Orpington

Orpington er en tung, dypbygd høne utviklet i England på slutten av 1800-tallet. Den brede kroppsformen og den rikelige, løse fjærdrakten gir fuglen et rundt og fyldig preg, slik at den ser enda større ut enn den er. Voksne haner veier som regel rundt 4,5 kg, mens høner ligger på omtrent 3,6 kg, og rasen regnes dermed klart blant de store hønserasene.

Formålet var en ekte tokombinasjonsfugl, altså en høne som ga både et brukbart slakt og stabil eggproduksjon. Hønene legger mellom 175 og 200 lyst brune egg per år, og mange holder verpingen oppe gjennom de kalde månedene, når lettere raser ofte reduserer tempoet. Den tykke fjærdrakten er en viktig grunn til at orpington tåler kulde så godt.

Gemyttet er blant de tydeligste kjennetegnene på rasen. Orpington er rolig, mild og knyttet til mennesker, og mange individer blir tamme nok til å bli løftet opp og håndtert uten stress. Denne roen er en av årsakene til at rasen ofte velges til familieflokker og av eiere som ønsker høns som er lette å stelle i en vanlig bakgård.

Hvem passer rasen for

Orpington passer for eiere som ønsker en snill, lite dramatisk høne fremfor en ren eggmaskin. Den klarer seg godt i kaldt klima takket være den tette fjærdrakten, og det rolige vesenet gjør den enkel å stelle for nybegynnere og familier med barn. Rasen ruger ofte, så den kan også passe for eiere som ønsker en høne som selv sitter på og klekker fram kyllingene sine.

Navnet på rasen kommer fra byen Orpington i Kent i England, der hønseoppdretteren William Cook utviklet den i løpet av 1880-årene. Cook ønsket seg en praktisk gårdshøne som ga både et godt slakt og pålitelig eggproduksjon, samtidig som den skulle gjøre seg godt på utstillingene som var populære i det viktorianske England.

Den første varianten, sort orpington, ble presentert i 1886. Cook framstilte den ved å krysse minorca, sort plymouth rock og reinbeinte langshan. Den mørke fjærdrakten var delvis et praktisk valg, siden den skjulte sot og skitt som var vanlig i industribyene på den tiden.

Buff orpington, som senere ble den mest kjente varianten, kom noen år etter og ble utviklet fra andre krysninger. I tiårene som fulgte, la Cook og andre oppdrettere til flere fargevarianter, blant annet hvit og blå. Rasen spredte seg raskt og ble eksportert i stort omfang, og nådde Nord-Amerika og andre land før århundret var omme.

Orpington ble tatt opp i den amerikanske standarden, American Standard of Perfection, fordelt på flere varianter mellom 1900-tallet og 1920-årene. Etter hvert ble utstillingslinjer avlet fram med stadig tyngre fjærdrakt og større kroppsstørrelse, mens brukslinjene holdt seg nærmere den produktive gårdsfuglen Cook opprinnelig hadde for øye.

Orpington har en tung, buet kroppsform med bred rygg, dypt bryst og en kropp som bæres lavt over bakken. Fjærdrakten er myk og rikelig og står litt ut fra kroppen, noe som gir fuglen det runde, fyldige preget den er kjent for. Fjærene dekker mesteparten av beina, og helhetsinntrykket er av en solid, velrundet høne.

Hodet er lite i forhold til kroppen, med en enkel, oppreist kam, røde kjeveflipper og røde ørelapper. Beina er glatte, altså uten fjær, og huden er hvit. Begge kjønn har samme grunnform, men hanene er større og har tydeligere hale og salfjær.

Fjærdrakt og farger

Buff er den mest vanlige fargen og viser seg som en jevn, gyllen tone over hele fuglen. Sort fjærdrakt har et grønt skjær i godt lys, mens blå viser en skifergrå fjær med mørkere kanting. Hvit er en ren, ensfarget variant. Uansett variant skal fjærdrakten være myk og full snarere enn tett inntil kroppen, og fargen skal være jevn fra hode til hale. Dverghøns av orpington finnes i det samme fargespekteret, men veier omtrent en fjerdedel av standardvekten.

Orpington er blant de mest fredelige store hønserasene som finnes. Fuglene er som regel rolige og stillferdige, og mange blir tamme nok til å bli plukket opp og holdt. Dette gjør dem godt egnet for familier med barn og for eiere som tilbringer mye tid rundt flokken sin.

Overfor mennesker er orpington vennlig og ofte nysgjerrig, og fuglene går gjerne mot deg i stedet for å flykte. Overfor andre høns er de fredsommelige og unngår helst konflikt. Fordi de er rolige og litt trege, havner de ofte lavt i rangordenen når de holdes sammen med mer pågående raser, så de kan trenge plass til å trekke seg unna mer dominante flokkmedlemmer.

Rasen ruger lett. Hønene slutter ofte å verpe for å sitte på en kull, og de blir vanligvis oppmerksomme mødre. Eiere som vil ha jevn eggproduksjon, må kanskje samle inn eggene raskt eller flytte rugende høner bort fra reiret, mens de som ønsker naturlig klekking, vil sette pris på denne egenskapen.

Fjærstell

• Sjekk kloakkåpningen og underullen jevnlig, siden den tunge fjærdrakten lett fanger opp møkk og fuktighet
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene selv kan holde midd og lus i sjakk
• Se etter ytre parasitter under vanlig håndtering, og vær ekstra oppmerksom nær fjærbunnen
• Klipp fjær rundt kloakkåpningen på avlsdyr dersom tilgrising blir et problem
• Hold et øye med klør og nebb, selv om aktive fugler sjelden trenger inngrep her

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller overvåket frigang
• Legg til rette for fôrsanking, for eksempel spredte grønnsaker, for å stimulere naturlig bevegelse
• Unngå overbefolkning, som fører til kjedsomhet og fjærplukking
• Hold vagler lave og lett tilgjengelige, siden tunge fugler kan skade seg ved hopp fra høyde

Miljø

Orpington tåler kulde svært godt takket være den tykke fjærdrakten, og rasen fortsetter å verpe gjennom vinteren bedre enn mange andre raser. Den samme fjærdrakten gjør fuglene sårbare for varme, så skygge, ventilasjon og stadig tilgang på friskt vann er viktig om sommeren. Hold strøet tørt, for fuktige forhold kan kjøle ned den tette underullen og fremme hudproblemer.

Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre hoveddelen av kostholdet. Kyllinger trenger startfôr med høyere proteininnhold, oppdrettsfugler går over på vekstfôr, og verpehøner trenger et verpefôr som gir det kalsiumet som trengs til eggeskallet. Fordi orpington er en stor rase som lett legger på seg, betyr porsjonskontroll mer enn hos lettere raser, særlig for fugler som holdes hovedsakelig som kjæledyr eller til utstilling.

Gi tilgang på friskt vann til enhver tid, og tilby uløselig grus slik at fuglene kan male maten i kråsen. Fugler med frigang supplerer kostholdet med insekter og grønt, noe som er sunt i rimelige mengder.

Godbiter og tilskudd

Verpehøner har nytte av en egen skål med knust østersskall eller kalkstensgrus, slik at de kan ta ekstra kalsium etter behov. Godbiter som bladgrønnsaker, melmark og knuste korn er greit i små mengder, men bør holdes under omtrent ti prosent av det totale inntaket for å bevare balansen i kostholdet og hindre overvekt.

Orpington er en robust og langlevd rase med en typisk levetid på 6 til 10 år ved godt stell. Rasen har ingen utbredte, arvelige sykdommer. De fleste helseproblemene kommer av størrelsen og den tette fjærdrakten snarere enn av medfødt svakhet, så vektkontroll og fjærhygiene er de viktigste løpende oppgavene.

Forebyggende stell

• Vei eller kjenn på fuglene med jevne mellomrom, og juster fôret for å unngå overvekt
• Hold hus og luftegård tørt og rent for å redusere parasitter og fotproblemer
• Sørg for lave, solide vagler som forhindrer hoppeskader
• Ha en fast rutine for parasittsjekk under håndtering
• Gi skygge og ventilasjon om sommeren, og tørt, trekkfritt husrom om vinteren

Fordi orpington er tung og bredbygd, trenger den mer plass enn lettere raser. Planlegg med romslig gulvplass inni hønsehuset og en rommelig luftegård, siden trange forhold lettere fører til kjedsomhet og fjærplukking. Hønsehuset bør være rovdyrsikkert, tørt og godt ventilert, med reirkasser store nok for rasens størrelse.

Den tette fjærdrakten gjør at fuglene klarer kulde uten problemer, så kraftig isolasjon er sjelden nødvendig, men ventilasjon uten trekk er viktig for å holde fuktigheten nede. I varme strøk bør skygge og luftgjennomstrømning prioriteres foran varme.

Sjekkliste for innredning

• Rovdyrsikkert hønsehus med solide låser og nedgravd eller utstikkende gjerde
• Tørt, absorberende strø som skiftes jevnlig
• Lave, brede vagler som de tunge fuglene kan nå og gripe godt om
• Store reirkasser plassert i en rolig, skyggefull del av huset
• Skyggeplasser og fri tilgang på friskt vann i luftegården
• God ventilasjon plassert slik at rugende og sovende fugler unngår direkte trekk

Orpington-egg bruker omtrent 21 dager på å klekkes, som hos de fleste andre hønseraser. Rasens sterke tilbøyelighet til å ruge gjør naturlig klekking enkel å få til, siden hønene sitter pålitelig og steller godt med kyllingene etterpå. Eiere som ønsker mer kontroll, eller som vil klekke større antall, kan bruke rugemaskin i stedet. Uansett metode bør du sette rene, befruktede egg av jevn størrelse, og ikke lagre dem lenger enn omtrent sju dager før rugingen starter, med den spisse enden ned, på et kjølig sted.

Slik klekker du

1. Velg rene, velformede, befruktede egg og la dem få romtemperatur før rugingen starter
2. Still rugemaskinen på 37,5 °C og 45 til 50 % luftfuktighet, og la den stabilisere seg
3. Vend eggene flere ganger daglig fram til dag 18, og merk hver side slik at du husker vendingen
4. Kandle eggene rundt dag 7 og dag 14, og fjern klare eller ikke-utviklede egg
5. Ved dag 18 stopper du vendingen og øker luftfuktigheten til 65 til 70 %
6. La kyllingene være i fred mens de klekkes rundt dag 21, og flytt dem til en varm klekkeboks først når de er tørre