Sankt Bernhardshund

Bernhardineren er en kjempehunderase som stammer fra de vestlige alpene i Sveits og Nord-Italia. Voksne dyr står gjerne 26 til 30 tommer ved skulderen, og hannene veier ofte mellom 140 og 180 pund. Rasen er rolig, vennlig og tålmodig, med lange tradisjoner som arbeidshund ved hospitalet på Store St. Bernard-passet.

De fleste bernhardinere er jevnt over rolige innendørs og beveger seg i et langsomt, avmålt tempo. De knytter seg gjerne tett til familien de bor sammen med, og er som regel tolerante overfor barn. Størrelsen gjør at tidlig trening og fast, konsekvent håndtering er viktig fra de første ukene i nytt hjem.

Rasen passer for eiere med god plass, tid og tålmodighet for sikling og kraftig sesongfelling. Bernhardineren har ikke behov for mye intens mosjon, men trenger rom til å bevege seg og et hjem som er forberedt på kostnadene ved å fore og stelle en kjempehund.

Hvem passer rasen for

Bernhardineren passer best i et rolig hjem med nok plass inne og ute til en svært stor hund. Den fungerer godt for familier med barn som kan følge med under lek, gitt hundens vekt. Kommende eiere bør regne med en relativt kort levetid, jevnlig pelsstell og de høyere kostnadene til fôr og veterinær som følger med en kjempehund.

Rasen har navn etter hospitalet på Store St. Bernard-passet, en høyfjellsovergang i de vestlige alpene mellom Sveits og Italia. Hospitalet ble grunnlagt på 1000-tallet som tilfluktssted for reisende, og munkene holdt store hunder som arbeidsdyr. Skriftlige kilder og bilder av disse hundene finnes fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

Munkene brukte hundene til flere oppgaver: vakthold, å trekke kjerrer, dreie steikespidd på kjøkkenet og gi varme om natten. Etter hvert ble hundene også satt til å finne reisende som var kommet bort i dyp snø langs passet. De arbeidet gjerne flere sammen og kunne finne personer som var begravet etter snøstormer. Deretter gravde hundeførerne dem ut og fulgte dem til ly.

Tidlig på 1800-tallet ble bestanden ved hospitalet redusert av harde vintre og sykdom. For å bygge opp igjen antallet krysset man hospitalhundene med andre store raser, blant annet langhårede typer. Den lange pelsen samlet is og snø, så korthårsvarianten forble den foretrukne arbeidshunden på passet, mens de langhårede hundene ble plassert i dalene.

Navnet bernhardiner ble tatt i bruk midt på 1800-tallet, og en sveitsisk raseklubb ble stiftet i 1884. Den mest kjente redningshunden fra hospitalet er Barry, som var i tjeneste tidlig på 1800-tallet og ofte trekkes frem som selve symbolet på rasens redningsarv. I Norge er det Norsk Kennel Klub (NKK) som fører rasen i sitt register.

Bernhardineren er høyreist og kraftig bygget, med et bredt, dypt bryst og solid beinbygning. Hodet er stort og bredt, med kort mule, tydelig stopp og løse lepper som bidrar til rasens tendens til å sikle. Øynene er mørke og ligger relativt dypt, med et mildt uttrykk. Ørene er middels store og henger tett inntil hodet.

Pels og farger

Begge pelstyper har samme fargemønster. Grunnfargen er hvitt kombinert med rødt eller brunt, og mange hunder har en mørk maske over øyne og ører. Den korthårede pelsen ligger tett inntil kroppen og er tett i strukturen. Den langhårede pelsen er lengre på kropp, bein og hale, men er ikke krøllete. Begge variantene feller kraftig, med tydelige sesongskifter om våren og høsten.

Bernhardineren er kjent for sitt jevne, avslappede vesen. Innendørs er den vanligvis stille og fornøyd med å hvile i nærheten av familien. Rasen knytter sterke bånd til menneskene den bor sammen med, og følger dem ofte fra rom til rom.

Overfor barn er de fleste bernhardinere tålmodige og milde, men på grunn av hundens størrelse bør små barn alltid ha tilsyn i samvær med den. Overfor fremmede er rasen som regel rolig og imøtekommende snarere enn aggressiv, og den er ikke en sterk vakthund av natur. Sammen med andre dyr fungerer en bernhardiner som er vokst opp med hunder og katter, som regel godt uten problemer.

Rasen er verken svært aktiv eller lettexcitert. Den kan være sen i utviklingen og beholde noe valpeatferd forbi det første leveåret. Tidlig og jevn sosialisering hjelper en kjempehund med å bli en håndterbar voksenhund.

Pelsstell

• Børst pelsen flere ganger i uken, og daglig under sesongfelling om våren og høsten.
• Tørk av lepper og ansiktsfolder jevnlig for å begrense sikling og holde huden ren.
• Sjekk og rengjør ørene ukentlig, siden de hengende ørene lett samler fuktighet.
• Klipp klørne hver tredje til fjerde uke, og puss tennene flere ganger i uken.
• Bad ved behov, vanligvis hver eller annenhver måned avhengig av aktivitetsnivå.

Mosjon

• Sørg for moderat mosjon hver dag, for eksempel to turer på 20 til 30 minutter.
• Unngå hard løping, hopping og trapper mens valpen ennå vokser, for å skåne ledd under utvikling.
• Hold aktivitetsnivået lavt i varmt vær, siden rasen lett blir overopphetet.
• Gi hunden rom til å bevege seg i eget tempo fremfor korte, intense økter.

Miljø

Bernhardineren trives best i et hjem med god plass innendørs og tilgang til et trygt uteområde. Rasen tåler kulde godt, men får lett problemer i varme, så et kjølig, skyggefullt og godt ventilert rom er viktig om sommeren. Det kalde, fjellrike klimaet mange steder i Norge ligner mye på forholdene i de sveitsiske alpene rasen opprinnelig kommer fra. Til tross for størrelsen er dette en innendørshund som ikke bør stå ute alene over lengre perioder.

En bernhardiner trenger et fullverdig og balansert fôr som er beregnet på store eller kjempehunder. I vekstperioden gir en valpefôr for store raser, med kontrollert kalsium- og energiinnhold, en roligere og jevnere vekst, noe som beskytter leddene. Porsjonene til voksne hunder avhenger av vekt, alder og aktivitetsnivå, så mengden bør justeres for å holde hunden i god hold. De fleste fôrer bernhardineren to ganger daglig fremfor ett stort måltid.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av dagsinntaket for å unngå overvekt, som belaster leddene ekstra hos en kjempehund. Friskt vann bør alltid være tilgjengelig. Rådfør deg med veterinær før du gir ledd- eller andre tilskudd, siden et balansert fullfôr som regel dekker behovene til en frisk hund.

Bernhardineren har en gjennomsnittlig levetid på 8 til 10 år, som er vanlig for en kjempehunderase. De viktigste helseutfordringene henger sammen med størrelse og rask vekst, blant annet leddlidelser og risiko for magedreining (gastric dilatation and volvulus). Ansvarlige oppdrettere lar avlsdyrene bli undersøkt for hofte-, albue-, hjerte- og øyelidelser før paring.

Forebyggende stell

• Hold hunden slank og i god hold for å avlaste ledd og hjerte.
• Server avmålte måltider, og unngå hard mosjon rett etter mat for å redusere risikoen for magedreining.
• Følg opp vaksinasjoner og parasittforebygging.
• Sett opp jevnlige veterinærkontroller, med tettere oppfølging i eldre år.
• Be oppdretteren om helseresultater på foreldredyrene.

Bernhardineren er som regel samarbeidsvillig og reagerer godt på rolig, konsekvent håndtering. Den kan bruke lenger tid på å modnes enn mange andre raser, så det kreves tålmodighet gjennom det første eller andre leveåret. Fordi en voksen hund er svært stor og sterk, bør grunnleggende oppførsel som å gå fint i bånd og å ikke hoppe på folk, læres mens hunden er ung og lett å kontrollere. Belønningsbaserte metoder fungerer best, siden rasen ikke reagerer godt på hard håndtering.

Grunntrening

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mennesker, steder og andre dyr.
2. Lær hunden navnet sitt og en pålitelig innkalling.
3. Øv på løs line-gange før hunden når full vekt.
4. Øv på sitt, ligg og bli i korte, jevnlige økter.
5. Avlær hopping og munnbruk fra starten av.
6. Bygg ro rundt dører, mat og besøkende.

Bernhardinere når fysisk modenhet senere enn mindre raser, og ansvarlige oppdrettere venter til hundene er fullvoksne og helsetestet før paring. Drektighetstiden hos hund er omtrent 63 dager. Rasen har ofte store kull, og valping hos kjempehunder kan innebære høyere risiko, så veterinær beredskap rundt fødselen anbefales.

Nyfødte valper vokser raskt og legger på seg fort, noe som gjør tidlig ernæring og et rent, varmt valpingsområde viktig. Avlsdyr bør undersøkes for hofte- og albueleddsdysplasi, hjertesykdom og øyelidelser, og oppdrettere bør være åpne om resultatene til foreldredyrene. Gitt rasens størrelse og relativt korte levetid er nøye utvelgelse for helse og gemytt viktig.

Registrere en Sankt Bernhardshund i Norge

Skriv inn navnet på din Sankt Bernhardshund, fødselsdato og et godt bilde, legg til telefonnummeret ditt og lagre. Ferdig: en gratis oppføring som varer livet ut og tar imot chipnummeret når du har det. Hunderegistreringen venter ikke på noen.

Femten sifre uten register er bare sifre. Koble nummeret til din Sankt Bernhardshund mot telefonen din hos United Pet Club: gratis registrering som aldri utløper, alle chipmerker, kostnadsfrie endringer. Chipregistrering først, konto etterpå, ferdig.