Sumatra

Sumatrahønen er en prydhøne som opprinnelig stammer fra øya Sumatra i Indonesia. Det er en lett og smidig fugl med skinnende svart fjærdrakt som får et grønt skjær i godt lys. Rasen holdes først og fremst for utseendets skyld, ikke for kjøtt eller egg, og den er fortsatt sjelden utenfor spesialiserte fjørfemiljøer.

En voksen sumatrahøne veier omtrent 1,8 til 2,7 kg, noe som plasserer den i mellomsjiktet blant hønseraser. Kroppsholdningen er lav og nesten vannrett, med en lang hale som kan slepe godt bak kroppen hos haner. Høner er mindre og har kortere hale, men har samme mørke, blanke farge.

Sumatrahøner er aktive matsøkere og sterke, villige flygere, mer enn de fleste tamme raser. De er årvåkne og tilbakeholdne overfor mennesker og holder gjerne avstand med mindre de er vant til jevnlig håndtering fra de er små. Rasen passer for dyreholdere som verdsetter prydverdi og naturlig atferd høyere enn tamhet eller produksjon.

Hvem passer sumatrahønen for

Sumatrahønen egner seg for dyreholdere som ønsker en tiltalende, selvstendig fugl og som kan gi den plass og en overbygd luftegård. Fuglens sterke flygeevne og sky vesen passer dårlig til små bakgårder eller til dem som ønsker et håndtamt kjæledyr. Tålmodige eiere som håndterer fuglene fra de er kyllinger, får de roligste resultatene.

Sumatrahønen har navnet sitt fra den indonesiske øya Sumatra, hvor fugler av denne typen ble holdt av lokalbefolkningen lenge før vestlig interesse oppstod. Tidlige beretninger beskriver blanke, svarte, langhalede høns som levde halvvilt i deler av den indonesiske øygruppen.

Rasen kom til USA og Europa på midten av 1800-tallet. Import på 1840- og 1850-tallet introduserte de mørke, skinnende fuglene for fjørfeentusiaster som satte pris på det uvanlige skjæret og de lange halene. På den tiden ble fuglene av og til satt i sammenheng med kamphøns, selv om ryktet deres senere hvilte på utseendet.

I tiårene som fulgte, valgte oppdretterne ut fugler med grønnsvart fjærdrakt, lav kroppsholdning og lang hale, egenskapene som kjennetegner dagens rase. Sumatrahønen ble tatt opp i American Poultry Associations Standard of Perfection i 1883 i sin svarte fargevariant, med en blå variant anerkjent noe senere.

Sumatrahønen har aldri vært noen vanlig produksjonsrase. Den er fortsatt en spesialitet blant prydfjørfeholdere og utstillingsoppdrettere, og bestanden er beskjeden sammenlignet med de vanlige egg- og kjøttrasene.

Sumatrahønen har en lang, lav kropp som bæres nesten vannrett. Det mest slående trekket er halen, som hos hanene er full og sveipende med lange, godt buede sigdfjær. Fjærdrakten er svart med et sterkt grønt skjær over hele kroppen, noe enkelte kaller billegrønt. Rasen har en liten ertekam og mørkt ansikt, og mange fugler har flere sporer på hvert bein.

Fjærdrakt og farger

Den svarte varianten er den opprinnelige og mest utbredte formen. Fjærene har et grønt, metallisk skjær som kommer best til syne i direkte lys. En blå variant har en skiferblå kroppsfarge og holdes sjeldnere. Ansikt, kam og haketapper er mørke, og beina er svarte, ofte med et grønnlig anstrøk. Rasen er verdsatt for den rene glansen i fjærdrakten, så fjærkvalitet og fargedybde står sentralt på utstilling.

Sumatrahønen beholder mye av det årvåkne, selvstendige preget til en halvvill fugl. Fuglene er aktive matsøkere som streifer vidt omkring og sitter høyt til natten når de får sjansen. De er sterke flygere og klarer gjerder som holder på tyngre raser, så sikre eller overbygde luftegårder er viktig.

Overfor mennesker er rasen tilbakeholden og holder gjerne avstand. Sumatrahøner blir sjelden fanghøner, men rolig og jevn håndtering fra kyllingstadiet gir roligere voksne fugler. De er observante og reagerer raskt på forstyrrelser.

Sammen med andre fugler er rasen som regel grei å ha i en etablert flokk, men hanene kan bli territorielle overfor rivaliserende haner. Høner er roligere og mindre pågående. Rasen er moderat pratsom snarere enn støyende, og den våkne naturen gjør at den ofte varsler ved ukjente bevegelser.

Det daglige stellet dreier seg om plass, sikkerhet og rene forhold. Rasen er hardfør og aktiv, men lettskremt og villig til å fly, så innhegning og beskyttelse mot rovdyr er de viktigste praktiske hensynene.

Pleie

• Sjekk de lange halefjærene jevnlig for brekkasje, skitt og gjørme
• Hold strøet tørt slik at fjærdrakten holder seg ren og blank
• Sørg for et sandbadeområde som hjelper mot ytre parasitter
• Se etter lus og midd ved gattet og fjærbunnene
• Klipp og rengjør føttene, og hold øye med de mange sporene hos hanene

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en stor luftegård eller tilsynsbasert frigang for matsøking
• Sett opp høye vagler, siden rasen liker å sitte høyt til natten
• Bruk en overbygd luftegård eller høyt gjerde for å holde den sterke flygeevnen i sjakk
• Legg til rette med rotestasjoner og bakkedekke som støtter naturlig matsøking

Miljø

Sumatrahøner tåler et bredt spekter av klima, men trives best med le for vind og fukt. Den lille ertekammen er mindre utsatt for frostskader enn store enkeltkammer, noe som er en fordel i kuldeperioder. Sørg for trekkfritt husrom, god lufting og skygge i varmt vær. De lange halene til hanene trenger nok høyde og bredde på vaglene til å henge fritt uten å slepe.

Sumatrahønen er en aktiv matsøker, så en god del av inntaket kan komme fra frigang der det er plass til det. Et komplett kommersielt fjørfefôr utgjør grunnlaget i kosten og bør tilpasses fuglens livsfase. Sørg for rent vann til enhver tid og uløselig singel som hjelper fordøyelsen hos fugler som søker mat selv.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til en liten andel av det daglige inntaket, slik at den balanserte rasjonen fortsatt er hovedfôret. Passende tillegg er bladgrønnsaker, grønnsaker og små mengder korn eller melbiller. Verpehøner trenger en egen kalsiumkilde, som knust østersskall gitt fritt tilgjengelig. Alle fugler som søker mat selv, har nytte av tilgang på uløselig singel.

Sumatrahønen er en hardfør rase med få raserelaterte helseproblemer. Med godt husrom, rene forhold og jevnlig parasittkontroll lever fuglene som regel 6 til 9 år. Den lille ertekammen gir en viss fordel i kaldt vær ved å redusere faren for frostskader. De fleste helseplagene som oppstår, er de vanlige fjørfebekymringene: parasitter, luftveisinfeksjoner og reproduksjonsproblemer hos eldre høner.

Forebyggende stell

• Hold husrommet rent, tørt og godt luftet
• Sørg for et sandbadeområde som hjelper mot midd og lus
• Gjennomfør jevnlige parasittsjekker og avføringskontroll
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Følg lokale retningslinjer for vaksinasjon og smittevern
• Gi rent vann og en balansert rasjon året rundt

Husrommet til sumatrahøner må ta hensyn til den sterke flygeevnen og den aktive matsøkingen. Et sikkert hønsehus med høye, solide vagler passer godt til vanen med å sitte høyt over bakken. Den tilknyttede luftegården bør være overbygd, siden rasen lett klarer vanlige gjerder. Gi mer plass per fugl enn for roligere raser, for å redusere stress og krangling.

Sjekkliste for innredning

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og fast gulv eller nedgravd nettingkant
• Overbygd luftegård for å hindre rømming og luftbårne rovdyr
• Høye vagler med nok bredde og klaring for de lange halefjærene
• Tørt, dypt strø som holdes rent for å beskytte fjærdrakten
• Skyggefullt område og le for vind og regn
• Sandbadeområde og rent vann inne i luftegården

Egg fra sumatrahøns følger det vanlige klekkemønsteret for høns og klekkes på omtrent 21 dager. Rasen beholder ganske sterke ruge- og morsinstinkter, så høner vil ofte ligge på egg og oppdra kyllinger godt når de får lov. For større antall eller mer kontroll gir en rugemaskin jevne resultater når innstillingene holdes innenfor det vanlige området for høns.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og lagre dem med den spisse enden ned i høyst 7 dager før rugingen starter
2. Varm eggene opp til romtemperatur og sett dem i rugemaskinen ved måltemperaturen
3. Hold temperatur og fuktighet stabilt, og vend eggene til og med dag 17
4. Stopp vendingen på dag 18, hev fuktigheten og gå over til klekkemodus
5. La kyllingene klekkes uforstyrret, og flytt deretter tørre kyllinger til en varm klekkeboks med startfôr og vann