Wyandotte

Wyandotten er en tosidig hønserase, utviklet i USA på 1870- og 1880-tallet. Avlsmålet var en fugl som la egg jevnt i kaldt vær og samtidig ga godt med kjøtt. Denne kombinasjonen gjorde rasen til et praktisk valg for småbruk og hobbyhold. Rasen er middels stor: høner veier omkring 2,7 kg, mens haner ligger på 3,6 til 4,1 kg.

Kroppen er rund og godt fylt, og hodet bærer en lav rosekam som følger hodeformen tett. Nettopp rosekammen er en av grunnene til at rasen tåler frost så godt, siden den har mindre overflate eksponert enn en enkelkam og sjelden fryser. Fjærdrakten finnes i flere mønstre, der den sølvkantede varianten var den opprinnelige og fremdeles er mest kjent.

Temperamentet er vennlig, rolig og godmodig. Hønene legger brune egg i moderat tempo og fortsetter å verpe gjennom store deler av vinteren, en periode der mange andre raser trapper ned. Denne kombinasjonen av hardførhet, stabil produksjon og lett gemytt har holdt wyandotten som en fast del av hagehold i mange tiår.

Hvem passer rasen for

Wyandotten egner seg for dyreholdere som ønsker en rolig fugl som legger egg gjennom vinteren og tåler håndtering godt. Rasen fungerer fint i familier med barn takket være sitt jevne humør, og i kalde strøk er rosekammen og den tette fjærdrakten en stor fordel. Den som er ute etter svært høy eggproduksjon eller en aktiv flyver bør se andre steder, for wyandotten legger i moderat tempo og holder seg gjerne nær hjemmet.

Wyandotten oppstod i det nordøstlige USA på 1870-tallet. En gruppe oppdrettere i New York og nabostatene arbeidet for å frembringe en hardfør gårdshøne som kunne legge egg i kaldt vær og samtidig gi kjøtt til husholdningen. Navnet er hentet fra wyandot-folket, en urbefolkningsnasjon fra området rundt de store sjøer.

Den sølvkantede wyandotten var den første varianten og grunnlaget for hele rasen. Foreldredyrene er ikke fullstendig dokumentert, men rasen tilskrives gjerne krysninger mellom mørke brahmaer, sølvflekkete hamburgere og andre fugler med rosekam og kantet fjærtegning. Den sølvkantede varianten ble tatt opp i American Poultry Association sin Standard of Perfection i 1883.

Etter at grunnvarianten var etablert, utviklet oppdretterne flere fargevarianter: gullkantet, hvit, svart, buff, rapphøns-tegnet, sølvbestenket, columbia-tegnet og blå. Hver av disse ble lagt til standarden i tiårene som fulgte. Den hvite varianten fikk stor kommersiell betydning tidlig på 1900-tallet, fordi ensfargede hvite fugler ga et rent skrott ved slakting.

Gjennom første halvdel av 1900-tallet var wyandotten en vanlig gårdsrase i Nord-Amerika, og den ble også eksportert til Europa, der dverghøns-versjoner og flere fargeslag ble utviklet videre. Da den kommersielle fjærfenæringen gikk over til spesialiserte høytytende hybrider, mistet wyandotten terreng som produksjonsfugl, men den holdt stillingen som favoritt blant utstillere og hobbyholdere, en posisjon den fortsatt har i dag.

Wyandotten har en bred, dyp og rund kropp som gir et fyldig, buet omriss. Brystet er godt rundet og ryggen kort og bred. Hodet bærer en lav rosekam som følger skalleformen og ender i en liten spiss bak, sammen med røde kjeveflik og øreflik. Bein og hud er gule, og halen bæres i en moderat oppreist vinkel.

Fjærdrakt og farger

Det opprinnelige og mest kjennetegnende trekket er kanting, der hver fjær har en mørkere kant som rammer inn grunnfargen. Sølvkantede fugler har hvite fjær med svart kant, mens gullkantede fugler har gyllenbrune fjær med svart kant. Andre godkjente mønstre omfatter ensfargede varianter som hvit, svart, buff og blå, det bestenkede mønsteret hos sølvbestenket og rapphøns-tegnet, samt columbia-mønsteret med hvit kropp og svart tegning på hals og hale. Fjærdrakten er tett og myk, og det gir rasen god kuldetoleranse. Dverghøns av wyandotte finnes i samme fargeutvalg, men veier omtrent en firedel av standardvekten.

Wyandotten er som regel rolig og godmodig. Hønene tåler håndtering og opptrer stabilt rundt mennesker. Dette gjør rasen til et vanlig valg for familier med barn og for holdere som vil ha en lettstelt fugl. Overfor fremmede er de fleste fuglene forsiktige i starten, men de venner seg raskt til jevnlig kontakt.

I en blandet flokk havner wyandotten som regel i midten eller øverst i rangordenen. Den er selvsikker uten å være aggressiv og fungerer godt sammen med andre rolige raser. Enkelte individer, særlig bestemte høner eller aktive haner, kan være pågående mot mer sky fugler, så det lønner seg å følge med på gruppedynamikken når nye fugler introduseres.

Aktivitetsnivået er moderat. Wyandotter roter og beveger seg gjerne rundt i utegården, men de er svake flyvere og vandrer ikke langt. Dette passer godt til innhegnede eller forstadsnære anlegg. Hønene er stillferdige til middels pratsomme og gir vanligvis bare den kjente kakkelen etter verping, ikke konstant støy. Rugelyst varierer fra linje til linje, og enkelte høner ruger pålitelig og passer kyllingene selv.

Fjærpleie

• Sjekk den tette fjærdrakten for midd og lus ved å dele fjærene rundt kloakkåpningen og under vingene hver uke eller to.
• Sørg for et tørt sandbad, som fuglene selv bruker for å holde fjærene rene og bekjempe parasitter.
• Undersøk føtter og tåsåler for fotbylle, særlig hos de tyngste fuglene.
• Følg med på kloakkområdet hos verpehøner for tilgrising, og klipp bort sammenfiltrede fjær ved behov.

Mosjon

• Gi hver fugl nok plass til å gå, skrape og rote i en utegård eller hage.
• La fuglene være ute av huset hver dag, på et sted skjermet for rovdyr.
• Sett opp vagler og noen få enkle sysler, som spredt korn eller en hakkeblokk, for å holde aktive fugler opptatt.

Miljø

Wyandotten tåler kulde godt takket være rosekammen og den tykke fjærdrakten, og passer derfor godt for holdere i nordlige strøk. Hønsehuset bør være tørt og trekkfritt, med god lufting høyt oppe over fuglenes hoder, siden fuktig luft skader mer i kaldt vær enn selve temperaturen gjør. I varme klima trenger fuglene skygge, friskt vann og luftgjennomstrømning. Den kraftige kroppsbygningen og den tette fjærdrakten gjør varmen til den største utfordringen for denne rasen.

Et komplett kommersielt fjærfefôr bør utgjøre hoveddelen av kosten, tilpasset fuglens livsfase. Kyllinger trenger startfôr, oppdrettsfugler vokstfôr, og verpehøner et verpefôr som gir nok kalk til skalldannelsen. Gi uløselig grus når fuglene spiser noe annet enn ferdig krymlet eller pelletert fôr, siden de trenger grusen for å male maten i kråsen. Rent vann må alltid være tilgjengelig.

Godbiter og tilskudd

Verpehøner har nytte av fri tilgang til østerskallgrus eller en annen kalkkilde, servert atskilt fra hovedfôret, slik at hver høne kan ta det hun trenger for sterke skall. Godbiter som bladgrønnsaker, grønnsaksrester og små mengder korn eller melbiller er greit i moderate mengder. En tommelfingerregel er å holde godbiter til rundt ti prosent av det daglige fôrinntaket, slik at fuglene fortsatt får i seg en fullverdig rasjon.

Wyandotten er en robust rase med få arvelige lidelser og en levetid på omtrent 6 til 12 år, som er lenge for en høne. Den samme tette fjærdrakten som beskytter mot kulde, gjør fuglen mer utsatt for varmestress og gir parasitter flere steder å gjemme seg. Derfor henger de fleste vanlige helseplagene sammen med miljø og parasittkontroll snarere enn genetisk sykdom. Produktive verpehøner er i tillegg utsatt for de reproduksjonsproblemene som rammer alle høyproduktive raser.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert for å begrense luftveis- og parasittproblemer.
• Sjekk fuglene for midd og lus hver uke eller to, og behandle hele flokken hvis du finner noe.
• Sett opp et sandbad for naturlig parasittkontroll.
• Gi verpehøner fri tilgang til kalk for å styrke skallene og lette belastningen på reproduksjonssystemet.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.

Wyandotter holdes i et vanlig hønseoppsett med et lukket hus for nattely og verping, pluss en tilknyttet utegård eller hage for dagtid. Som en tung, bakkeorientert rase er de svake flyvere, så et gjerde av moderat høyde og lave, brede vagler passer godt. Det viktigste i utformingen av huset er å holde innsiden tørr og luftig, fordi fukt i kaldt vær gir frostskader og luftveisplager, mens rosekammen allerede gir god beskyttelse mot selve kulden.

Sjekkliste for oppsett

• Tørt, trekkfritt hønsehus med luftehull høyt oppe
• Lave, brede vaglestenger tilpasset en tung rase
• Redekasser med rent, tørt strø
• Sikret utegård med rovdyrsikkert gjerde og helst overbygd tak
• Et sandbad med tørr jord eller sand
• Skygge og flere vannpunkter i varmt vær

Wyandotte-egg følger den vanlige rugetiden for høns på omtrent 21 dager, enten under en rugelysten høne eller i en rugemaskin. Noen wyandotte-høner blir rugelystne og er oppmerksomme mødre, så naturlig klekking er et alternativ for holdere som har en villig høne. Ved bruk av rugemaskin bør du sette rene, velformede og befruktede egg, og holde temperatur og luftfuktighet stabil gjennom hele syklusen.

Fremgangsmåte for klekking

1. Velg rene, befruktede egg med normal form, og oppbevar dem med den spisse enden ned i høyst en uke før innsetting.
2. Kjør rugemaskinen tom først for å bekrefte at temperatur og luftfuktighet holder seg stabile.
3. Sett inn eggene og vend dem et oddetall ganger daglig frem til dag 18.
4. På dag 18 stopper du vendingen og hever luftfuktigheten til rundt 65-70 prosent frem til klekking.
5. La kyllingene bli i rugemaskinen til de er tørre og lodne, og flytt dem deretter til en varm kyllingboks med startfôr og vann.