Alpin

Alpingeita er en stor melkegeit som opprinnelig kommer fra de franske og sveitsiske alpene. Den regnes som en av de mest produktive melkerasene og trives i svært ulike klima, derfor holdes den både på små gårdsbruk og i større melkebesetninger.

Alpingeiter har en oppreist, våken kroppsbygning med stående ører og et rett eller lett bøyd ansikt. Voksne dyr er høyreiste og bærer lite kroppsfett, siden mesteparten av fôrenergien går til melkeproduksjon fremfor kjøtt. En frisk geit i full melkeperiode gir gjerne flere liter melk daglig, og melken har et middels fettinnhold som egner seg godt til osteproduksjon.

Rasen finnes i mange fargevarianter, og hver av dem har sitt eget navn i stamboken. Temperamentet er som regel vennlig og nysgjerrig, og alpingeiter er ofte aktive og oppmerksomme overfor dem som steller dem.

Hvem alpingeita passer for

Alpingeita passer for dem som ønsker jevn og rikelig melkeproduksjon, og som kan gi geita plass, selskap og daglig oppfølging. Den er aktiv og nysgjerrig, så den trives best med solide gjerder og god plass til å beite på busker og kratt. Alpingeiter er flokkdyr og bør holdes sammen med minst én annen geit. Rasen egner seg for gårdbrukere, mindre melkebruk og familier som kan forplikte seg til å melke to ganger daglig i melkeperioden.

Alpingeita har røtter i hardføre geiter som ble holdt i de bratte fjellområdene i Alpene, på begge sider av grensen mellom Sveits og Frankrike. Disse dyrene ble avlet frem gjennom generasjoner for å tåle kalde vintre, kupert terreng og variert fôrtilgang, samtidig som de ga melk til fjellbygdene.

Etter hvert valgte oppdretterne ut de mest ytelsesrike og ensartede dyrene, og egne linjer vokste frem. Den franske alpingeita ble særlig avlet for høy melkeytelse og et bredt spekter av godkjente fargetegninger, i stedet for én fast fargetype.

Alpingeiter ble innført til USA tidlig på 1900-tallet, med en kjent gruppe franske alpingeiter som ankom i 1922. Fra disse grunnleggerdyrene bygde amerikanske oppdrettere opp rasen i Nord-Amerika, hvor den etter hvert ble en av standardrasene innen melkegeit anerkjent av geiteregistre.

I dag holdes alpingeita i mange land til både kommersiell og privat melkeproduksjon. Ryktet til rasen bygger på jevn ytelse, en lang produktiv melkeperiode og evnen til å klare seg godt i klima som skiller seg mye fra fjellene den opprinnelig kommer fra.

Alpingeita har det kantete, forfinede uttrykket som er typisk for en melkegeit. Kroppen er lang og slank med en dyp, bred bringe, rett overlinje og et velfestet jur hos hunndyrene. Halsen er relativt lang, ørene står oppreist og peker fremover, og ansiktet er rett eller lett bøyd innover. En konveks (bueformet) nese regnes som en feil ved rasen.

Alpingeiter har naturlig horn, selv om mange kje avhornes tidlig på gårder med aktivt avlsarbeid. Både hornede og hornløse dyr forekommer.

Pels og farger

Alpingeita kjennetegnes delvis ved sitt mangfold av farger, og stamboken har eget navn på hvert mønster. Vanlige varianter er Cou Blanc (hvit forpart, svart bakpart), Cou Noir (svart forpart, hvit bakpart), Chamoisee (brun eller rødbrun med svarte tegninger), Sundgau (svart med hvite striper i ansiktet og lys buk) og brokete mønstre (flekkete eller spraglete). Helt hvit pels og ren Toggenburg-tegning godkjennes ikke. Pelsen er kort og tett inntil kroppen, med lengre hår langs ryggen og bak på bena.

Alpingeiter er vennlige og glad i mennesker. De er ofte nysgjerrige og undersøker gjerne nye gjenstander, porter og fôrbøtter, noe som gjør dem morsomme å ha rundt seg, men også flinke til å rømme gjennom svake gjerder. Overfor familien er de som regel milde og tålmodige når de kjenner dem som steller dem, og de følger ofte etter folk rundt i innhegningen.

Overfor fremmede er en alpingeit vanligvis våken snarere enn engstelig, og den blir raskt trygg ved rolig håndtering og noen godbiter. Som flokkdyr danner de tydelige rangordener og kan opptre bestemt ved fôringsstedet, så en geit som holdes helt alene, blir gjerne stresset og bråkete.

De kommer som regel godt overens med andre geiter, sauer og gårdsdyr når de introduseres gradvis. Bukker i brunst lukter sterkere og er mer pågående, og bør ha egen, sikker innhusing. Alpingeiter er noe pratsomme og mekrer gjerne ved fôring eller når de skilles fra flokken, men de er ikke konstante skrikehalser.

Alpingeiter er hardføre og ikke krevende å holde, men størrelsen, aktivitetsnivået og melkeytelsen betyr at de trenger jevn, daglig oppfølging. Geiter i melk bør melkes etter en fast rytme, som regel to ganger daglig, og både jur og melkeutstyr må holdes rene.

Pelsstell

• Børst av og til for å fjerne løs pels og sjekk huden for parasitter
• Klipp klauvene hver 6. til 8. uke for å unngå overvekst og halthet
• Sjekk ører, øyne og pels ved vanlig håndtering
• Hold området rundt jur og hale rent, særlig hos geiter i melk

Mosjon

• Gi daglig tilgang til innhegning eller beite for beiting og bevegelse
• Sett ut steiner, stubber eller solide plattformer til klatring og lek
• La geitene få beite fritt på kratt og busker der det finnes
• Hold minst én annen geit som følgesvenn, slik at de holder seg aktive og rolige

Miljø

Alpingeiter tåler kulde godt takket være sin bakgrunn fra fjellstrøk, men mistrives i lengre perioder med vått vær. Sørg for et tørt, trekkfritt og godt ventilert ly med rent strø, samt skygge i varmt klima. Gjerdene må være sterke og høye, for alpingeiter tester grensene og kan klatre over eller presse seg gjennom svake sperringer. Hold bukke- og geiteområder atskilt når parring ikke er ønsket.

Grunnlaget i fôringen av alpingeiter er grovfôr: beite, kratt og høy av god kvalitet. Som drøvtyggere trenger geiter lange fôrfibre for at vomma skal fungere som den skal, så høy eller beite bør alltid være tilgjengelig. Geiter i melkeperioden har høyt behov for energi og protein og trenger som regel kraftfôr eller et melkekonsentrat i tillegg til grovfôr. Tørrgeiter og bukker trenger langt mindre kraftfôr og kan lett bli overvektige ved overfôring.

Godbiter og tilskudd

Tilby et løst, geitetilpasset mineral fritt tilgjengelig, gjerne med tilsatt kobber og selen der jordsmonnet lokalt er fattig på dette. Rent, ferskt vann må alltid være tilgjengelig, siden melkeytelsen faller raskt uten det. Godbiter som små mengder frukt, grønnsaker eller en håndfull kraftfôr er greit i moderate mengder, men bør ikke erstatte grovfôr. Sett frem natron fritt tilgjengelig som hjelp til å buffre vomma.

Alpingeita er en robust rase med god levetid. Med godt fôr, parasittkontroll og jevnlig klauvstell lever mange 12-18 år, og produktive geiter melker ofte gjennom mange sesonger. De fleste helseproblemene skyldes stell og hold snarere enn arvelig sykdom, og innvollsparasitter er det klart vanligste problemet hos geiter.

Forebyggende stell

• Rutinemessig avføringsprøve og FAMACHA-vurdering som grunnlag for avorming
• Klauvklipping hver 6. til 8. uke
• Årlig vaksinasjon, for eksempel CDT (clostridium og stivkrampe), etter veterinærs anbefaling
• Geitemineral med kobber og selen tilpasset lokal jord
• Test for CAE og andre besetningssykdommer før nye dyr settes inn
• Rent, tørt hold og vomvennlig fôring

Alpingeiter blir kjønnsmodne ved omkring 7 til 10 måneders alder, men mange oppdrettere venter til geita er godt utvokst og veier minst omkring 36 kg før første parring. Rasen er sesongbetont polyøstral i de fleste områder og har brunstsyklus på rundt 18 til 21 dager gjennom den kjøligere parringssesongen. Bukker kan være fruktbare fra få måneders alder, så unge hannkje bør skilles tidlig for å unngå utilsiktet parring.

Drektigheten varer omkring 145 til 155 dager, nær fem måneder. Kullene består oftest av tvillinger, men enkeltfødsler og trillinger forekommer også, og godt drevne besetninger kan ha svært høy fruktbarhet. Geiter klarer som regel fødselen med lite hjelp, men eieren bør være til stede i tilfelle en vanskelig fødsel oppstår.

Kjeene er oppe og dier kort tid etter fødselen og har godt av råmelk de første timene. På melkebruk kan kje enten gå hos mora eller flaskefôres med melk eller morsmelkerstatning. Avvenning skjer som regel mellom 8 og 12 uker, når kjeene spiser høy og kraftfôr på egen hånd. Etter kjeing går geita inn i en ny melkeperiode og melkes gjennom en lang, produktiv sesong før hun tørrlegges i forkant av neste parring.