Boer

Boer-geiten er en tamgeit (Capra hircus) utviklet i Sør-Afrika til kjøttproduksjon, og regnes som en av verdens mest utbredte kjøttgeiteraser. Den er ettertraktet fordi den legger på seg muskler raskt og har et rolig gemytt som gjør den enkel å håndtere. Et voksent dyr er tungt og dypt bygget, med hvit kropp og et farget hode som gir rasen et lett gjenkjennelig utseende.

Rasen tåler et bredt spekter av klima, fra tørt beiteland til fuktigere gressmark, og er svært hardfør. Boer-geiter tåler varme godt og beiter villig på kratt, busker og ugress som andre husdyr ofte lar stå urørt. Geitene er pålitelige mødre, og tvillingfødsler er vanlig.

Det gode lynnet er en viktig del av rasens omdømme. Boer-geiter er stort sett rolige, vennlige og lette å flytte på, noe som passer både store kommersielle besetninger og småbrukere med noen få dyr.

Hvem rasen passer for

Boer-geiten passer for dyreholdere som ønsker en kjøttgeit med rask vekst og et greit temperament. Den fungerer like godt på et lite gårdsbruk som i stordrift. De som først og fremst vil holde geit som kjæledyr, bør merke seg at rasen blir større og tyngre enn mange forventer, så solid gjerde og nok plass er nødvendig.

Navnet boer kommer fra det afrikaanske ordet for bonde. Rasen ble utviklet i Sør-Afrika, og mye av grunnarbeidet fant sted i Eastern Cape-provinsen i første del av det tjuende århundret.

Bøndene der arbeidet med lokale geiter holdt av urfolk i området, og valgte ut dyr etter kroppsstørrelse, vekstfart, fruktbarhet og hardførhet. Gjennom flere tiår med målrettet avl ble resultatet en tydelig kjøtterase, ikke en melke- eller fibergeit.

Midt på 1900-tallet ble det stiftet en oppdretterforening i Sør-Afrika for å fastsette en rasestandard og føre stamtavler, noe som bidro til å feste rasens kjennetegn: hvit kropp med rødt eller brunt hode. Standardiseringen gjorde besetningene mer ensartede.

Fra slutten av det tjuende århundret spredte boer-geiten seg til andre verdensdeler. Eksport til Australia, New Zealand og Nord-Amerika etablerte rasen der, og den er i dag en ledende kjøttgeit i disse regionene, ofte krysset med andre raser for å bedre slaktekvaliteten.

Boer-geiten har en bred og dyp kropp som bæres av kraftige bein, med tung muskulatur i lår og lend. Hodet har en svakt hvelvet profil, ofte omtalt som ramsnute, og ørene er lange og henger tett inntil kinnene. Begge kjønn har som regel bakoverbøyde horn.

Det klassiske mønsteret er hvit kropp med rødt eller brunt hode og hals, men helfargede dyr og andre tegninger forekommer også. Huden er ofte pigmentert, noe som gir en viss beskyttelse mot sol.

Pels og farger

Pelsen er kort og ligger tett inntil kroppen, noe som holder stellbehovet lavt. Det tradisjonelle mønsteret med hvit kropp og farget hode er mest kjent, men rasestandardene i flere land godkjenner også ensfargede og flekkete dyr. Pigmentert hud på utsatte områder som jur og buk er som regel foretrukket.

Boer-geiter er kjent for et stabilt og jevnt gemytt. De er som regel rolige og tåler håndtering godt, en av grunnene til at rasen er populær blant både kommersielle produsenter og nybegynnere. Overfor mennesker opptrer de gjerne vennlig og nysgjerrig fremfor sky.

I flokken er boer-geiter sosiale og finner raskt sin plass i rangordenen. De blander seg som regel greit med andre geiter og husdyr når introduksjonen skjer gradvis. Bukker blir sterkere og mer pågående i brunsttiden, og krever derfor sikker håndtering og separat oppstalling.

Geitene er oppmerksomme mødre og holder seg tett på kjeene de første ukene. Det rolige lynnet fjerner ikke behovet for godt gjerde, for geiter er dyktige klatrere som tester enhver svakhet i innhegningen.

Boer-geiter er hardføre og lite krevende sammenlignet med mange andre raser, men de trenger likevel fast rutinemessig stell. Den korte pelsen gjør stellet enkelt, mens størrelsen og beitevanene gjør gjerde og underlag til de viktigste daglige hensynene.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels og sjekk huden for parasitter
• Klipp klauvene hver 6. til 10. uke, oftere på mykt underlag
• Sjekk ører, øyne og pels ved vanlig håndtering

Mosjon

• Gi daglig tilgang til beite eller en stor luftegård for gressbeiting og krattbeiting
• Sett frem steiner, stokker eller plater å klatre på, som geiter gjerne bruker
• Hold dyrene i grupper, siden geiter er sosiale og trives dårlig alene

Miljø

Boer-geiter takler varme og tørke godt, men liker dårlig langvarig fukt og kulde. Et tørt husrom uten trekk, rent strø og god drenering reduserer klauv- og luftveisproblemer. Gjerdet bør være minst 1,2 meter høyt og tett, for geiter skyver, klatrer og utnytter ethvert svakt punkt.

Grunnlaget i boer-geitens kosthold er grovfôr. De gnager på busker, ugress og løv i tillegg til å beite gress, og et variert beite dekker det meste av behovet. Når beitet er dårlig, tar høy av god kvalitet over. Kraftfôr gis i tillegg til raskt voksende kje, geiter i sen drektighet og geiter som dier, men bør begrenses for voksne dyr uten spesielle behov, slik at de ikke blir overvektige.

Rent vann må alltid være tilgjengelig, og en løs mineralblanding beregnet for geit støtter skjelett og stoffskifte. Geiter trenger kobber, som inngår i geitemineraler; sauemineraler kan ikke erstatte dette, siden de begrenser kobberinnholdet.

Godbiter og tilskudd

Små mengder gulrot, eple eller gresskar er passende godbiter. Et løst geitemineral, og selen der lokal jord er mangelfull, støtter vekst og fruktbarhet. Innfør nytt fôr gradvis over en uke eller mer, slik at vomma får tid til å tilpasse seg.

Boer-geiten er en robust rase med få raserelaterte problemer. Med godt stell lever den vanligvis 8 til 12 år. De fleste helseproblemene skyldes parasitter, fuktig underlag og påkjenningene ved avl, ikke medfødt svakhet. En helseplan for besetningen, med jevnlige avføringsprøver og vaksinasjonsprogram, holder de fleste problemer under kontroll.

Forebyggende stell

• Ta jevnlige avføringsprøver og orm etter resultatene, ikke etter en fast kalender
• Vaksiner mot klostridiesykdommer (som CDT) etter lokale veterinære råd
• Klipp klauvene jevnlig og hold luftegårdene godt drenert
• Sett nye dyr i karantene før de blandes med resten av besetningen
• Gi geitemineraler og juster fôret gjennom drektighet og diegiving

Boer-geiten er verdsatt for sin fruktbarhet. Geiter kan bli brunstige og klare for paring fra rundt 6 til 8 måneders alder, men mange dyreholdere venter til de er større og nærmere ett år gamle før første paring. Bukker er fruktbare tidlig og blir mer pågående i brunsttiden, så de holdes vanligvis atskilt fra geitene utenom parringstiden.

I motsetning til strengt sesongbaserte raser kan boer-geiter pares store deler av året, noe som gjør at produsenter kan planlegge mer enn én kjeing over to år. Drektigheten varer omtrent 150 dager. Tvillinger er vanlig, og trillinger forekommer, og dette er en av grunnene til at rasen er så produktiv.

Geitene er gode og oppmerksomme mødre og klarer som regel kjeingen uten hjelp. Kjeene vokser raskt på morsmelk og begynner å nappe i grovfôr allerede i de første ukene. De avvennes ofte ved rundt 3 måneders alder, avhengig av morens tilstand og dyreholderens plan.