Phoenix

Phoenix er en prydhøne utviklet i Japan og senere videreforedlet i Tyskland. Rasen holdes først og fremst for utseendet, ikke for kjøtt eller egg. Det mest kjennetegnende trekket er halen til hanen, som vokser lang og flytende og under gode forhold og med riktig stell kan bli lengre enn selve kroppen. Hønene er langt enklere i uttrykket, med moderat hale og en kompakt, ryddig kroppsform.

Dette er en liten og lett fugl. Hanen veier vanligvis rundt 2,3 kg, hønen rundt 1,6 kg. Kroppen er slank og holdningen oppreist, noe som gir fuglen et stolt og våkent preg. Bevegelsene er raske, og rasen holder seg oppmerksom på omgivelsene.

Phoenix er aktiv og selvstendig. Fuglene beiter godt når de får nok plass, og holder gjerne litt avstand til mennesker sammenlignet med roligere kombinasjonsraser. Hønene legger et beskjedent antall små til middels store egg i tint eller kremfarge, og er ikke sterke helårsverpere.

Hvem rasen passer for

Phoenix passer for hobbyholdere og utstillere som ønsker en iøynefallende prydfugl, og som er villige til å legge ned ekstra arbeid i stell og innredning som halen krever. Rasen passer dårligere for den som vil ha en produktiv verpehøne eller en bakgårdsflokk med lite stell. De lange halefjærene trenger et rent, tørt hønsehus uten skarpe kanter, så Phoenix egner seg best hos en oppmerksom eier fremfor i et anlegg uten tilsyn.

Phoenix har røtter i de langhalede hønsene fra Japan, der oppdrettere gjennom mange generasjoner avlet fram fugler med forlengede halefjær. Den mest ekstreme varianten av disse langhalede fuglene er Onagadori, en japansk rase der hanens hale kan bli svært lang når fuglen holdes på spesielle, opphøyde vagler som holder fjærene unna bakken.

Phoenix som egen rase ble utviklet i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Den tyske hønseoppdretteren Hugo du Roi krysset importerte langhalede japanske fugler med annen avlslinje for å skape en hardførere fugl som beholdt mye av den lange halens karakter, samtidig som den var mer praktisk å holde under europeiske forhold.

Rasen ble tatt opp i den amerikanske fjørferaseorganisasjonens standardverk tidlig på 1900-tallet. Sølvvarianten ble anerkjent i 1924, og gullvarianten fulgte senere. Både normalstore og dverghøns finnes.

I motsetning til Onagadori er Phoenix en fellende rase, det vil si at den skifter og gjenoppbygger halefjærene på en normal syklus i stedet for å beholde dem i flere år. Dette gjør Phoenix enklere å holde for de fleste, samtidig som rasen fortsatt gir et slående, langhalet utseende.

Phoenix har en slank, grasiøs kropp og oppreist holdning. Hodet bærer en enkel kam med fem takker, røde kinnlapper og hvite eller kremfargede ørelapper. Det mest slående ved fuglen er hanens fjærdrakt: lange, buede sigdfjær i halen samt lange, hengende salfjær som flyter nedover rygg og sider. Hønene er langt enklere, med normal halelengde og en nett, rundet kropp.

Fjærdrakt og farger

Sølv Phoenix har en hvit til sølvhvit grunnfarge med sorte tegninger og en sort hale med grønnskjær. Gull Phoenix viser en rødgyllen grunnfarge med tilsvarende sorte detaljer. Andre farger, som sort, hvit og mønstrede varianter, avles fram enkelte steder. I alle fargeslag er fjærdrakten tett og blank, og hanens lange hale- og salfjær er selve kjernen i rasestandarden. Beina er skifer- til pilfargede og uten fjær.

Phoenix er en aktiv og våken fugl. Den beiter ivrig, streifer vidt når den får plass, og holder seg oppmerksom på omgivelsene. Rasen har et lettskremt, selvstendig trekk og reagerer raskt på forstyrrelser, så den holder gjerne litt avstand til mennesker med mindre den håndteres jevnlig fra ung alder.

Overfor familie og eiere er Phoenix som regel ikke aggressiv, men den er heller ingen fanghøne. Fugler som vokser opp med regelmessig, mild håndtering blir roligere, men de når sjelden den samme vennlige roen som tyngre kombinasjonsraser. Overfor fremmede holder de seg forsiktige og trekker seg gjerne unna i stedet for å nærme seg.

Sammen med andre kjæledyr og i en blandet flokk kan Phoenix holdes uten problemer, men den lange halen risikerer å bli hakket i eller tilsølt i et trangt uteareal. Haner kan bli territorielle i hekkesesongen. Rasen egner seg godt til fri beiting, der den kan bruke hurtighet og årvåkenhet til å holde seg unna trøbbel.

Stellet av Phoenix bygger på å beskytte de lange halefjærene og gi fuglen nok rom til å bevege seg. De generelle helsebehovene ligner andre høns, men hanens fjærdrakt trenger ekstra oppmerksomhet for å holde seg ren og hel.

Fjærstell

• Hold vaglene høye og frie slik at de lange halefjærene henger fritt og ikke drar borti gjødsel eller gjørme.
• Sjekk hale- og salfjær jevnlig for brekkasje, tilsøling og midd.
• Flekkrengjør tilsølte fjær med lunkent vann, og tørk fuglen helt før den settes tilbake i hønsehuset.
• Klipp eller stell fjær rundt kloakkåpningen dersom de blir tilsølt.

Mosjon

• Gi et sikkert uteareal eller overvåket fri beiting for daglig næringssøk.
• Gi rom til å strekke seg og sandbade, noe som holder fjærdrakten i god stand.
• Unngå trengsel, som fører til fjærhakking og skadde haler.

Miljø

Phoenix trenger et tørt, trekkfritt hønsehus med høye, glatte vagler og god vertikal klaring under vaglen for halen. Strøet må holdes rent og tørt. Rasen tåler et bredt spekter av klima, men trives best med le for vått, gjørmete vær som kan ødelegge de lange fjærene.

Phoenix spiser et vanlig hønsefôr. Som liten, aktiv beitefugl trenger den ikke spesialfôr, men rasjonen bør passe fuglens livsfase og suppleres med fri tilgang til rent vann og grus. Beiting gir ekstra insekter og grønt når fuglene får streife, noe som støtter god fjærkvalitet.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt 10 prosent av kosten. Egnede alternativer er bladgrønnsaker, kokt korn og melmark, som gir ekstra protein under fjærfellingen. Tilby uløselig grus slik at fuglene kan male maten, og gi knust østerskall separat til verpehøner for å styrke eggeskallet. Rent vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Phoenix er en hardfør, liten høne når den holdes under rene, tørre forhold. De fleste helseutfordringene er de samme som hos andre høns, med det tillegget at de lange hale- og salfjærene kan samle skitt og parasitter dersom hønsehuset ikke holdes rent. Med godt stell er typisk levetid 6 til 8 år.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset rent, tørt og godt ventilert.
• Undersøk fjær, kloakkåpning og bein jevnlig for midd og lus.
• Gi tilgang til et sandbadeområde for å holde parasitter i sjakk.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Følg en rutinemessig plan for parasittbehandling og vaksinering tilpasset ditt område.

Innredning for Phoenix følger vanlige fjørfestandarder, med ett viktig tillegg: hanens lange hale trenger vertikal plass og rene omgivelser. Hønsehuset bør være tørt, trekkfritt og godt ventilert, med høye vagler og ingenting plassert rett under dem der fjær kan dra borti. Et sikkert, rovdyrsikkert uteareal lar de aktive fuglene beite på dagtid.

Sjekkliste for innredning

• Høye, glatte vagler med åpen klaring under.
• Rent, tørt strø fritt for opphopet gjødsel.
• Rovdyrsikkert uteareal og hønsehus med solide lås.
• Skyggefullt, le område som beskytter fjærene mot regn og gjørme.
• En tørr sandbadeplass.
• Vann- og fôrstasjoner holdt unna gulvet.

Phoenix-egg ruges etter den vanlige tidslinjen for høns på om lag 21 dager. Hønene blir liggesyke i moderat grad, så mange holdere bruker rugemaskin for pålitelige resultater. Eggene er små til middels store og tinte eller kremfargede. Rugeforholdene tilsvarer andre lette raser, og de aktive kyllingene trenger en trygg kyllingboks.

Klekketrinn

1. Samle rene, velformede egg og lagre dem med spissen ned ved kjølig romtemperatur i høyst en uke.
2. Sett eggene i rugemaskinen og hold en jevn temperatur på 37,5 C med stabil fuktighet.
3. Vend eggene flere ganger daglig fram til dag 18.
4. Gjennomlys eggene rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen, og fjern klare egg.
5. Stopp vendingen på dag 18, øk fuktigheten til om lag 65 prosent, og gå over til klekkefase.
6. La kyllingene klekkes og tørke helt før de flyttes til en varm, trygg kyllingboks.