftfôr, mens kje i vekst, drektige hunndyr sent i drektigheten og diegivende hunndyr kan trenge et tilskudd. Sørg alltid for rent vann og geitemineraler til fri disposisjon, siden geiter har egne behov for kobber og selen som storfemineraler ikke dekker.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrøtter, epler eller løvkratt er trygge godbiter og nyttige som treningsbelønning. Løse mineraler og natron til fri disposisjon støtter vomhelsen. I områder med selenfattig jordsmonn bør man følge lokale veterinærråd om tilskudd av selen og E-vitamin, siden både mangel og overskudd kan skade dyret.

Kiko regnes som en av de mest robuste geiterasene fordi den ble avlet fram under krevende forhold der svake dyr ble tatt ut. Rasen viser bedre motstand mot innvollsparasitter enn de fleste geiter, og kidder som regel uten hjelp. Likevel er den ikke immun mot de vanlige geitesykdommene, og godt dyrehold er avgjørende for en frisk flokk. Med riktig stell lever en Kiko-geit normalt mellom 8 og 12 år.

Forebyggende helsearbeid

• Bruk telling av egg i avføringen for å avorme kun ved behov, slik at rasens naturlige parasittresistens bevares.
• Roter beitet og unngå overbeiting.
• Hold vaksinasjonsprogrammet oppdatert, inkludert CDT mot clostridiesykdommer og stivkrampe.
• Gi geitemineraler til fri disposisjon for å forebygge kobber- og selenmangel.
• Skjær klover ved behov og hold liggeunderlaget tørt.

Lett kidding er sentralt for Kikos verdi som avlsdyr. Hunndyr blir kjønnsmodne rundt 7 til 12 måneders alder, men mange oppdrettere venter til hunndyret nærmer seg ett år og er godt utvokst før første parring. Bukker kan være fruktbare allerede ved 5 til 7 måneder. Som de fleste geiter er Kiko i tempererte strøk sesongavlere, og brunsten er sterkest om høsten.

Drektigheten varer omtrent 145 til 155 dager. Kiko-hunndyr er kjent for lett kidding og sterke morsinstinkter, og føder og fostrer som regel opp kjeene sine uten mye innblanding. Tvillinger er vanlig, og enkelte hunndyr fostrer opp trillinger. Kjeene er sprekere fra fødselen av og reiser seg og dier raskt, noe som passer godt med rasens lavstellsprofil. Mange geiteholdere avvenner kjeene ved 2 til 3 måneders alder, avhengig av tilvekst og beiteforhold. Ved å velge ut avlsdyr med samme hardføre egenskaper holdes linjen sterk over tid.