Newfoundlandshund

Newfoundlandshunden er en av de aller største hunderasene og stammer fra øya Newfoundland utenfor Canadas østkyst. Hannhunder veier vanligvis 59 til 68 kilo, tisper 45 til 54 kilo, noe som plasserer rasen blant de tyngste hundene som finnes. Til tross for størrelsen er gemyttet rolig og stødig. Rasen omtales ofte som en arbeidshund som trives godt i hjemmet.

Newfoundlandshunden ble avlet fram for å arbeide sammen med fiskere. Den har en tykk underull, svømmehud mellom tærne og kraftige skuldre, alt tilpasset kaldt vann. Hunden kan svømme lange strekninger, og det finnes dokumenterte tilfeller av at rasen har dratt mennesker og utstyr opp av vannet. Den samme styrken ble også brukt på land til å trekke kjerrer og garn.

Hjemme er newfoundlandshunden tålmodig og kjærlig. Den knytter seg tett til familien og viser stor tålmodighet overfor barn, noe som har gitt rasen rykte som en trygg lekekamerat for de yngste i huset. Prisen for dette er stellet en hund på 45 til 68 kilo krever: plass, fôr, pelsstell og tålmodighet med sikling.

Hvem passer rasen for

Newfoundlandshunden passer i en husstand med plass til en stor hund og tid til å følge opp krevende pelsstell og en betydelig fôrregning. Den egner seg for folk som ønsker en rolig, trofast følgesvenn framfor en aktiv sportshund. Familier med barn trives ofte godt med rasen på grunn av det tålmodige gemyttet. Den er mindre egnet for små leiligheter, svært varme klima, eller eiere som ikke tåler sikling og hårfelling.

Rasen har navn etter øya Newfoundland utenfor Canadas østkyst. Den utviklet seg der på 1700-tallet blant fiskerbefolkningen som arbeidet i det kalde Nord-Atlanteren. Den nøyaktige opprinnelsen er ikke fullt dokumentert, men øyas arbeidshunder regnes generelt som grunnlaget for dagens rase.

Fiskerne satte pris på hundene i vannarbeid. Newfoundlandshunden dro garn og liner, hentet gjenstander og utstyr som falt over bord, og hjalp mennesker som havnet i sjøen. Svømmehud mellom tærne, en vannavstøtende pels og god svømmestyrke gjorde den godt egnet til denne oppgaven i kaldt vann.

På 1800-tallet fikk rasen oppmerksomhet i Storbritannia, der den ble holdt av kjente eiere og gjengitt i datidens malerier og litteratur. Denne synligheten bidro til at newfoundlandshunden ble kjent utover sin opprinnelige rolle som arbeidshund, og la grunnlaget for utviklingen som selskaps- og utstillingshund.

Newfoundlandshunden var blant rasene som ble anerkjent da de første organiserte kennelklubbene ble dannet på slutten av 1800-tallet. I dag holdes den først og fremst som familiehund, selv om vannredning og trekkarbeid fortsatt regnes som en del av rasens karakter og praktiseres i enkelte raseklubber. I Norge registreres newfoundlandshunden hos Norsk Kennel Klub (NKK), landets nasjonale hunderegister.

Newfoundlandshunden er stor og kraftig bygget, med tungt beinverk og en bred, dyp kropp. Hodet er stort med bred skalle, og uttrykket er mildt. Kroppsbygningen er tilpasset styrke og utholdenhet framfor fart. Svømmehud mellom tærne og en kraftig hale gir god fremdrift i vann, og halen fungerer som ror når hunden svømmer.

Pels og farger

Dekkhåret er grovt og vannavstøtende, med en myk og tett underull innenfor. Den vanligste fargen er ensfarget svart. Brunt og grått i ensfargede varianter er også godkjent. Den svart-hvite tegningen kalles landseer, med hvit bunnfarge og svarte flekker, oppkalt etter maleren som avbildet rasen. Dobbeltpelsen feller jevnt gjennom året og kraftigere ved årstidsskifte.

Newfoundlandshunden er kjent for et mildt og stabilt gemytt. Den er som regel rolig innendørs og knytter tette bånd til familien. Rasen er kjærlig og søker menneskelig selskap, og kan bli utrygg dersom den blir stående alene over lengre tid.

Overfor barn er newfoundlandshunden vanligvis tålmodig og overbærende, noe som er en viktig del av rasens rykte. Størrelsen gjør at tilsyn likevel er fornuftig rundt de aller minste barna, ganske enkelt fordi hunden er tung. Overfor fremmede er rasen som regel vennlig eller høflig avventende snarere enn aggressiv, så den fungerer dårlig som vakthund, selv om størrelsen alene virker avskrekkende.

Sammen med andre dyr fungerer newfoundlandshunden vanligvis godt når den er vokst opp med dem eller sosialisert tidlig. Den er ikke en høyenergisk rase og viser vanligvis ikke sterkt jaktinstinkt. De viktigste hensynene i hverdagen er behovet for selskap og tendensen til å sikle.

Pelsstell

• Børst dobbeltpelsen minst to til tre ganger i uken, og daglig ved sesongfelling
• Bruk en kordborste og en underullsrake for å nå den tette underullen
• Bad hunden hver en til to måned, eller etter behov; det tar tid å tørke den tykke pelsen helt
• Sjekk og rengjør ørene jevnlig, siden hengeører lett samler fukt
• Klipp klørne og hold pelsen mellom potene ryddig
• Tørk munn og kjever ofte for å begrense sikling

Mosjon

• Sett av om lag 30 til 60 minutter aktivitet hver dag
• Daglige turer i rolig tempo passer rasen godt
• Svømming passer newfoundlandshunden svært godt og belaster leddene lite
• Unngå hard trening i varme og under rask vekst hos valper

Bomiljø

Newfoundlandshunden trives best i et kjølig klima og et hjem med plass til å bevege seg. Den tykke pelsen gjør varmt, fuktig vær til en reell utfordring, så skygge, friskt vann og luftkondisjonering er viktig i varme strøk. Rasen tåler innendørsliv godt, men den trenger nok plass til å ligge og snu seg komfortabelt gitt størrelsen. Vinteren er lang og kald i store deler av Norge, noe som stemmer godt overens med rasens opprinnelige klima og tykke pels.

Newfoundlandshunden trenger et fullverdig og balansert fôr utviklet for store eller kjemperaser. Fordi hunden er tung, reduserer en sunn vekt belastningen på ledd og hjerte. Mål opp fôret i stedet for å la skålen stå fremme hele tiden, og juster mengden etter den enkelte hundens aktivitetsnivå og hold. Valper bør få en vekstformel for storraser som støtter en langsom og jevn utvikling framfor rask vektøkning.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt ti prosent av dagens kaloriinntak for å unngå overvekt. Enkelte eiere gir leddtilskudd som glukosamin og kondroitin på grunn av rasens størrelse, samt fiskeolje for pels og hud. Snakk med veterinær før du legger til et tilskudd, siden behovet varierer fra hund til hund.

Newfoundlandshunden lever normalt i om lag 9 til 10 år, som er vanlig for en kjemperase. Rasen er stort sett robust, men størrelsen medfører spesifikke helseutfordringer knyttet til ledd, hjerte og fordøyelse. Å kjøpe fra oppdrettere som helsetester avlsdyrene, samt å holde hunden på en sunn vekt, bidrar begge til å redusere risikoen.

Forebyggende helsearbeid

• Årlig veterinærkontroll, hyppigere for eldre hunder
• Røntgen av hofter og albuer, hjerteundersøkelse og DNA-testing av avlsdyr
• Hold hunden på en sunn vekt for å skåne ledd og hjerte
• Fôr med målte måltider og unngå hard mosjon rett etter mat for å redusere risikoen for magedreining
• Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert
• Rutinemessig tann- og ørestell

Newfoundlandshunden er intelligent og samarbeidsvillig, noe som gjør den relativt lett å trene. Den responderer best på rolig, konsekvent veiledning og belønningsbasert trening. Harde korreksjoner har lett for å slå feil ut på en så følsom hund. Fordi den voksne hunden blir svært stor, er det viktig å lære grunnleggende folkeskikk mens den fortsatt er valp: en hund på 60 kilo som drar i bånd eller hopper på folk er krevende å håndtere, mens den samme hunden trent tidlig blir lett å ha med å gjøre.

Grunnleggende trinn

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mennesker, steder og andre dyr
2. Lær inn rolig gange i bånd før hunden når full størrelse og styrke
3. Bygg opp de grunnleggende kommandoene: sitt, bli, kom og ligg
4. Øv på rolige hilsener slik at hunden ikke hopper på folk
5. Introduser vannarbeid og svømming dersom hunden viser interesse, noe mange gjør
6. Hold treningsøktene korte, positive og forutsigbare

Ansvarlig avl på newfoundlandshund venter til hunden er fysisk og mentalt moden, som regel rundt to års alder, slik at helsetester kan gjennomføres først. Anbefalte tester omfatter hofter, albuer, hjerte og arvelige tilstander som cystinuri. Drektigheten varer omtrent 63 dager, som hos andre hunder. Rasen får ofte store kull, og valping hos en kjemperase kan innebære økt risiko, så veterinær bør være involvert.

Oppfostringen av valpene krever planlegging. Valpene vokser raskt og trenger et storrasefôr som støtter kontrollert vekst framfor rask vektøkning, noe som skåner leddene under utvikling. Tispen trenger solid ernæring og plass til å ta seg av et stort kull. Tidlig sosialisering fra oppdretterens side legger grunnlaget for det rolige voksentemperamentet rasen er kjent for. Kommende eiere bør regne med ventelister hos seriøse oppdrettere, siden gode kjempekull ikke produseres ofte.

Registrere en Newfoundlandshund i Norge

Skriv inn navnet på din Newfoundlandshund, fødselsdato og et godt bilde, legg til telefonnummeret ditt og lagre. Ferdig: en gratis oppføring som varer livet ut og tar imot chipnummeret når du har det. Hunderegistreringen venter ikke på noen.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.