Pyreneerhund

Pyreneerhunden er en kjempestor bruksrase utviklet i Pyreneene, fjellkjeden mellom Frankrike og Spania. I generasjoner levde den sammen med gjetere og saueflokker høyt til fjells, der oppgaven var å beskytte dyrene mot ulv og bjørn. Denne bakgrunnen har formet en hund som er tålmodig og fattet det meste av tiden, men som handler bestemt idet den vurderer at noe er galt.

Voksne individer hører til blant de aller største hunderasene, med en tykk, hvit pels tilpasset kaldt klima. Til tross for størrelsen er rasen kjent for et mildt og vennlig vesen overfor mennesker og dyr den regner som sine egne. Den knytter seg tett til familien og er som regel tolerant overfor barn.

Prisen for dette vokterinstinktet er en sterk selvstendighet. Pyreneerhunden ble avlet for å ta egne avgjørelser i fjellet uten en fører i nærheten, og den tenker derfor gjerne selv før den adlyder. Eiere beskriver en hund som er kjærlig og rolig innendørs, men som bjeffer om natten og patruljerer eiendommen etter sitt eget mønster.

Hvem rasen passer for

Denne rasen passer eiere med god plass, helst en trygt inngjerdet hage eller et mindre gårdsbruk, som ønsker en rolig følgesvenn og en naturlig vakthund. Den fungerer best hos folk som tåler kraftig pelsfelling, jevnlig bjeffing og en hund som ikke alltid kommer når den kalles. Rasen er lite egnet for leilighet, løs mosjon i åpent terreng eller eiere som forventer rask, militærlignende lydighet.

Pyreneerhunden, på fransk kalt Chien de Montagne des Pyrénées, har fått navnet sitt etter fjellkjeden som skiller Frankrike fra Spania. Store, hvite vokterhunder av denne typen er svært gamle. Levninger etter lignende fjellhunder i området er flere tusen år gamle, og selve bruksrasen slik vi kjenner den i dag, ble grunnfestet av gjetere i de franske Pyreneene.

Gjennom generasjoner levde hundene utendørs sammen med flokkene hele året. De arbeidet i par eller mindre grupper og holdt utkikk etter ulv og bjørn, mens gjeterne og gjeterhundene styrte flokkens bevegelser. Den hvite pelsen gjorde det mulig for gjeterne å skille vokterhundene fra rovdyr på avstand.

På 1600-tallet fikk rasen status utenfor fjellene. Den ble populær ved det franske hoffet, og datidens adel utnevnte hunden til vokter av slottet. Denne kongelige oppmerksomheten bidro til å spre rasen i Frankrike og løftet dens anseelse.

Rasen fikk bredere internasjonal anerkjennelse på 1800- og 1900-tallet. Bruksindivider voktet fremdeles husdyr i fjellene mens utstillingslinjer utviklet seg parallelt. I dag holdes pyreneerhunden både som familiehund og, mange steder, fortsatt som arbeidende vokterhund på gårder og i beitemark.

Pyreneerhunden er stor og kraftig bygget uten å virke tung eller klumpete. Kroppen er noe lengre enn den er høy, og hunden beveger seg med et rolig, avmålt gangartsmønster. Hodet er kileformet med en lett hvelvet isse, middels store, trekantede ører som henger tett inntil hodet, og en svart nese med mørke leppekanter. Et tydelig rasekjennetegn er de doble sporene på hvert bakbein.

Pels og farger

Pelsen er det mest gjenkjennelige kjennetegnet. Det ytre laget er langt, flatt og grovt, mens underullen er myk og tett og gir isolasjon. Hannhunder har ofte en fyldigere man rundt hals og skuldre. Grunnfargen er hvit. Tegninger i grått, gult, rødbrunt eller grevlingfarget kan forekomme på hodet, ørene og ved halerota, og dette er tillatt i standarden. Pelsen floker seg sjeldnere enn lengden skulle tilsi, men den feller kraftig, særlig i forbindelse med årstidsskifte.

Hjemme er pyreneerhunden rolig og stillferdig, og den er ofte fornøyd med å ligge i nærheten av familien og følge med på det som skjer. Den er som regel mild mot barn og tålmodig overfor dyr den er vokst opp sammen med. Rasen knytter sterke bånd og er trofast mot dem den vokter.

Overfor fremmede er hunden tilbakeholden snarere enn vennlig. Den vurderer en ny person før den godtar vedkommende, og den er av naturen mistenksom mot alle som nærmer seg eiendommen. Dette gjør den til en god vakthund, men betyr også at tidlig og vedvarende sosialisering er viktig.

Vokterinstinktet preger atferden i hverdagen. Pyreneerhunden bjeffer for å advare mot opplevde trusler, særlig om natten, og patruljerer territoriet på egen hånd. Den er også selvstendig og ble avlet for å handle uten anvisning, så den følger ikke alltid kommandoer. Overfor ukjente, mindre dyr kan den være jaktinstinktdrevet eller rett og slett på vakt, så møter bør skje under tilsyn.

Pelsstell

• Børst pelsen minst en til to ganger i uken, og daglig ved sesongfelling
• Bruk underullrake og kardeborste for å nå den tette underullen
• Sjekk og rengjør ørene jevnlig, siden de henger tett inntil hodet
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom, også de doble sporene på bakbena
• Bad hunden av og til; pelsen slipper skitt relativt lett mellom badene

Mosjon

• Gi en daglig tur i tillegg til tilgang til en trygt inngjerdet hage
• Sikt mot moderat aktivitet: dette er en jevn arbeidshund, ikke en løper med høyt energinivå
• Hold hunden i bånd eller bak gjerde, siden innkalling er upålitelig og den vandrer gjerne
• Unngå hard trening i varme, særlig for valper hvis ledd fremdeles er under utvikling

Miljø

Pyreneerhunden er bygget for kulde og takler høy varme dårlig, så skygge, friskt vann og kjølige hvileplasser er viktig i varme klima. Den trives best med utearealer å patruljere og passer ikke for leilighet. Et sikkert gjerde er avgjørende fordi rasen vandrer og kan forsøke å utvide territoriet sitt. Bjeffing om natten er normalt og bør det tas høyde for dersom naboene bor nær.

En pyreneerhund bør få et komplett og balansert fôr utviklet for store eller kjempestore raser. Til tross for størrelsen er rasen ikke svært aktiv, og den trenger derfor færre kalorier per kilo enn en aktiv bruksrase, samtidig som den lett legger på seg ved overfôring. Porsjonsstørrelsen avhenger av alder, vekt og aktivitetsnivå, så bruk merkingen på fôrposen som utgangspunkt og juster deretter for å holde hunden slank.

Valper av kjempestore raser er et eget kapittel. De bør vokse langsomt på et valpefôr for store raser med kontrollert kalsium- og energiinnhold, fordi for rask vekst øker risikoen for skjelett- og leddproblemer. Det anbefales å gi flere små måltider daglig fremfor ett stort.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av det daglige kaloriinntaket for å hindre vektøkning på en kropp som allerede bærer mye masse. Mange eiere og veterinærer vurderer leddstøtte, som glukosamin, for en kjempestor rase, men tilskudd bør avklares med veterinær fremfor å gis på antakelse. Sørg alltid for fri tilgang til friskt vann, særlig i varmt vær.

Pyreneerhunden lever som regel i 10-12 år, noe som er vanlig for en kjempestor rase. De fleste er friske ved god stell, men den store kroppsbygningen fører med seg risikoer som er felles for store hunder, særlig knyttet til ledd og mage. Å kjøpe fra oppdrettere som helseundersøker avlsdyrene, og å holde hunden ved en sunn vekt, reduserer begge risikoen.

Forebyggende stell

• Følg opp faste veterinærkontroller og grunnvaksiner
• Hold en slank kroppsvekt for å avlaste leddene
• Gi avmålte måltider og unngå hard aktivitet rett etter fôring for å redusere risikoen for oppblåsthet
• Sørg for jevnlig tannstell og forebygging mot parasitter
• Spør oppdretteren om helseundersøkelse av hofter, albuer og annet hos foreldredyrene

Pyreneerhunden er intelligent, men ble avlet for å arbeide alene og ta egne beslutninger, og den lar seg derfor ikke trene som en lydig gjeter- eller jakthund. Den kan forstå en kommando og likevel velge om den vil følge den. Trening krever tålmodighet og konsekvens, og streng korrigering får rasen lettere til å lukke seg eller sette seg imot. Tidlig og bred sosialisering er det mest nyttige en eier kan gjøre, fordi det demper den naturlige skepsisen mot fremmede.

Innkalling er et særlig svakt punkt. Mange pyreneerhunder blir aldri pålitelige uten bånd, så et sikkert gjerde og kontroll i bånd er tryggere enn å stole på en innøvd innkalling.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, og la valpen møte mange mennesker, steder og dyr
2. Lær inn navnrespons og sitt før du går videre til vanskeligere øvelser
3. Hold øktene korte og avslutt med noe som lykkes, for å holde på hundens interesse
4. Beløn rolig, avslappet atferd, som passer godt med rasens gemytt
5. Håndter vandring og bjeffing med gjerder og faste rutiner fremfor kommando alene

Å avle på en kjempestor vokterrase er en alvorlig forpliktelse og bør overlates til erfarne oppdrettere som helseundersøker avlsdyrene. Tisper avles vanligvis først etter at de er fysisk fullvoksne, noe som inntreffer senere hos kjempestore raser enn hos mindre hunder. Ansvarlige oppdrettere undersøker foreldredyrene for hofteleddsdysplasi, albueleddsdysplasi og andre arvelige lidelser før paring.

Drektighetstiden hos hund er om lag 63 dager. Pyreneerhunden får ofte store kull, og valpene vokser raskt til svært store hunder. Fordi rask vekst øker risikoen for skjelett- og leddproblemer, bør valpene fôres med et kontrollert fôr for kjempestore raser fremfor å fôres for maksimal størrelse.

Tidlig håndtering og sosialisering betyr mye. Vokterhundvalper som møter mange mennesker og situasjoner i de første månedene, har større sannsynlighet for å bli stabile og håndterbare voksne hunder. Valper bør normalt bli hos kullet til minst åtte ukers alder, slik at de lærer normal atferd av tispen og søsknene.

Registrere en Pyreneerhund i Norge

En skanning gir bare det nummeret registeret svarer med. Gi din Pyreneerhund et register som svarer med ditt: gratis profil med bilde, opplysninger og kontaktinformasjon, gyldig hele hundelivet uten gebyr. Registreringen gjøres én gang og står seg.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.