Schäferhunden er en lojal og intelligent brukshund som er kjent for sitt mot, sin allsidighet og urokkelige hengivenhet.
Hvordan pelsen til en Schäferhund er bygget opp, og hva det betyr for stellet.
Kritisk: En Schäferhund bør ikke klippes helt ned.
Underullen holder varmen ute like godt som kulden, og dekkpelsen skjermer huden mot sol og insektbitt. Klipper man av hele pelsen, forsvinner begge deler. Den vokser ofte ut flekkvis, myk eller i en annen farge, og hos noen dyr kommer dekkhåret aldri skikkelig tilbake. Børst ut underullen i stedet for å klippe den bort.
A few of the Schäferhund profiles members have added to United Pet Club.
Schäferhunden er ein stor arbeids- og gjetehund fra Tyskland, registrert som ein av dei mest utbredte rasane hos Norsk Kennel Klub (NKK). Vaksne hunder er 55 til 65 cm i skulder og lever vanlegvis 9 til 13 år.
Norsk politi, forsvar og redningstjeneste bruker schäferhunden meir enn nokon anna rase. Bakgrunnen er enkel: rasen vart avla fram i Tyskland på slutten av 1800-talet med arbeidsevne som einaste utvalgskriterium. Resultatet var ein hund med usedvanleg lærevilje og sterk binding til eigaren.
Kroppen er bygd for utholdenhet over lang tid. Dypt bryst, ein balansert og langtrekkande gange og ei tett dobbeltpels kjenneteiknar rasen. Standardfargen er sort og brun, men fleire fargevarianter forekommer.
Schäferhunden treng dagleg fysisk aktivitet og mentale oppgåver. Lange periodar aleine utan noko å gjere er ei klar belastning for denne rasen og fører ofte til åtferdsproblem.
| Egenskap | Detalj |
|---|---|
| Opprinnelse | Tyskland (1899) |
| Størrelse | Stor (55 til 65 cm i skulder) |
| Levetid | 9 til 13 år |
| Gruppe / rolle | Gjetehundgruppe; arbeids-, politi-, forsvars-, service- og vaktrolle |
| Passar med | Familier og barn ved god sosialisering og oppdragelse; kan leve med andre dyr om introduksjonen skjer tidleg og gradvis |
Schäferhunden passar for aktive eigarar som kan gi den dagleg trening, mosjon og nær kontakt med familien. Den er eit godt val for arbeidshundmiljø, friluftsentusiastar og dei som ønsker ein årvåken hund i heimen. Rasen er lite eigna for eigarar som er borte det meste av dagen, som ikkje kan prioritere regelmessig trening og sosialisering, eller som ikkje vil ha krevande pelsstell.
Schäferhunden vart standardisert i Tyskland i 1899 av Max von Stephanitz, som samla regionale gjetehundar til éin rase valgt for arbeidsevne. Etter første verdskrig spreidde rasen seg til Noreg og resten av verda og vart raskt tatt i bruk av politi og forsvar.
Rundt slutten av 1800-talet fantest det mange typar gjetehundar i dei tyske regionane, med store skilnader i utsjånad og temperament. Ønsket om å samle desse i éin standardisert rase, valgt utelukkande for funksjon og ikkje for utsjånad, låg bak det arbeidet som leia fram til schäferhunden.
Maximilian von Stephanitz, tidlegare kavalerioffiser, kjøpte i 1899 ein hund ved namn Hektor Linksrhein, omdøypte han til Horand von Grafrath og registrerte han som den første schäferhunden. Same år stifta von Stephanitz Verein für Deutsche Schäferhunde (SV), raseklubben som framleis forvaltar standarden i Tyskland.
Ettersom tradisjonelt gjeteri gjekk tilbake, retta von Stephanitz aktivt avlsarbeidet mot politibruk. Tidleg på 1900-talet tenestegjorde schäferhunden allereie i tysk politi, og under første verdskrig vart rasen brukt som budbringarhund, vaktpost og søkehund.
Soldatar frå begge verdskrigarane tok rasen med heim til Storbritannia, USA og andre land. Filmhunden Rin Tin Tin på 1920-talet løfta rasen si status ytterlegare i det breie publikummet. Gjennom 1900-talet utvikla det seg eit tydeleg skilje mellom arbeidslinjer, avla for driv og motivasjon, og utstillingslinjer, avla for eksteriør. Det skillet gjeld framleis og påverkar kva slags schäferhund ein faktisk får.
Schäferhunden er ein stor, muskuløs hund på 55 til 65 cm i skulder og 22 til 40 kg. Rasen har oppståande øyre, busket hale og ei tett dobbeltpels som oftast er sort og brun.
Schäferhunden er noko lengre enn høg. Hovudet er kileforma med tydeleg oppståande, spisse øyre. Halen er busket og kviler i ein svak kurve. Rørsla er jamn og langtrekkande, ein eigenskap som vart selektert for tidlaus gjeting og patruljearbeid. Hannar er markant større og tyngre enn tisper.
| Trekk | Detalj |
|---|---|
| Høgde | Hannar 60 til 65 cm; tisper 55 til 60 cm i skulder |
| Vekt | Hannar 30 til 40 kg; tisper 22 til 32 kg |
| Pels | Dobbeltpels; tett ytterlag over mjukare underull. Kort til middels lengde; ein langhåra variant finst |
| Fargar | Sort og brun, sort og raud, sabel, helsvart og bicolor. Kvit vert godkjend av nokre register, men ikkje alle |
| Augo | Mellomstore, mandelforma, mørkebrunt føretrekt |
Standardpelsen er middels lang med tett underull som feller kraftig to gonger i året, om vår og haust. Sort og brun er den vanlegaste fargekombinasjonen, gjerne med eit sort sadelmerke over ryggen. Sabelfargen gir hårstråane eit bånda, gråsprengd preg. Helsvart og bicolor forekommer. Den langhåra varianten har fyldigare pels med duskar på bein og hale og er godkjend i nokre rasestandardar, men trekkjer poeng i andre.
Schäferhunden er årvåken, intelligent og svært lojal mot familien sin. Den er atterhaldne overfor framande og treng tidleg sosialisering for at årvåkenheten skal halde seg innanfor normale grenser.
I kvardagen registrerer schäferhunden kva som skjer i og rundt heimen og gir tydeleg beskjed om det som verker unormalt. Bjeffing for å varsle om framande er vanleg og stammer frå rasens bakgrunn som vakt- og gjetehund.
Overfor familiemedlemmer, barn inkludert, er rasen varm og beskyttande. Overfor framande er den som regel atterhaldne, ikkje aggressiv. Brei sosialisering frå valpealdrane er naudsynt for at hunden skal takle nye situasjonar utan overtegning eller nervøsitet.
Med andre kjæledyr i husstanden fungerer schäferhunden godt om introduksjonen skjer gradvis og tidleg. Gjeterbakgrunnen kan gi seg utslag som jaging av løpande dyr og barn, noko regelmessig trening kan dempe. Utan tilstrekkeleg dagleg aktivitet, sosialt samvær og oppgåver å løyse, utviklar mange individ bjeffe- og tyggjeproblem eller teikn på angst.
| Eigenskap | Vurdering |
|---|---|
| Kjærleik | 4 |
| Energi | 5 |
| Treningsdyktighet | 5 |
| Bjeffing | 3 |
| Felling | 5 |
Schäferhunden treng regelmessig børsting av dobbeltpelsen og minst éin til to timars aktivitet dagleg. I norsk klima krev vinteren ekstra merksemd kring potehelse, og båndtvangen frå 1. april til 20. august krev god linetrening.
Schäferhunden trivst best i eit hjem med inngjerda hage og aktive eigarar. Den kan tilpasse seg mindre buforhold om den får nok dagleg mosjon utandørs, men er ikkje eigna for å stå aleine i timevis.
Båndtvangen gjeld frå 1. april til 20. august. Schäferhunden er sterk og rask, og god linetrening bør vere på plass lenge før sesongen startar. Inngjerdede hundeparkar og private eigedomar gir moglegheit for fri rørsle i den perioden.
Dobbeltpelsen gjer rasen godt rusta for norsk vintervær. Vegsalt og strøsand kan likevel samle seg mellom tærne og irritere poten. Skyll alltid potene etter turar på salta vegar, og bruk potesalve om huda er tørr eller sprekker. Om sommaren er tilgang til skugge og frisk vatn naudsynt.
Dyrevelferdslova krev at hunden har moglegheit for tilstrekkeleg rørsle og positiv kontakt med menneske. Schäferhunden stiller store krav på begge desse punkta.
Schäferhunden bør fôrast to gonger dagleg for å redusere risikoen for magerotasjon. Vaksne hunder et vanlegvis rundt 290 til 400 gram tørrfôr per dag, justert etter vekt og aktivitetsnivå.
Magerotasjon (GDV) er ein livstrugande tilstand der magen roterer rundt seg sjølv og stenger for blodtilførselen. Dypbrystede rasar som schäferhunden er meir utsette for dette enn andre, og to måltid dagleg framfor eitt er eit enkelt tiltak som reduserer risikoen. Hardt arbeid eller leik bør vente minst ein time etter måltid.
Fôret bør vere komplett og balansert, tilpassa hundens alder og aktivitetsnivå. Som ein stor og aktiv rase har schäferhunden god nytte av fôr med godt animalsk protein og moderat feitt. Valpar bør ha eit storrasevalpefôr som regulerer kalsiuminntak og veksttempo for å skåne skjelettet. Hald alltid frisk vatn tilgjengeleg, og følg med på vekta. Overvekt belaskar hofte- og albueledd, som allereie er utsette hos denne rasen.
| Livsfase | Mengde per dag | Måltid per dag |
|---|---|---|
| Valp (2 til 6 månadar) | Følg valpefôrets rettleiing etter vekt | 3 til 4 |
| Valp (6 til 12 månadar) | Følg rettleiinga etter vekt | 2 til 3 |
| Vaksen | Ca. 290 til 400 gram tørrfôr | 2 |
| Senior eller lite aktiv | Ca. 230 til 345 gram, redusert etter aktivitetsnivå | 2 |
Hald godbitar til rundt ti prosent av dagskaloriane og rekn dei inn i totalrasjonen. Mange eigarar bruker delar av hundens daglege tørrfôr som treningsbelønning. Leddtilskot som glukosamin og omega-3-feitsyrer brukes av nokre med tanke på rasens predisposisjon for hofte- og albuelidingar. Diskuter alltid slike tilskot med veterinæren din før du startar.
Schäferhunden lever vanlegvis 9 til 13 år og er predisponert for hofteleddsdysplasi, albuledsdysplasi, degenerativ myelopati og magerotasjon. NKK og ansvarlige oppdrettera screener avlsdyra for dei viktigaste arvelege lidingane.
Levetida er vanlegvis 9 til 13 år. Schäferhunden er generelt robust, men har ei kjend gruppe arvelege og strukturrelaterte helseproblem. NKK administrerer avlsanbefalingar for rasen, og oppdrettere tilknytta NKK er forventa å screene avlsdyra for hofte- og albueledd og for kjende genetiske lidingar. Å kjøpe valp frå oppdrettere som dokumenterer slike resultat reduserer risikoen for dei alvorlegaste tilstandane vesentleg. Dyrevelferdslova set krav til forsvarleg avl og avgrensar bruk av dyr med kjende arvelege feil.
| Liding | Teikn | Merknad |
|---|---|---|
| Hofteleddsdysplasi | Stivhet, halthet, vanskar med å reise seg, motvilje mot å hoppe | Arveleg; screenet med røntgen av hofteledd før avl |
| Albuledsdysplasi | Halthet på forbeina, særleg etter belastning | Arveleg leddfeil; handterast med vektkontroll og behandling |
| Degenerativ myelopati | Gradvis svakheit i bakpartane og koordinasjonstap | Uhelbredeleg ryggmargssjukdom; DNA-test for risiko finst |
| Magerotasjon (GDV) | Oppsvulma buk, tørrgisping, rastløyse, kollaps | Livstrugande tilstand; krev augeblikkeleg veterinærhjelp |
| Eksokrin pankreasinsuffisiens | Vekttap trass i godt matinntak, laus og lys avføring | Behandlast med livslange enzymmiddel |
Schäferhunden er blant dei mest lettlærte rasane, med ein naturleg arbeidsvilje og sterk orientering mot eigaren. Tidleg sosialisering og konsekvent belønningsbasert trening gir dei beste langsiktige resultata.
Rasen vart avla for å samarbeide med menneske, og det gjenspeiglar seg i at schäferhunden plukkar opp kommandoar raskt og hugsar dei godt. Det er dette som gjer rasen verdifull i politi, forsvar og som hjelpehund. Den same arbeidsviljen betyr at ein understimulert hund leiter etter eigne syslar, og det er sjeldan noko eigaren set pris på.
Sosialisering og grunnleggjande lydigheit bør starte i valpealdrane. Korte, konsekvente treningsøkter over tid gir betre resultat enn sporadiske intensive treningsbolt. NKK og lokale hundeklubbar tilbyr lydigheits- og brukshundkurs som passar godt for raser med høg arbeidskapasitet.
Tispa til schäferhunden får første løpetid mellom 6 og 12 månader, men ansvarlige oppdrettere ventar til hunden er rundt to år og helsescreeningane er gjennomførte. Drektighetstida er om lag 63 dagar og kulla har vanlegvis 6 til 8 valpar.
Schäferhundtispa er kjønnsmoden allereie frå 6 til 12 månaders alder, men ansvarlige oppdrettere ventar til hunden er rundt to år. Då er resultat frå hofteledd- og albuleddsscreening tilgjengelege, genetiske testar er gjennomførte og hunden er ferdigvaksen. NKK og dyrevelferdslova set rammer for forsvarleg avl, og oppdrettere tilknytta NKK pliktar å følge avlsretningslinjene for rasen.
Paringstidspunktet tilpassast tispas fruktbare fase i løpetida. Drektighetstida er om lag 63 dagar. Kull tel vanlegvis 6 til 8 valpar, men variasjon forekommer.
Nyfødde valpar er blinde og døve og er fullstendig avhengige av mora dei første vekene. Augo opnar seg rundt dag 14. Avvenning startar ved tre til fire veker. Perioden frå omtrent 3 til 14 veker er det viktigaste sosialiseringsvinduet, og gode oppdrettere sørger for at valpane vert eksponerte for kvardagslyder, ulike menneske og nye situasjonar i løpet av denne tida. Valpane overleveras ny eigar tidlegast ved åtte veker.
| Parameter | Verdi |
|---|---|
| Tispas kjønnsmodenhet | Første løpetid rundt 6 til 12 månader |
| Tilrådd avlsalder | Rundt 2 år, etter helsescreening |
| Drektighetstid | Ca. 63 dagar |
| Gjennomsnittleg kullstorleik | 6 til 8 valpar |
| Augo opnar seg | Rundt dag 14 |
| Avvenning | Ca. 3 til 4 veker |
| Overlevering til ny eigar | 8 veker eller seinare |
Gratis profil for hele hundelivet til din Schäferhund hos United Pet Club, med chipen registrert uten kostnad og ingen fornyelser.
Norge har ingen lov som krever ID-merking av hunder, men de fleste norske hunder chippes hos veterinær og meldes inn i DyreID. Det som ofte mangler, er et register som også svarer utenfor landets grenser. En gratis profil hos United Pet Club knytter kontaktopplysningene dine til din Schäferhund, slik at en skanning i Tromsø eller i utlandet ender med en telefon til deg. Registrer hunden på noen minutter.
Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.
Opprett en gratis konto hos United Pet Club, skriv inn opplysningene om din Schäferhund med et bilde og lagre. Profilen er gratis hele hundelivet, og DyreID-innmelding hos veterinæren er et eget spor.
Skriv det 15-sifrede nummeret inn i gratis-kontoen med adresse og telefonnummer. Livstidsplanen godtar alle merker og krever aldri betaling for endringer.
Nei, noe lovkrav finnes ikke, men de fleste hunder chippes likevel. Verdien ligger i en oppdatert oppføring bak nummeret, og den er gratis hos United Pet Club.
Null kroner. Gratis livstidsplan dekker profil, chipregistrering og alle endringer, uten fornyelser.
Svar på vanlege spørsmål om schäferhundens storleik, felling, egnetheit med barn, levetid, pris og kva rasen krev av eigaren.
Hannhundar er 60 til 65 cm i skulder og veg 30 til 40 kg. Tisper er 55 til 60 cm og veg 22 til 32 kg. Det er ein stor rase.
Ja, mykje. Dobbeltpelsen feller jamnt gjennom heile året og svært kraftig to gonger i året, om vår og haust. Børsting to til tre gonger i veka er eit minimum, og under dei store fellingsperiodene bør ein børste dagleg.
Den er vanlegvis varm og beskyttande overfor barn i sin eigen husstand når den er riktig sosialisert. Storleik og gjeterbakgrunn tilseier at små barn bør ha tilsyn, og hunden bør trenast til ikkje å jage eller nappe.
Dei fleste lever 9 til 13 år. Arvelege faktorar, vektkontroll, regelmessig mosjon og god veterinæromsorg påverkar levetida. Å halde hunden slank tar vare på ledda.
Prisen varierer etter blodlinje, oppdretterens omdømme og omfanget av helsescreening. Valpar frå screena foreldre kostar meir. Løpande utgifter til fôr, veterinær og stell er høgare enn for ein liten rase. Formidling av vaksen hund gjennom NKKs raseklubb er eit rimelegare alternativ.
Ja. Rasen treng éin til to timar dagleg mosjon, regelmessig trening, hyppig børsting og sosialt samvær. Den passar ikkje for eigarar som er borte det meste av dagen eller som vil ha eit lavvedlikeholdsdyr.
Den varslar tydeleg om framande og uvanlege hendingar, men er ikkje ein konstant bjeffer under normale tilhøve. Overdreven bjeffing er som regel eit teikn på for lite aktivitet eller for mykje tid aleine og kan dampast med regelmessig trening og meir mosjon.
