Basenji

Basenjien er en liten hund av mynde- og støvertype med opphav i Sentral-Afrika. Voksne dyr måler rundt 41 til 43 centimeter i mankehøyde og veier omtrent 10 til 11 kilo. Halen krøller seg tett over ryggen, ørene står oppreist, og pannen får synlige rynker når hunden er årvåken. Rasen omtales ofte som den bjeffeløse hunden, fordi strupehodet frembringer en jodlende, klukkende tone i stedet for vanlig bjeffing.

Basenjier er rolige i stemmebruken, men langt fra tause. De holder seg selv rene på kattevis og er tilbakeholdne overfor fremmede, samtidig som de knytter seg tett til sin egen familie. Eiere beskriver dem gjerne som selvstendige og viljesterke, noe som legger føringer for både trening og hverdagshåndtering.

Jaktinstinktet sitter fortsatt dypt i rasen. En basenji løper gjerne etter smådyr og følger lukt eller bevegelse, så et forsvarlig gjerde og god båndkontroll er nødvendig i det daglige. Den som ønsker en luktsvak, lite fellende følgesvenn med tydelig personlighet, finner ofte akkurat det i denne rasen.

Hvem rasen passer for

Basenjien passer for aktive eiere som kan tilby daglig mosjon, et sikkert gjerde og en tålmodig, konsekvent oppdragelse. Den egner seg for folk som setter pris på en selvstendig hund og ikke forventer blind lydighet. Husstander med svært små kjæledyr bør tenke nøye gjennom rasens jaktlyst. Også førstegangseiere kan lykkes med basenji, forutsatt at de er forberedt på dens tilbakeholdne vesen og behovet for både mental og fysisk aktivitet.

Basenjien stammer fra Sentral-Afrika, der jegere i landsbyene brukte hunder av denne typen til å drive og skremme smådyr inn i garn. De lokale jegerne satte pris på hundenes fart, stillhet og skarpe nese. Den lave stemmebruken var en fordel i tett kratt, der en bjeffende hund ville advart byttet på forhånd.

Europeiske reisende beskrev hunder av denne typen i Kongo-bassenget på 1800-tallet. De første forsøkene på å bringe dyrene til England mislyktes fordi de importerte hundene døde av sykdom før de rakk å formere seg. Vellykkede import til Storbritannia kom først på 1930-tallet, og avlsdyrene fra denne perioden la grunnlaget for mange senere linjer.

Rasen nådde Nord-Amerika kort tid etter, og kennelklubber i Storbritannia og USA anerkjente den midt på 1900-tallet. I senere tiår ble flere hunder importert fra Afrika for å utvide genmaterialet og redusere spredningen av arvelige sykdommer.

Gjennom hele denne historien har basenjien beholdt sine opprinnelige arbeidsegenskaper. Det selvstendige sinnet, den sterke jaktlysten og den karakteristiske jodlelyden kan alle spores tilbake til rasens opphav som en selvgående jakthund i afrikanske landsbyer.

Basenjien er lettbygd og harmonisk, med rett overlinje og bein som er lange i forhold til kroppen. Helhetsinntrykket er årvåkent og fjæret. Hodet får fine rynker når hunden er oppmerksom, og de mørke, mandelformede øynene gir et vaktsomt uttrykk. De høytsittende ørene står oppreist og peker svakt forover. Halen krøller seg til siden og hviler mot hoften.

Pels og farger

Pelsen er kort, glatt og fin, noe som gjør stellet enkelt og holder lukten svak. Godkjente farger er kastanjerødt, rent svart, trefarget (svart med kastanjebrune tegninger) og brindle (rødt med svarte striper). Alle fargevarianter har hvite poter, hvitt bryst og hvit halespiss, og mange hunder har i tillegg hvite bein, blesse eller krage. Den tynne pelsen gir lite beskyttelse mot kulde, så rasen kjenner kalde norske vintre tydeligere enn hunder med tykkere pels.

Basenjien er våken og nysgjerrig, med et selvstyrt vesen eiere merker tidlig. Den knytter seg tett til husstanden og velger ofte ut favorittpersoner, men holder gjerne avstand til fremmede helt til den selv bestemmer seg for å stole på dem. Rasen viser hengivenhet på egne premisser, ikke gjennom konstant behov for oppmerksomhet.

Sammen med barn fungerer basenjien som regel best med eldre barn som forstår hvordan man omgås en hund med klare grenser. Overfor andre hunder kan den være sosial, selv om hunder av samme kjønn av og til kommer i konflikt. Den sterke jaktlysten gjør at katter, kaniner og andre smådyr er utsatt, med mindre hunden er vokst opp med dem og holdes under oppsyn.

Rasen bjeffer ikke på vanlig vis, men det gjør den ikke til en stille eller passiv hund. Basenjier jodler, klukker og knurrer lavt, og en hund som kjeder seg eller får for lite mosjon, kan bli destruktiv. Mental stimulering og fysisk aktivitet holder temperamentet i balanse.

Pelsstell

• Børst den korte pelsen ukentlig med en myk børste eller stellehanske
• Bad hunden kun av og til, siden rasen steller seg selv og holder seg luktsvak
• Klipp klørne med noen ukers mellomrom
• Sjekk og rengjør de oppreiste ørene jevnlig
• Puss tennene flere ganger i uken

Mosjon

• Sørg for minst 60 minutter aktivitet hver dag
• Bruk et sikkert inngjerdet område eller en slepeline for løping uten bånd
• Hold hunden i bånd på åpne steder, siden innkalling er upålitelig når byttedyr er i sikte
• Legg til aktivitetsleker og luktespill for mental stimulering

Bomiljø

Basenjien trives både i leilighet og hus så lenge den får daglig mosjon. Gjerdet må være høyt og solid, for rasen klatrer og rømmer når den er motivert. Den tynne pelsen isolerer dårlig, så en hundedress eller genser hjelper i kaldt eller vått vær, og hunden bør aldri stå ute i kulde over lengre tid.

Gi hunden et fullverdig hundefôr som oppfyller anerkjente ernæringsstandarder for aldersgruppen. Fordi basenjien er liten og atletisk, er porsjonene beskjedne, og riktig mengde avhenger av vekt, alder og aktivitetsnivå. Del dagsrasjonen i to måltider for jevn energi og god fordøyelse. Ferskt vann bør alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til høyst rundt 10 prosent av dagens kaloriinntak, slik at hunden holder vekten. Et balansert kommersielt fôr dekker som regel næringsbehovet til en frisk basenji, så de fleste hunder trenger ikke tilskudd. Snakk med veterinær før du gir tilskudd, særlig til valper, eldre hunder eller hunder med helseplager.

Basenjien er en solid rase med en typisk levetid på 13 til 14 år. Ansvarlige oppdrettere tester for arvelige lidelser, og det finnes en DNA-test for Fanconis syndrom, en nyrelidelse som har rammet rasen. Kjennskap til en hunds genetiske status og foreldrenes helsehistorikk gjør det lettere å planlegge forebyggende tiltak.

Forebyggende helsearbeid

• Hold vaksiner og parasittbehandling oppdatert
• Book årlig veterinærkontroll, oftere for eldre hunder
• Bruk Fanconi-DNA-testen og be om øyeundersøkelse for avlsdyr
• Hold vekten slank og følg opp tannhelsen
• Følg med på vanninntaket, siden økt drikking kan varsle nyreproblemer

Basenjien lærer raskt når den ser en grunn til å samarbeide, men det selvstendige sinnet gjør at den ikke adlyder bare for å være til lags. Korte, varierte og givende økter fungerer best. Harde korrigeringer slår som regel tilbake og gjør hunden mer avvisende. Innkalling er en særlig utfordring, fordi jaktlysten kan overstyre et innlært signal, så løs mosjon bør begrenses til trygt inngjerdede områder.

Grunnleggende trening

1. Start sosialiseringen tidlig, med mennesker, steder og andre dyr
2. Bygg navnerespons og fokus med matbelønning
3. Øv inn sitt, ligg og bli i korte, daglige økter
4. Tren en solid innkalling i slepeline før hunden får løpe løs
5. Øv løs line for å håndtere dragning mot forstyrrelser
6. Legg til aktivitetsleker og luktespill for å kanalisere hundens nysgjerrighet

Basenjier når kjønnsmoden alder rundt ett til to år. Rasen skiller seg fra de fleste hunder ved at tispene som regel bare går i løpetid én gang i året i stedet for to, et mønster den deler med enkelte viltlevende hundearter. Denne ene årlige syklusen styrer hvordan oppdrettere planlegger kullene sine.

Drektigheten varer omtrent 63 dager, det vanlige for hund. Kullene teller i snitt fire til seks valper. De nyfødte er helt avhengige av tispen for varme og næring de første ukene, og oppdretteren følger nøye med på vektøkningen.

Ansvarlig avl innebærer helseundersøkelse av begge foreldredyrene, med Fanconi-DNA-testen og øyeundersøkelse som førsteprioritet. Valpene har godt av tidlig håndtering og vennskap med hverdagslige syn og lyder, siden tidlig sosialisering betyr ekstra mye for en så tilbakeholden rase. Valpene flytter som regel til nytt hjem ved åtte til ti ukers alder.

Registrere en Basenji i Norge

En skanning gir bare det nummeret registeret svarer med. Gi din Basenji et register som svarer med ditt: gratis profil med bilde, opplysninger og kontaktinformasjon, gyldig hele hundelivet uten gebyr. Registreringen gjøres én gang og står seg.

Chipen settes hos veterinæren; registreringen av nummeret er din jobb, og et uregistrert nummer fører ingen steder. Registrer mikrochipen gratis på livstidsplanen: alle merker godtas, flytting oppdateres uten kostnad, og oppføringen svarer på oppslag hele døgnet, i Norge og utenfor. Opprett gratis konto og bli ferdig med begge deler nå.