Berner sennenhund

Berner sennenhund er en av de fire sveitsiske sennenhundrasene. Det er en stor og kraftig hund, opprinnelig brukt til gårdsarbeid i kantonen Bern, der den trakk kjerrer, drev buskap og voktet gårdstunet. Den trefargede pelsen i svart, hvitt og rustrødt er det kjennetegnet de fleste legger merke til først.

Til tross for størrelsen har rasen et rolig og varmt gemytt. Voksne dyr veier som regel mellom 32 og 52 kilo, men er likevel avslappede innendørs og tålmodige overfor familiemedlemmer i alle aldre. De knytter seg tett til flokken sin og foretrekker å være i nærheten av folkene sine fremfor å tilbringe lange perioder alene.

Kommende eiere bør regne med en forholdsvis kort levetid på rundt 7 til 10 år, og sette av tid og plass til stell, mosjon og den plassen en arbeidshund av denne størrelsen trenger.

Hvem passer rasen for

Rasen passer for husstander med god plass, tid til daglig pelsstell og folk som stort sett er hjemme. Den fungerer godt i familier med barn og kan passe for førstegangseiere som er villige til å satse på trening og pelsstell. Den egner seg mindre godt for små leiligheter, varme strøk eller hjem der hunden må være alene gjennom lange arbeidsdager.

Rasen stammer fra kantonen Bern i Sveits, der bønder holdt store trefargede hunder til å trekke kjerrer, flytte melkekyr og vokte gårdene. Dette var arbeidshunder først og fremst, verdsatt for styrke og et rolig sinn snarere enn utseende. Et gammelt navn på typen var Dürrbächler, etter landsbyen Dürrbach der mange av hundene holdt til.

Mot slutten av 1800-tallet gikk bestanden tilbake etter hvert som mekanisering på gårdene gjorde trekkhunder mindre nødvendige. Sveitsiske hundeinteresserte tok initiativ til å bevare typen rundt århundreskiftet. Professor Albert Heim, en geolog og hundeekspert, får æren for å ha fremmet og bidratt til å standardisere de sveitsiske sennenhundrasene, berneren inkludert, tidlig på 1900-tallet.

Den sveitsiske raseklubben ble stiftet i 1907. Dette bidro til å feste standarden og fremme mer ensartet avl. Hunden fikk navnet Berner Sennenhund, som betyr gjeterhunden fra Bern-alpene.

Rasen kom til USA på 1920-tallet og ble anerkjent av American Kennel Club i 1937. I Norge er det Norsk Kennel Klub (NKK) som fører rasens stambok. Berner sennenhund er en av fire beslektede sveitsiske sennenhundraser, sammen med storschweizer sennenhund, appenzeller sennenhund og entlebucher sennenhund.

Berner sennenhund er stor og kraftig bygget, med bredt bryst, rett rygg og en kropp som er noe lengre enn den er høy. Hodet er flatt på toppen med moderat stopp, og de mørkebrune øynene gir et vennlig uttrykk. Ørene er middels store, trekantede og høyt ansatt, og henger tett inntil hodet. Halen er buskete og bæres lavt når hunden hviler.

Pels og farger

Pelsen er rasens fremste kjennetegn. Grunnfargen er kullsvart. Rustrøde eller gulbrune avtegninger finnes over hvert øye, på kinnene, på sidene av brystet, på alle fire bena og under halen. Hvitt vises som en blesse opp langs nesepartiet og pannen, en brystflekk som ofte har form som et omvendt kors, og gjerne på potene og halespissen. Den doble pelsen feller jevnt gjennom året, og mer kraftig i forbindelse med pelsskifte.

Berner sennenhund er godmodig og hengiven. Den knytter sterke bånd til familien og liker helst å oppholde seg i samme rom som folkene sine, en atferd som gjerne kalles en velcro-hund. Overfor barn er den tålmodig og mild, men størrelsen tilsier at man bør holde et øye med samværet rundt de aller minste.

Overfor fremmede er rasen som regel rolig og avventende, ikke aggressiv. Mange er årvåkne og markerer når besøkende kommer, men de fleste blir fort vennlige etter en presentasjon. Tidlig sosialisering hjelper en naturlig forsiktig hund å bli en trygg voksen. Med andre hunder og dyr i hjemmet fungerer rasen som regel godt, særlig når de vokser opp sammen.

Gemyttet er stødig og har lavt til moderat temperament. Disse hundene er ikke oppfarende og takler vanligvis husholdningens rutiner og støy uten mye oppstuss. Fordi de er følsomme, svarer de best på rolig og konsekvent håndtering, og kan bli engstelige av streng korrigering.

Pelsstell

• Børst to til tre ganger i uken, og daglig under pelsskifte, for å holde løshår og filtdannelse i sjakk
• Vær nøye med fjæringen bak ørene, på bena og under halen, der det lett dannes floker
• Bad hunden med én til to måneders mellomrom, eller ved behov
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom, og sjekk ørene jevnlig for skitt eller fuktighet
• Puss tennene flere ganger i uken

Mosjon

• Sørg for om lag 30 til 60 minutter aktivitet hver dag
• Turer, fjellturer og lek i hage passer rasen godt
• Mange trives med trekkarbeid, for eksempel kjerretrekking, som gjenspeiler rasens historie
• Unngå hard trening i varme, og begrens tung belastning hos valper mens leddene fortsatt utvikler seg

Bomiljø

Rasen trives best i et hjem med god plass og et kjølig klima. Den tykke pelsen gjør varmt og fuktig vær krevende, så luftekjøling og skygge betyr mye om sommeren. I Norge, med lange og kalde vintre store deler av året, er berneren i sitt ess: den tåler kulde langt bedre enn varme. Disse hundene vil helst bo innendørs sammen med familien og egner seg dårlig til å holdes utendørs alene. Hus med hage er ideelt, men det rolige gemyttet hos en voksen hund kan tilpasse seg mindre plass, forutsatt nok mosjon hver dag.

Berner sennenhund trives godt på et komplett fôr beregnet for store raser. I vekstperioden bidrar valpefôr for store raser, med kontrollert kalsium- og energiinnhold, til at skjelettet utvikler seg i et jevnt tempo. Dette er viktig for en hund som skal nå 32 kilo eller mer som voksen. Voksne hunder trenger et fôr som holder dem i god hold, siden overvekt belaster leddene denne rasen allerede er utsatt for.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt 10 prosent av dagens kalorier for å beskytte livvidden. Enkelte eiere og veterinærer bruker leddtilskudd som glukosamin og kondroitin, eller omega-3-fettsyrer, for å støtte leddene, men dette bør avklares med veterinær først. Ferskvann bør alltid være tilgjengelig, særlig i varmt vær.

Berner sennenhund har en gjennomsnittlig levetid på om lag 7 til 10 år, som er kort sammenlignet med mange andre raser, og skyldes en høyere forekomst av enkelte kreftformer i populasjonen. Ansvarlig avl, helseundersøkelser av foreldredyrene og god veterinæroppfølging kan bedre livskvaliteten. Kjøpere bør be om dokumentasjon på hofte-, albue- og andre helseattester for foreldrene.

Forebyggende helsearbeid

• Hold vaksiner og parasittforebygging oppdatert
• Hold vekten på et sunt nivå for å avlaste leddene
• Book årlig kontroll, og to ganger i året for eldre hunder
• Be oppdretter om dokumenterte hofte-, albue- og øyeattester
• Følg med på nye kuler og få dem sjekket raskt

Berner sennenhund er intelligent og samarbeidsvillig, og de fleste eiere finner rasen lett å trene. Den er samtidig følsom, så rolige og konsekvente metoder fungerer langt bedre enn hard håndtering. Start trening og sosialisering tidlig, mens hunden fortsatt er liten nok til å håndtere lett, for en utrent voksen hund av denne størrelsen er vanskelig å kontrollere. Korte, positive økter holder på oppmerksomheten bedre enn lange treningsrunder.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen i valpealderen, med mennesker, steder og andre dyr
2. Lær inn navnegjenkjenning og pålitelig innkalling først
3. Bygg videre med sitt, ligg, bli og gange i løs line
4. Øv i korte daglige økter på 5 til 10 minutter
5. Utfordre kommandoene gradvis i mer travle omgivelser
6. Introduser en oppgave, for eksempel trekkarbeid eller fjellturer, når hunden er ferdig utvokst

Ansvarlig avl på berner sennenhund legger vekt på helseundersøkelser og gemytt, gitt rasens kjente risiko for leddsykdom og kreft. Oppdrettere venter som regel til hunden er fysisk og mentalt moden, gjerne rundt to års alder, og bekrefter hofte-, albue- og øyeattester før paring. Den korte forventede levetiden gjør det ekstra viktig å velge friske foreldredyr med god dokumentasjon.

Drektigheten varer i om lag 63 dager. Kullene er gjerne store for rasen, og tispen trenger et rolig og varmt valpekasserom samt økt ernæring gjennom siste del av drektigheten og diegivingen. Valpene fødes blinde og døve og er helt avhengige av moren de første ukene. Tidlig håndtering og sosialisering fra få ukers alder bidrar til trygge voksne hunder, og valpene flytter normalt til nytt hjem ved rundt åtte ukers alder.

Registrere en Berner sennenhund i Norge

Norge har ingen lov som krever ID-merking av hunder, men de fleste norske hunder chippes hos veterinær og meldes inn i DyreID. Det som ofte mangler, er et register som også svarer utenfor landets grenser. En gratis profil hos United Pet Club knytter kontaktopplysningene dine til din Berner sennenhund, slik at en skanning i Tromsø eller i utlandet ender med en telefon til deg. Registrer hunden på noen minutter.

Femten sifre uten register er bare sifre. Koble nummeret til din Berner sennenhund mot telefonen din hos United Pet Club: gratis registrering som aldri utløper, alle chipmerker, kostnadsfrie endringer. Chipregistrering først, konto etterpå, ferdig.