Basset hound

Bassethunden er en kortbeint luktehund bygget lavt mot bakken for å spore vilt til fots. Rasen når sjelden mer enn rundt 38 cm i mankehøyde, men kroppen er tung og kraftig bygget, og voksne hunder veier gjerne mellom 18 og 29 kg. De lange ørene, den løse huden og de hengende øyelokkene gir hunden et kjent, nesten vemodig uttrykk som står i sterk kontrast til det rolige og vennlige vesenet.

Som luktehund har basset en av de kraftigste nesene som finnes hos hund, bare bloodhound regnes som bedre til å følge et spor. De lange ørene og hudfoldene antas å bidra til å fange opp lukt nær mulen under jakt. I dag lever de fleste bassethunder som familiehunder heller enn arbeidshunder, men avlen for sporarbeid preger fortsatt atferden: hunden følger nesen sin, holder eget tempo og kan være treg til å komme når den blir kalt.

Basset er tålmodig og overbærende og passer godt inn som følgesvenn i en travel husstand. Den samme selvstendigheten som gjorde rasen egnet til jakt, kan virke sta hjemme, og trening krever derfor konsekvens og tålmodighet.

Hvem passer rasen for

Bassethunden passer for eiere som ønsker en rolig og kjærlig hund og som kan akseptere et roligere tempo. Den fungerer godt sammen med barn og andre dyr og tåler leilighetsliv når den får daglige turer. Rasen egner seg mindre godt for dem som ønsker rask innkalling uten bånd eller en løpepartner, siden korte bein, tung kroppsbygning og en sterk nese trekker hunden mot lukter langs bakken. Kommende eiere bør også regne med noe sikling, pelsfelling og en dyp bjeffe- og hyleluft.

Bassethunden har røtter i Frankrike, hvor kortbeinte luktehunder ble holdt til jakt til fots. Navnet kommer fra det franske ordet bas, som betyr lav, en henvisning til hundens høyde. Jegere ønsket seg en langsom og metodisk sporhund som kunne følges til fots uten hest, og den lave kroppsbygningen gjorde at hunden kunne arbeide seg gjennom tett kratt samtidig som den holdt seg tett på sporet.

Skriftlige kilder om kortbeinte hunder i Frankrike finnes allerede fra 1500-tallet, og typen ble forbundet med jakt drevet av franske klostre og godseiere. Disse tidlige hundene ble brukt til å spore kanin, hare og annet småvilt, og de arbeidet i et jevnt tempo som gjorde det mulig for jegeren å følge med til fots.

I andre halvdel av 1800-tallet ble bassethunder tatt med til Storbritannia, hvor oppdrettere arbeidet for å standardisere utseende og temperament. Franske og britiske linjer ble krysset, og rasen vant økende popularitet blant både jakt- og utstillingsmiljøer. I samme periode ble basset også eksportert til USA.

Gjennom 1900-tallet ble bassethunden i stadig større grad holdt som selskapshund fremfor arbeidshund, noe det rolige gemyttet og det særegne utseendet bidro til. Rasen regnes fortsatt som en anerkjent luktehund, og sporegenskapene verdsettes fremdeles i prøver og feltarbeid. I Norge er det Norsk Kennel Klub (NKK), landets nasjonale register for hund, som fører rasen i sine avlsregistre.

Bassethunden er lengre enn den er høy, med dyp bringkasse, kraftig beinbygning og korte, solide bein. Til tross for den beskjedne høyden gir den tette kroppen rasen betydelig vekt og substans. Hodet er stort med hvelvet skalle, lange hengende ører som når forbi snuten, og løs hud som danner rynker over pannen. Øynene henger noe og gir et mildt, litt vemodig uttrykk. Halen bæres høyt med en svak kurve.

Pels og farger

Pelsen er kort, glatt og hard nok til å avvise vann og tåle kratt under feltarbeid. Den ligger tett inntil kroppen og krever lite klipping. Det vanligste mønsteret er den klassiske trefargede kombinasjonen svart, hvit og tan, men rasen finnes også i svart og hvit, sitrongul og hvit, og rød og hvit. De fleste anerkjente luktehundfarger godtas. Huden er påfallende løs og elastisk, og forsterker det foldede uttrykket rundt hode, hals og bein.

Bassethunden er rolig, kjærlig og avslappet. Den knytter sterke bånd til familien og er tålmodig med barn. Overfor fremmede er rasen som regel vennlig snarere enn vaktsom, så den egner seg dårlig som vakthund i beskyttende forstand, selv om den dype bjeffingen og hylingen kan varsle besøk.

Basset har som regel et godt forhold til andre hunder, og oppvokst sammen med katter og andre dyr fungerer den godt også med dem. Jaktbakgrunnen betyr at rasen levde og arbeidet i flokk, så den er sosial og mistrives ved å være alene i lange perioder. En basset som overlates til seg selv i mange timer, kan utvikle kjedsomhet eller uro.

Selvstendigheten som gjorde rasen god til sporarbeid, viser seg hjemme som stahet. En basset som har fått nysen på et spor, kan overse kommandoer helt til sporet tar slutt, og den kan være treg til å reagere når den er distrahert. Eiere beskriver rasen som godmodig og avslappet, men fast bestemt i sine egne meninger. Tålmodighet og faste rutiner fungerer bedre enn press.

Bassethunden er moderat krevende å stelle, men de lange ørene og hudfoldene trenger rutinemessig tilsyn for å unngå infeksjon. Den korte pelsen feller jevnt og har godt av ukentlig børsting.

Pelspleie

• Børst pelsen ukentlig med gummikam eller stripe-hanske for å fjerne løs pels
• Sjekk og rengjør innsiden av de lange ørene minst én gang i uken for å hindre fuktansamling og infeksjon
• Tørk over hud- og halsfoldene i ansiktet for å holde dem tørre og rene
• Klipp klørne hver tredje eller fjerde uke, siden rasen ikke er aktiv nok til å slite dem ned naturlig
• Tørk bort sikkel fra munn og bryst ved behov
• Bad hunden av og til, gjerne hver til annenhver måned eller når den er skitten

Mosjon

• Gi hunden én til to daglige turer av moderat lengde
• Hold hunden i bånd eller på inngjerdet område, siden en sterk lukt kan overstyre innkalling
• Unngå tunge hopp og trappegang, som belaster den lange ryggen og de korte beina
• Begrens anstrengende aktivitet i varmt vær, siden den tunge kroppsbygningen gjør hunden utsatt for overoppheting

Miljø

Bassethunden tilpasser seg både leilighet og enebolig, så lenge den får daglige turer og selskap. De korte beina og den lange ryggen gjør trapper og høye møbler risikable, så ramper eller lave trappetrinn kan avlaste ryggraden. Rasen tåler et bredt spekter av klima, men fungerer dårlig i sterk varme. Norske vintre er lange og kalde over store deler av landet, og en basset med kort pels bør ha dekken eller ekstra ly ved lave temperaturer. Fordi bassethunder er luktstyrte og ikke spesielt raske, er et sikret hageareal eller bånd nødvendig for å hindre at hunden vandrer av gårde på et spor.

Bassethunden bør spise et komplett og balansert fôr tilpasset alder og størrelse. Rasen er utsatt for vektøkning fordi den er matmotivert og har lavt energiforbruk, og ekstra kilo belaster den lange ryggen og de korte beina farlig mye. Mål opp fôret i stedet for å la skålen stå fremme hele tiden, og juster mengden slik at hunden holder et slankt, tydelig midjeparti. Frisk vann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til maksimalt rundt 10 prosent av dagsrasjonen, og trekk dem fra måltidene for å unngå vektøkning. Bruk små, kalorifattige godbiter til trening. Leddtilskudd med glukosamin og omega-3-fettsyrer kan støtte ryggen og leddene, men et tilskudd bør bare introduseres etter samtale med veterinær.

Bassethunden lever vanligvis 12 til 13 år. Rasen er i det store og hele robust, men den særegne kroppsbygningen medfører egne risikoer. Den lange ryggen og den tunge kroppen belaster ryggraden, den dype brystkassen øker risikoen for oppblåsthet, og de lange ørene og hudfoldene er utsatt for infeksjon. Å holde hunden på en sunn vekt er et av de mest effektive tiltakene for å redusere helseproblemer.

Forebyggende helsetiltak

• Hold hunden slank med avmålte måltider og jevnlige veiinger
• Rengjør ørene ukentlig og tørk hudfoldene for å forebygge infeksjon
• Begrens hopping og trappebruk for å skåne ryggraden
• Server avmålte måltider og unngå hard mosjon like etter mat for å redusere risikoen for oppblåsthet
• Hold vaksiner, parasittforebygging og tannhelse à jour
• Book årlig veterinærkontroll, og to ganger i året for eldre hunder

Bassethunden er smart, men avlet til å arbeide etter egen vurdering, så den lar seg ikke trene like lett som raser mer innstilt på føreren. Den kan være sta og lar seg lett distrahere av lukter, og streng korrigering får den gjerne til å lukke seg heller enn å lystre. Korte, positive økter med matbelønning fungerer best, siden rasen er sterkt matmotivert. Innkalling er en særskilt utfordring: når en basset først har låst seg fast på et spor, kan den overse kommandoer, så båndarbeid og et sikret hageområde er nødvendig. Tidlig og vedvarende sosialisering hjelper hunden med å forbli trygg og vennlig.

Grunnleggende trening

1. Start med navnegjenkjenning og oppmerksomhet ved hjelp av godbiter av høy verdi
2. Lær sitt, ligg og bli i korte økter på fem til ti minutter
3. Bygg god båndkultur tidlig, siden rasen drar mot lukter
4. Øv på innkalling i et inngjerdet område før du stoler på den i åpent terreng
5. Bruk bur som en trygg hule og som hjelp i innetreningen
6. Sosialiser med mennesker, hunder og nye steder gjennom hele valpetiden

Bassethunder blir kjønnsmodne mellom cirka 6 og 12 måneder, men ansvarlige oppdrettere venter til hunden er fysisk og mentalt moden, som regel rundt 18 til 24 måneder, før paring. Helsesjekk før paring er viktig gitt rasens kjente risiko for rygg-, hofte- og øyeproblemer, så avlsdyr bør være røntgenfotografert for hofte- og albueleddsdysplasi og undersøkt for øyesykdommer.

Drektigheten varer rundt 63 dager. Kullene er ofte middels store til store, vanligvis 6 til 8 valper, selv om størrelsen varierer. På grunn av rasens tunge kroppsbygning og store hoder bør valpingen overvåkes, og en veterinær bør være tilgjengelig i tilfelle det blir behov for hjelp.

Nyfødte valper er blinde, døve og helt avhengige av tispa de første ukene. Øynene åpner seg etter rundt to uker, og avvenningen begynner ved omtrent fire ukers alder. Tidlig håndtering og skånsom eksponering for syn, lyd og mennesker fra ung alder bygger det rolige og vennlige temperamentet rasen er kjent for. Valpene flytter som regel til nytt hjem ved åtte ukers alder eller senere, når de er avvent og sosialiseringen er i gang.

Registrere en Basset hound i Norge

Skriv inn navnet på din Basset hound, fødselsdato og et godt bilde, legg til telefonnummeret ditt og lagre. Ferdig: en gratis oppføring som varer livet ut og tar imot chipnummeret når du har det. Hunderegistreringen venter ikke på noen.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.