Angora

Angorageita er en middels stor rase som først og fremst holdes for mohair, den myke og skinnende fiberen som dekker hele kroppen. Rasen har sitt opphav i Angora-distriktet i Tyrkia, området rundt dagens Ankara, og har fått navnet derfra. Hvert dyr bærer en tett pels av lange, krøllete lokker som klippes av, ikke felles naturlig slik enkelte andre dyr gjør.

Til forskjell fra geiter som holdes for melk eller kjøtt, er angorageita gjennom århundrer avlet mot ett formål: fiberproduksjon. Pelsen vokser kontinuerlig og klippes som regel to ganger i året. Voksne dyr har et fint, lett skjelett sammenlignet med andre geiteraser av samme høyde, og mye av det synlige volumet kommer fra selve ullen.

Rasen har et rolig og lite krevende gemytt. Angorageiter er ofte tilbakeholdne overfor dem som steller dem, og roligere enn melkeraser, noe som passer eiere som ønsker et fibernyttedyr uten mye styr. De er derimot mindre hardføre enn kjøtt- og melkegeiter og trenger tettere oppfølging og bedre husvær, særlig rundt klipping.

Hvem passer rasen for

Angorageita passer for eiere som vil produsere fiber og som kan sette av tid til klipping to ganger i året og det ekstra husværet rasen krever. Den er et dårlig valg for noen som ønsker en geit for melk eller kjøtt, eller for et lavintensivt opplegg, fordi nyklipte angorageiter er følsomme for kulde og fukt, og kjeene er skjørere enn hos hardførere raser. Eiere med interesse for fiberhåndverk eller en liten mohairdrift får mest igjen for rasen.

Angorageita har navnet sitt fra Angora-distriktet i Tyrkia, området rundt byen som i dag heter Ankara. Rasen har blitt holdt der for mohairullen i mange hundre år, og i lange perioder begrenset de osmanske myndighetene eksporten av avlsdyr for å beskytte den lokale mohairhandelen.

I løpet av 1800-tallet ble angorageiter eksportert utenfor Tyrkia og etablert i flere andre land. Sør-Afrika mottok angorageiter på midten av århundret og bygde opp en betydelig mohairindustri. USA importerte dyrene omtrent samtidig, og Texas ble sentrum for amerikansk mohairproduksjon fordi det tørre klimaet passet rasen godt.

Australia tok også opp avl av angorageiter, og Sør-Afrika, USA og Tyrkia har historisk sett vært de fremste kildene til mohair. Oppdrettere i hvert land avlet for ullvekt, finhet og tetthet, og økte gradvis mengden fiber en enkelt geit kunne gi.

Gjennom 1900-tallet forble rasen et spesialisert fiberdyr. Etterspørselen etter mohair har svingt med mote og tekstilmarkeder, og antallet angorageiter har endret seg i takt med dette, men rasen har beholdt sitt kjennetegn: en full, krøllete pels som dekker hele kroppen.

Det mest kjennetegnende trekket ved angorageita er ullen: lange, glinsende mohairlokker som dekker kroppen, beina og store deler av hodet og ansiktet. Fiberen henger i tette krøller eller bølgete lokker og kan bli ganske lang mellom hver klipping. Under pelsen er kroppsbygningen relativt lett og finbeint sammenlignet med kjøtt- eller melkegeiter.

Både bukker og geiter bærer som regel horn, som svinger bakover og utover, og bukkenes horn er kraftigere og mer spiralformede. Ansiktet er smalt med en litt hul eller rett profil, og ørene er brede og hengende.

Pels og farger

Den klassiske angorageita er ren hvit, fargen som verdsettes høyest fordi ufarget mohair tar imot farge jevnt. Gjennom avl er det også fremskaffet fargede angorageiter i svart, rød, brun og grå, som holdes av håndspinnere som ønsker naturfarget fiber. En god ull vurderes etter glans, finhet, tetthet og jevn lokkstruktur. Fiber fra unge dyr, kjeull, er finere og mykere, og fiberen blir som regel grovere med alderen.

Angorageita har et mildt og godmodig lynne. Den er som regel rolig og stille, mindre vill enn melkeraser og mindre tilbøyelig til å teste gjerder eller utfordre den som steller den. Mange eiere beskriver rasen som noe tilbakeholden og sky, og den foretrekker tryggheten i flokken fremfor tett kontakt med mennesker.

Med familiemedlemmer og faste stellere venner angorageita seg til faste rutiner og kan bli vennlig når den har fått tillit til noen, selv om den sjelden søker oppmerksomhet slik enkelte melkegeiter gjør. Overfor fremmede holder den gjerne avstand. Blant andre geiter er den et fredelig flokkdyr og havner som regel lavt i rangordenen fremfor å dominere den.

Fordi den ikke er naturlig hardfør eller selvstendig, er angorageita avhengig av jevn og skånsom håndtering. Hardhendt behandling gjør den mer nervøs og vanskeligere å klippe og stelle. Rolige, forutsigbare rutiner får det beste frem i rasen.

Stell av en angorageit handler i stor grad om ullen. Mohairen vokser kontinuerlig og må klippes, som regel to ganger i året, fordi rasen ikke feller pelsen selv. Mellom klippingene må ullen holdes rimelig ren og fri for borrer, høy og strø som reduserer verdien.

Pelsstell

• Klipp cirka to ganger i året, om våren og høsten, før fiberen filtes eller blir tilsmusset
• Hold fôringsplasser og strø ordnet slik at minst mulig plantemateriale setter seg fast i ullen
• Sjekk pelsen for floker, parasitter og hudproblemer som skjuler seg under krøllene
• Håndter geita skånsomt og jevnlig, slik at klipping og undersøkelse blir lite stressende

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en tørr binge eller beite for beiting og bevegelse
• La geitene beite fritt på busker og grovt fôr, som passer geiters naturlige atferd
• Hold gjerdene sikre, siden geiter tester grenser selv når de er rolige av natur

Miljø

Angorageiter trenger tørt husvær uten trekk til enhver tid, og spesielt etter klipping, når de har liten beskyttelse mot kulde og regn. En ren, godt ventilert låve eller et tresidig skur, tørt underlag og skygge i varmt vær er nødvendig. Rasen trives best i mildt til varmt og tørt klima, og har det vanskelig under kalde, våte forhold.

Angorageiter er beitedyr som trives godt på et grunnlag av godt grovfôr: beite, kratt og høy. Fordi de omsetter en stor del av næringen til fiber, trenger de tilstrekkelig protein og energi for å holde mohairveksten i gang, og for lite fôr viser seg raskt som tynn og svak ull. Kraftfôr blir ofte tilført under drektighet, diegiving og de kaldeste månedene, sammen med mineraler for geit gitt etter fritt opptak.

Godbiter og tilskudd

Små mengder trygg mat som gulrot eller eple kan gis som godbit av og til, og bør utgjøre en liten del av kostholdet. Sørg for rent, ferskt vann til enhver tid og en mineralblanding laget spesielt for geit, med tanke på kobber og selen, som geiter trenger og som mineraler beregnet for sau ikke dekker riktig. Juster tilskudd etter lokal jord og fôrkvalitet, helst i samråd med veterinær.

Med god stell lever en angorageit i cirka 10 til 12 år. Rasen er relativt frisk, men mindre robust enn kjøtt- og melkegeiter, og mye av den veterinære oppfølgingen retter seg mot følgene av den fine kroppsbygningen og det store fiberkravet. Kuldestress etter klipping, innvollsparasitter og reproduksjonstap er de vanligste problemene, og god ernæring er avgjørende, siden det stadige uttaket til fibervekst gjør underfôrede dyr sårbare.

Forebyggende stell

• Sett opp en fast rutine for klauvtrimming og hold strø og binger tørre
• Følg et parasittkontrollprogram med avføringsprøver fremfor blind behandling
• Hold vaksinasjonsprogrammet anbefalt av lokal veterinær ved like
• Fôr etter holdklasse, med ekstra tilskudd ved drektighet, diegiving og kalde måneder
• Tidfest klippingen for å unngå kaldt, vått vær, og sørg for husvær etterpå

Angorageiter er sesongbaserte parere som kommer i brunst om høsten, med kje født om våren. Geitene når vanligvis kjønnsmodenhet i første til andre leveår, selv om mange oppdrettere venter til geita er godt utvokst, fordi rasen legger så mye energi i fibervekst. Drektigheten varer i cirka fem måneder.

Angorageita føder som regel ett kje, og tvillinger er mindre vanlig enn hos mange andre geiteraser. Kjeene er små og relativt skjøre ved fødsel og er følsomme for kulde og fukt de første dagene, så varmt, tørt husvær uten trekk og rask diing er viktig. Geiter som er underfôret eller stresset kan abortere eller føde svake kje, noe som gjør god ernæring gjennom drektigheten til en prioritet.

Kjeene får sin første verdifulle ull, kjeull, som er den fineste og mykeste fiberen geita noensinne vil produsere. De avvennes ved tre til fire måneders alder og følges tett gjennom sin første vinter, når den lette kroppsbygningen og den voksende ullen gjør dem sårbare.