Minorca

Minorca er en hønserase som opprinnelig stammer fra øya Menorca utenfor Spanias østkyst. Rasen hører til middelhavsgruppen av lette, aktive verpehøns, og er en av de største innenfor denne gruppen. Fuglene bærer halen høyt og holder kroppen oppreist, noe som gir dem et årvåkent og selvsikkert preg.

Rasen kjennetegnes særlig av to trekk: en svært stor enkeltkam og størrelsen på eggene. Hønene legger store egg med kritthvit skall, og rasen har lenge vært verdsatt for å produsere noen av de største hvite eggene blant middelhavsrasene. Den vanligste varianten er svart Minorca, med grønnsvart fjærdrakt, men hvite og andre fargeformer finnes også.

Minorca liker å lete etter mat selv og trives best med god plass til å streife omkring. Det er ingen tung kjøttrase, og hønene går sjelden liggesyke. Hovedrollen på gården eller i hagehønseholdet er derfor egglegging kombinert med et aktivt og hardført vesen.

Hvem passer rasen for

Minorca passer for hønseholdere som kan gi fuglene god plass til å streife, og som ønsker en jevn tilgang på store hvite egg. Rasen trives i varme strøk, der den store kammen bidrar til å avgi varme. Den er mindre egnet for innesperring og svært kalde områder, hvor kammen lett fryser. Minorca er aktiv og lettskremt av natur, og passer derfor bedre for erfarne eller praktiske hønseholdere enn for dem som ønsker en rolig fanghøne.

Minorca har fått navnet sitt etter Menorca, en av de baleariske øyene utenfor Spanias østkyst. Rasen utviklet seg blant de eldre spanske gårdshønsene i det vestlige Middelhavsområdet, den samme brede stammen som ga opphav til de beslektede rasene Spansk høne og Andalusisk høne. I generasjoner ble disse fuglene holdt som nyttige verpehøns i det varme øyklimaet.

Rasen ble brakt til England i første halvdel av 1800-tallet, der hønseholdere fattet interesse for størrelsen og de store hvite eggene. Engelske og senere også andre oppdrettere avlet fram en større kroppsbygning og en usedvanlig stor kam, og formet dermed de utstillings- og bruksliniene som kjennes i dag.

Minorca nådde Nord-Amerika i andre halvdel av 1800-tallet. Svart Minorca ble godkjent i American Poultry Association sin Standard of Perfection i 1888, og hvite og gulbrune former ble anerkjent senere. I denne perioden ble rasen ansett som en av de beste hviteggsleggerne som fantes, før høytytende kommersielle hybrider ble vanlige.

Med fremveksten av spesialiserte hybridhøns på 1900-tallet gikk Minorca tilbake i kommersiell bruk, og holdes i dag først og fremst av hobbyfolk, utstillere og de som bevarer gamle raser, snarere enn i stor industriell skala.

Minorca har en lang, kantete kropp som bæres oppreist, med en rygg som skråner bakover og en høy hale. Den er den største av middelhavsrasene, men forblir slank og aktiv snarere enn tung. Det mest iøynefallende trekket er kammen. Hos hanene er det en stor, oppreist enkeltkam, mens hønenes enkeltkam også er stor, men faller over til én side. Store, mandelformede hvite ørelapper og lange kjaker hører med til standarden.

Fjærdrakt og farger

Svart Minorca er den opprinnelige og mest utbredte varianten. Fjærdrakten er ensfarget svart med et kraftig grønt skjær i godt lys. Hvit og gulbrun variant er også godkjent i flere standarder, men sees langt sjeldnere. Uansett farge ligger fjærene tett og glatt inntil kroppen, og bein og føtter er rene og ufjærete. Kombinasjonen av blanke, mørke fjær, sterkt rød kam og kjaker, og de stikk hvite ørelappene gir rasen et kontrastrikt utseende som gjør den populær på utstillinger.

Minorca er en energisk, aktiv rase med et årvåkent og selvsikkert vesen. Fuglene er travle matsøkere som dekker store områder, og de foretrekker å streife framfor å sitte stille. Denne aktiviteten gjør dem dyktige til å finne egen mat når de får plass, men den gjør dem også mer lettskremte og vanskeligere å håndtere enn rolige tobrukshøns.

Overfor mennesker er Minorca gjerne forsiktig snarere enn kjærlig. De er ikke aggressive, men holder som regel avstand og liker ikke å bli løftet opp, så de bør heller observeres enn kjæles med. Jevnlig, rolig kontakt fra ung alder gjør dem noe mer tillitsfulle.

I en blandet flokk fungerer Minorca vanligvis godt og er ikke kjent for å mobbe andre. Haner kan opptre bestemt. Rasen flyr godt og bruker høyden aktivt, så gjerdet må ta høyde for dette. Hønene går sjelden liggesyke, noe som betyr at de fortsetter å legge egg, men sjelden ruger fram egne kyllinger.

Minorca er hardføre og lite krevende i varmt klima, men den store kammen og det aktive vesenet påvirker hvordan rasen best holdes.

Fjærstell

• Tett, hardfjæret drakt krever ikke rutinemessig stell.
• Sjekk kam og kjaker jevnlig for kutt eller tegn på frostskader.
• Undersøk de rene beina og føttene for skjellmidd, og klipp klørne dersom de blir for lange.
• Sørg for et tørt sandbad slik at fuglene kan holde ytre parasitter i sjakk selv.

Mosjon

• Gi daglig tilgang til luftegård eller frittgang, siden rasen mistrives ved innesperring.
• Gi plass til å lete etter mat, noe som passer rasens naturlige aktivitetsnivå.
• Bruk høyt gjerde eller overbygde luftegårder, siden Minorca flyr godt og lett klarer lave hindre.

Miljø

Minorca tåler varme godt og trives i varme klima, der den store kammen bidrar til å avgi kroppsvarme. I kalde områder er kam og kjaker utsatt for frostskader, så et trekkfritt, godt ventilert hønsehus og beskyttelse mot iskald vind er viktig. Sørg for god sitteplass og ventilasjon, og hold strøet tørt.

Fordi Minorca er produktive hviteggsleggere og aktive matsøkere, trenger de et balansert, komplett fôr som støtter både energibehov og skalldannelse. Verpehøns gjør det best på et kommersielt verpefôr med om lag 16 til 18 prosent protein. Kyllinger bør starte på kyllingfôr og gå over til oppdrettsfôr før de bytter til verpefôr ved verpestart. Frittgående fugler supplerer kosten med insekter og grønt, men et fullverdig fôr bør fortsatt være grunnlaget.

Godbiter og tilskudd

Gi knust østerskalk eller kalksteingryn fritt tilgjengelig, slik at verpehøns får det ekstra kalsiumet de store eggene krever. Tilby uløselig gryn til fugler som ikke går fritt, siden det hjelper dem å male fôret. Sunne godbiter er bladgrønt, knust mais i kaldt vær og melmark, alt i moderate mengder. Rent, friskt vann må være tilgjengelig til enhver tid.

Minorca er en hardfør, gammel rase uten utbredte genetiske lidelser. Med god stell lever fuglene ofte i 5 til 8 år. Rasens største helsemessige svakhet er den store kammen og kjakene, som er utsatt for kuldeskader. Aktiv matsøking holder fuglene i god form, men det betyr også at sikker innhegning er viktig for beskyttelse mot rovdyr.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, ventilert og trekkfritt for å forebygge frostskader og luftveisproblemer.
• Sørg for et sandbadeområde for å begrense ytre parasitter.
• Gjennomfør jevnlige parasittkontroller og en ormekur tilpasset dine forhold.
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken.
• Gi rent vann og fritt tilgjengelig kalsium for å holde verpehøns i god form.

Minorca er aktive fugler som trives best med plass til å streife og et hønsehus som holder seg tørt og luftig. De tåler varme godt, så god ventilasjon er viktig i varmt klima, mens hønsehuset i kalde områder må stenge ute trekk for å beskytte kammen. Fordi rasen flyr godt, bør luftegårdene være høye eller overbygde, slik at fuglene holdes inne og trygge for rovdyr.

Sjekkliste for innredning

• Tørt, rovdyrsikkert hønsehus med god ventilasjon over sittepinnenivå.
• Hevede sittepinner med plass til den oppreiste kroppen og den høye halen.
• Én reirkasse per tre til fire høner, holdt ren og med godt strø.
• Høy eller nettet luftegård som holder på en rase som flyr godt.
• Skygge og friskt vann for hold i varmt klima.
• Sandbadeområde i luftegården.

Minorca-høner går sjelden liggesyke, så de fleste kyllinger klekkes i rugemaskin eller under en liggesyk høne av en annen rase. Eggene er store og hvite, noe som gjør dem lette å gjennomlyse. Vanlig rugepraksis for høns gjelder: eggene klekkes på om lag 21 dager når temperatur og fuktighet holdes stabile, og eggene vendes jevnlig gjennom første del av rugeperioden.

Klekketrinn

1. Velg rene, velformede egg og la dem hvile med spissen ned i opptil 7 dager før innlegging.
2. Kjør rugemaskinen tom først for å sikre stabil temperatur og fuktighet.
3. Legg inn eggene og hold temperatur og fuktighet innenfor målene for dag 1 til 18.
4. Vend eggene minst 3 til 5 ganger daglig; gjennomlys rundt dag 7 til 10 for å sjekke utviklingen.
5. Stopp vendingen på dag 18, gå over til klekkefase, og øk fuktigheten for klekking.
6. La kyllingene tørke i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks.