Labrador retriever

Labradorretriever er blant de mest brukte familiehundene, hjelpehundene og søkehundene i Norge. Opprinnelig ble den avlet fram for å hente vilt og fisk i kaldt vann, og det gjenspeiles fremdeles i bygningen og arbeidsviljen.

Rasen registreres i Norge av Norsk Kennel Klub (NKK) og inngår i gruppe 8, apporterende hunder. Den er kjent for et jevnt temperament, sterk samarbeidsvilje og god sosial tilpasning til familieliv.

Pelsen er kort, tett og tolagsdelt, og felles gjennom hele året med kraftigere hårfall to ganger årlig. Tre farger godkjennes i rasstandarden: svart, gul og sjokolade.

Hvem rasen passer for

Rasen passer best i aktive husstander som kan tilby daglig mosjon og regelmessig trening. Den er et godt valg for førstegangshundeiere som er villige til å sette av tid, og for barnefamilier. En labrador er derimot ikke riktig hund for dem som vil ha et lavenergetisk dyr med lite hårfelling, eller for dem som er mye borte, ettersom rasen er sosial og raskt legger på seg uten nok bevegelse.

Rasens navn kan virke forvirrende: labradorretriever stammer ikke fra Labrador, men fra Newfoundland, der lokale vannhunder kjent som St. Johns-hunden eller den lille newfoundlanderen hjalp fiskere med å dra garn og hente fisk opp fra det kalde Atlanterhavet på 1700- og tidlig 1800-tall.

Britiske besøkende og handelsfolk tok med seg noen av disse hundene til England tidlig på 1800-tallet. Godseiere, blant dem jarlen av Malmesbury og hertugen av Buccleuch, begynte å avle dem systematisk som fuglehunder på skytegodser. Det var i denne perioden at betegnelsen Labrador festnet seg, til tross for at hundene hadde sin opprinnelse på Newfoundland.

Karantenebestemmelser og avgifter på tisper i Newfoundland reduserte importen over tid, og de britiske linjene ble dermed rasens grunnstamme.

The Kennel Club i Storbritannia godkjente labradorretriever i 1903. American Kennel Club registrerte rasen i 1917. Svart var den vanligste fargen i de tidligste kullene, men gul og sjokolade forekom allerede fra starten av den formelle avlen.

Et av rasens mest særpregede kjennetegn er halen, kalt oterhalen: bred ved roten, rund i tverrsnittet og dekket av tett pels. Den er bygd for å fungere som ror i vann. Kroppen er muskuløs og balansert med dypt bryst og rett rygg. Hodet er bredt med moderat stop, og ørene henger flatt mot hodet. Pelsen er kort, rett og vannavvisende med en myk underull.

Pels og farger

De tre godkjente fargene er svart, gul og sjokolade. Gul varierer fra lys krem til rødbrun (fox red). Små hvite flekker på brystet tillates i de fleste standarder, men er ikke ønskelig. Tolagspelsen gir kraftig hårfelling, vanligvis to ganger i året, med jevn felling ellers. Noen labradorer markedsføres som sølv, som er en fortynnet variant av sjokolade og ikke anerkjennes som selvstendig farge av de store kennelklubbene, inkludert NKK.

Det som gjerne framheves ved labradorretriever, er kombinasjonen av arbeidsvilje og sosial ro. Hunden er sterk og energisk, men ikke rastløs eller nervøs. Med familien er den kjærlig og holder seg gjerne nær eieren. Den fungerer vanligvis godt med barn, men størrelsen og energinivået tilsier at lek med småbarn bør ha tilsyn.

Rasen møter som oftest fremmede med nysgjerrighet og vennlighet snarere enn skepsis, noe som gjør den lite egnet som vaktbikkje, men godt egnet i aktive hjem med mye trafikk. Den går gjerne godt overens med andre hunder og i mange tilfeller med katter, særlig når den er oppvokst med dem.

Apporteringsinstinktet er sterkt, og hunden har behov for å bære og tygge. Uten nok bevegelse og mental stimulering kan en labrador begynne å tygge møbler eller grave seg gjennom gjerder. Den reagerer godt på trening og trives med rutiner.

Mosjon

• Gi minst 60 minutters aktivitet daglig, fordelt på turer, løp eller lek.
• Apportering og svømming egner seg godt for rasa og sliter ned energi effektivt.
• Legg til treningsøkter og snusemattelek for mental stimulering.
• Øk belastningen gradvis for valper for å skåne skjelettet under vekst.

Pelsstell

• Børst pelsen ukentlig, og oftere under hårfellingssesongen for å fjerne løs underull.
• Bad hunden noen ganger i året eller ved behov; overdreven bading fjerner naturlige oljer.
• Kontroller og rens ørene regelmessig siden hengseørene holder på fukt og kan gi ørebetennelse.
• Klipp klørne hver tredje eller fjerde uke og børst tennene flere ganger i uka.

Miljø og norske forhold

Labradorretriever tilpasser seg godt norsk klima takket være tolagspelsen, men potene trenger ekstra oppmerksomhet om vinteren. Vei- og fortausalting kan irritere poteputer. Vask potene etter turer i saltet, og bruk potebalsam ved behov.

Husk båndtvangsplikten: fra 1. april til 20. august er hunder pålagt bånd i utmark etter norsk naturmangfoldlov. Inngjerdet hage er praktisk siden rasens nese og apporteringsinstinkt raskt kan lede den langt av gårde. Dyrevelferdsloven stiller krav om at hunden har tilgang på nok bevegelse og sosialt samvær.

Rasen har stor matlyst og legger lett på seg. Fri tilgang på mat er ikke anbefalt. Bruk hundefôr som er komplett og balansert for hundens livsfase, og mål opp mengden framfor å fylle bollen på slump. Mengden avhenger av fôrets kaloriinnhold, hundens vekt og aktivitetsnivå, og bør justeres løpende etter kroppskondisjonen. Sørg for at hunden alltid har tilgang til friskt vann.

Godbiter og tilskudd

Godbiter bør utgjøre høyst rundt 10 prosent av dagskaloriene, og du bør trekke dem fra det ordinære måltidet. Mange bruker en del av hundens daglige tørrfôr som treningsgodbit. Tilskudd som leddstøtte eller fiskeoljer brukes av og til, men et komplett fôr dekker som regel behovet til en frisk hund. Rådfør deg med veterinær før du begynner med kosttilskudd.

Overvekt er den helserisikoen som oftest rammer labradorer i praksis. Kiloene legger ekstra belastning på leddene og forkorter levetida. Seriøse oppdrettere helseundersøker avlsdyrene sine for arvelige lidelser før paring.

Forebyggende tiltak

• Hold vaksinasjoner og parasittbehandling oppdatert.
• Vedlikehold sunn vekt med avmålte porsjoner og regelmessig mosjon.
• Gjennomfør årlig veterinærundersøkelse, oftere for eldre hunder.
• Rens ørene og sjekk huden regelmessig.
• Velg valp fra oppdretter som HD- og AD-tester avlsdyrene og undersøker øyne og genetikk.

Matmotivasjonen hos labrador er en av treningens største fordeler. Den gjør det enkelt å markere og belønne riktig atferd tydelig. Rasen brukes mye som førerhund, narkotikahund og redningshund nettopp fordi den har lyst til å jobbe med mennesker og holder konsentrasjonen lenge.

De viktigste utfordringene i hverdagen er å kanalisere energien og avlære munntak og gnag på gjenstander. Start treningen tidlig og hold øktene korte og konsistente.

Grunnopplæring

1. Sett i gang sosialisering og forsiktig håndtering allerede i de første månedene; la valpen bli kjent med ulike mennesker, steder og dyr.
2. Lær inn grunnkommandoer som sitt, bli, kall inn og la ligge ved hjelp av små matbiter.
3. Tren løs line fra starten; voksne labradorer er sterke trekkere.
4. Omdirigere munntak til tyggeleker og belønn rolig atferd.
5. Legg inn apporteringsoppgaver eller luktesøk for å utnytte rasens instinkter.
6. Tren på ulike steder og i ulike situasjoner for å bygge pålitelig respons rundt distraksjoner.

Seriøs avl venter med paring til tispa er fullvoksen og har bestått helsescreening for hofte, albue, øyne og arvelige gendefekter. Dette reduserer risikoen for at arvelige lidelser overføres til neste generasjon. Tisper har vanligvis første brunst mellom 6 og 12 måneder, men avl anbefales ikke ved første brunst.

Brunsten gjentar seg omtrent to ganger i året. Drektigheten varer i ca. 63 dager fra befruktning. Kullene er vanligvis på 6-8 valper, men både større og mindre kull forekommer. Valpene er blinde og døve ved fødselen og er fullstendig avhengige av mora de første ukene.

Valpene die i flere uker og begynner å spise fast mat rundt 3-4 ukers alder. Tidlig håndtering og sosialisering hos oppdretter påvirker temperamentet. Valpene er vanligvis klare for nytt hjem rundt 8 ukers alder, etter avvenning og oppstart av vaksinasjoner.

Registrere en Labrador retriever i Norge

Norge har ingen lov som krever ID-merking av hunder, men de fleste norske hunder chippes hos veterinær og meldes inn i DyreID. Det som ofte mangler, er et register som også svarer utenfor landets grenser. En gratis profil hos United Pet Club knytter kontaktopplysningene dine til din Labrador retriever, slik at en skanning i Tromsø eller i utlandet ender med en telefon til deg. Registrer hunden på noen minutter.

Femten sifre uten register er bare sifre. Koble nummeret til din Labrador retriever mot telefonen din hos United Pet Club: gratis registrering som aldri utløper, alle chipmerker, kostnadsfrie endringer. Chipregistrering først, konto etterpå, ferdig.