Nova Scotia duck tolling retriever

Nova Scotia Duck Tolling Retriever, ofte kalt Toller, er den minste av hentehundrasene. Rasen ble utviklet i Canada for en uvanlig oppgave: å leke langs strandkanten for å lokke nysgjerrige ender innenfor skuddhold, en teknikk kjent som tolling, og deretter hente opp skutte fugler fra vannet. I denne hunden møtes sterk arbeidslyst og et varmt, menneskekjært gemytt.

Tolleren er lavere og lettere bygget enn en golden retriever eller labrador, men har omtrent samme utholdenhet. Pelsen støter vann og har som regel en rødlig eller oransje tone, ofte med hvite tegninger. Eiere beskriver rasen som intelligent og lærevillig, med en lekenhet som varer langt inn i voksen alder.

Dette er en hund for folk som liker å være ute. Uten jevnlig fysisk og mental aktivitet kan en toller bli rastløs og vanskelig å ha med å gjøre. Får den nok å gjøre, blir den derimot en rolig og trofast følgesvenn hjemme.

Hvem passer rasen for

Tolleren passer for en aktiv enkeltperson eller familie som ønsker en hund å ta med på turer, svømmetak, løpeturer og hundesport. Den belønner eiere som liker trening og vil ha en lydhør partner. Den er et dårlig valg for en stillesittende husstand eller noen som er borte fra hjemmet i lange perioder, siden rasen trenger selskap og et daglig utløp for energien.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever stammer fra Little River-distriktet i Yarmouth County i Nova Scotia, Canada. Rasen ble derfor tidligere kalt Little River Duck Dog. Jegere i området avlet fram en hund som kunne etterligne revens lekne bevegelser langs strandlinjen, et syn som trekker ender nærmere av nysgjerrighet. Jegeren, gjemt i nærheten, sendte deretter hunden ut for å hente fuglene etter skuddet.

Selve tollingteknikken er eldre enn rasen og har paralleller i europeisk jakttradisjon, der hunder, og til og med tamme rever, ble brukt til å lokke andefugl. Oppdrettere i Nova Scotia videreutviklet på 1800-tallet en egen hund til formålet, basert på hente- og spanielhunder, men de nøyaktige krysningene er ikke dokumentert.

Canadian Kennel Club godkjente rasen i 1945 under navnet Nova Scotia Duck Tolling Retriever. I 1995 ble den utnevnt til Nova Scotias provinshund.

Internasjonal anerkjennelse kom senere. Rasen forble relativt sjelden utenfor Canada i flere tiår og er fortsatt mindre tallrik enn de større hentehundene, men den har en trofast tilhengerskare blant jegere og hundesportentusiaster.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever er en mellomstor hund med atletisk, velbalansert bygning. Kroppen er noe lengre enn den er høy, med dyp brystkasse og sterke, veltrente ben som egner seg både til svømming og til å dekke terreng. Uttrykket virker årvåkent og beskrives ofte som noe bedrøvet eller bekymret i ro, men skifter til intens oppmerksomhet når hunden arbeider. Halen er godt bepelset og bæres i en livlig bue når hunden er i aktivitet.

Pels og farger

Dekkhåret er rett, selv om et lett bølgeskjær over ryggen er akseptert. Underullen er myk og tett, og gir hunden isolasjon i kaldt vann. Bepelsning finnes på ben, hale og buk. Pelsfargen varierer over hele det røde og oransje spekteret, fra gyllenrødt til en mørkere kobberfarge. Hvite tegninger er vanlige og kan finnes på poter, bryst, blesse og halespiss, men er ikke et krav. Rasen feller moderat gjennom året, med kraftigere fellingsperioder om våren og høsten.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever er en travel, våken hund med sterke bånd til sine folk. Den er som regel kjærlig og leken innad i familien og beholder en valpeaktig entusiasme langt inn i voksen alder. Overfor fremmede virker rasen ofte reservert eller avventende i starten, men varmes opp så snart den vurderer personen som vennligsinnet.

Med barn er tolleren vanligvis tålmodig og leken, og den fungerer som regel godt sammen med andre hunder når de vokser opp sammen. Apportarven og den høye jaktlysten betyr at tidlig sosialisering hjelper den til å leve rolig sammen med katter og smådyr. Enkelte tollere avgir et karakteristisk, høyfrekvent skrik når de blir ivrige, noe som er normalt for rasen og ikke et tegn på ubehag.

Denne intelligensen krever imidlertid retning. En toller som kjeder seg, finner gjerne på egne aktiviteter, som tygging eller gjentatt bjeffing. Eiere som tilbyr trening, lek og en oppgave å løse, får en stødig og ivrig følgesvenn.

Å ta vare på en Nova Scotia Duck Tolling Retriever handler i stor grad om pelsstell og en romslig daglig mosjonsrutine. Rasen er ikke krevende når det gjelder pelsstell, men energibehovet er betydelig.

Pelsstell

• Børst pelsen en til to ganger i uken for å fjerne løs pels og hindre filtdannelse i bepelsningen.
• Øk børstingen til flere ganger i uken i felleperiodene om våren og høsten.
• Bad hunden bare ved behov; hyppig vasking kan fjerne de vannavstøtende oljene i pelsen.
• Sjekk og tørk ørene etter svømming for å redusere risikoen for infeksjon.
• Klipp klørne med jevne mellomrom og puss tennene regelmessig.

Mosjon

• Sørg for minst 60 til 90 minutter aktivitet daglig, fordelt på turer, løping og lek.
• Tilby apportlek og svømming, som passer godt med rasens instinkter.
• Legg til mental stimulering som luktesporing, lydighet eller hundesport for å trette ut både kropp og hode.
• Unngå å la hunden gå uvirksom over lengre perioder, da det kan føre til uønsket atferd.

Omgivelser

Tolleren tilpasser seg ulike boformer så lenge mosjonsbehovet dekkes, men et hus med et godt inngjerdet uteareal passer den best. Takket være den isolerende pelsen tåler den kulde og fuktige forhold godt. Tilgang til åpne områder og vann til svømming er en klar fordel. Rasen foretrekker å være nær familien og egner seg ikke til å bo utendørs alene.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever trives på et komplett og balansert kosthold utviklet for aktive hunder. Fordi energiforbruket varierer mye mellom en arbeidende jakthund og en familiehund, bør porsjonsstørrelsen følge den enkelte hundens vekt, alder og aktivitetsnivå fremfor et fast tall. Følg med på holdet og juster mengden slik at hunden holder seg slank, med ribbein som er lette å kjenne, men ikke synlige.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til maks omtrent 10 prosent av det daglige kaloriinntaket, slik at de ikke forstyrrer balansen i kostholdet eller bidrar til uønsket vektøkning. Mange aktive tollere klarer seg fint uten tilskudd når de får komplett fôr, men enkelte eiere gir omega-3-fettsyrer for pels og ledd etter avtale med veterinær. Ferskt vann bør være tilgjengelig til enhver tid, særlig etter kraftig mosjon eller svømming.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever er en generelt robust og sunn rase med en typisk levetid på 12 til 14 år. Som alle rasehunder har den enkelte arvelige tilstander som forekommer oftere innad i rasen, og ansvarlige oppdrettere tester avlsdyrene for å redusere risikoen for å føre dem videre. Å be om å få se helsetestresultater for begge foreldrene er noe av det viktigste en kjøper kan gjøre.

Forebyggende pleie

• Hold kjerne- og tilleggsvaksiner oppdatert etter veterinærens plan.
• Oppretthold parasittbehandling mot lopper, flått og innvollsorm hele året.
• Gjennomfør årlige helsesjekker, med hyppigere kontroller for eldre hunder.
• Kontroller kroppsvekten for å avlaste leddene.
• Følg opp tannhelse og ha rutinemessige øye- og ørekontroller.

Nova Scotia Duck Tolling Retriever er en av de mest lærevillige rasene, med et raskt hode og et sterkt ønske om å samarbeide med føreren sin. Denne intelligensen har to sider: rasen lærer gode vaner raskt, men plukker opp uønskede like fort, så konsekvens er avgjørende. Tollere kan være følsomme, og harde korrigeringer har en tendens til å lukke dem igjen fremfor å bedre resultatene. Korte, varierte og positive økter holder oppmerksomheten best.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, og eksponer valpen for mennesker, hunder, lyder og steder i løpet av de første månedene.
2. Lær inn grunnleggende kommandoer som sitt, bli, innkalling og gange i løs line med belønning.
3. Kanaliser apportinstinktet inn i strukturert kastelek og vannarbeid.
4. Legg til mentale utfordringer som luktesporing, triksdressur eller hundesport.
5. Hold øktene korte og hyppige, og avslutt alltid med noe hunden mestrer.

Avl på Nova Scotia Duck Tolling Retriever bør bygge på grundig planlegging og helsekontroll. Selv om en hund fysisk kan være i stand til å formere seg tidligere, venter ansvarlige oppdrettere som regel til begge foreldrene er minst to år gamle, da kan hofter og øyne vurderes forsvarlig. Både far og mor bør testes for de arvelige tilstandene som er kjent i rasen før paring finner sted.

Tispas drektighet varer om lag 63 dager fra befruktning. Kullene teller i snitt rundt seks valper, men størrelsen varierer. Nyfødte valper er hjelpeløse ved fødsel, med lukkede øyne og ører, og er helt avhengige av moren for varme og næring de første ukene.

Avvenningen starter som regel ved tre til fire uker, når valpene går over til fast føde, og de er vanligvis klare for nytt hjem ved rundt åtte uker. Den tidlige sosialiseringsperioden er viktig: mild håndtering og eksponering for hverdagslige lyder og syn i disse ukene former valpens senere trygghet. Avl bør overlates til erfarne, engasjerte oppdrettere, gitt planleggingen, kostnadene og omsorgen det krever.

Registrere en Nova Scotia duck tolling retriever i Norge

Norge har ingen lov som krever ID-merking av hunder, men de fleste norske hunder chippes hos veterinær og meldes inn i DyreID. Det som ofte mangler, er et register som også svarer utenfor landets grenser. En gratis profil hos United Pet Club knytter kontaktopplysningene dine til din Nova Scotia duck tolling retriever, slik at en skanning i Tromsø eller i utlandet ender med en telefon til deg. Registrer hunden på noen minutter.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.