Marans

Marans er en kombinasjonsrase fra Vest-Frankrike, mest kjent for å legge egg i dype rødbrune nyanser, fra melkesjokolade til nesten mahogny. Fargedybden er det som trekker de fleste hønseholdere til rasen, og den bedømmes etter en sammenlignende fargeskala som oppdrettere og klubber bruker.

Fuglene er middels store. Høner veier gjerne 2,5 til 3,5 kg, mens haner er noe tyngre. Kroppen er bred, dyp og solid, og gir også et brukbart utbytte som kjøttfugl. Derfor regnes Marans som kombinasjonsrase og ikke en ren verpehøne. Fjærdrakten finnes i flere anerkjente varianter, der Black Copper er den mest utbredte.

Temperament er en styrke ved rasen. Marans er som regel rolige, godlynte og aktive fôrsankere. De tåler håndtering godt og passer både i familieflokker og i mindre avlsprogram. Eggtallet er moderat snarere enn høyt, en avveining mange hønseholdere godtar mot fargen på skallet.

Hvem passer rasen for

Marans passer hønseholdere som verdsetter eggfarge og et stabilt temperament høyere enn maksimal produksjon. Rasen fungerer godt i en hageflokk med rom til å søke fôr, og den tåler også innhegning rimelig bra dersom den får nok plass. De som ønsker en rolig fugl som også kan brukes til kjøtt, velger den ofte. Den som trenger høyest mulig eggtall året rundt, bør heller se etter en ren verperase.

Rasen har navn etter byen og havnen Marans i Charente-Maritime, i det vestlige Frankrike nær Atlanterhavets myrområder. Lokale høns i dette våte, lavtliggende landskapet var en blandet bestand holdt av bønder, formet gjennom generasjoner av det fuktige klimaet.

Fra 1800-tallet ble fugler som kom inn gjennom nærliggende La Rochelle krysset inn i den lokale bestanden. Kamphøns og andre importerte typer bidro til opphavet, og de resulterende fuglene var hardføre og kjent for eggfargen sin.

Rasen fikk en mer ensartet form tidlig på 1900-tallet og ble vist frem på en fjørfeutstilling i La Rochelle i 1914. En fransk rasestandard fulgte på 1920-tallet, og en raseklubb arbeidet for å fastsette typen og definere den mørke eggfargen som skilte Marans fra andre raser.

Marans spredte seg senere utenfor Frankrike. Avlsdyr nådde Storbritannia og andre land, der regionale standarder utviklet seg ulikt på punkter som fjærkledde eller rene legger. I dag holdes rasen over hele verden, og det mørke egget er fortsatt dens fremste kjennetegn.

Marans har en bred, dyp og relativt lang kropp som gir et solid og velfylt inntrykk. Ryggen heller svakt, brystet er fyldig, og stjerten bæres i moderat vinkel. Enkel kam, kjevebardene og ørelappene er røde, og øynene er oransje til rødlige. Franske typer bærer som regel lett fjærkledning nedover yttersiden av leggene, mens andre standarder krever rene legger.

Fjærdrakt og farger

Flere fjærdraktvarianter er anerkjent, og hvilke som godtas avhenger av hvilken standard som brukes. Black Copper er mest utbredt og viser en sort kropp med kobber- eller rødfargede fjær over halsen og, hos haner, sadelen. Cuckoo, som har uregelmessig grå stripete tegning, er det eldre, tradisjonelle mønsteret fra Frankrike. Andre varianter er sort, hvete og Silver Cuckoo. Fjærkledning på leggene varierer fra land til land, så beintype bør sjekkes mot gjeldende standard i stedet for å behandles som et fast, ensartet trekk.

Marans har rykte på seg for å være rolige og jevnlynte. De håndteres lett, panikkslår sjelden, og er gjerne stillere enn mer nervøse raser. Det gjør dem lette å holde i en hageflokk. Samtidig er de aktive og liker å søke fôr, så de trives best med god plass til å bevege seg på.

Overfor familiemedlemmer er rasen som regel vennlig og tolererer jevnlig håndtering godt, og mange individer blir tamme ved fast kontakt. Overfor fremmede er de vanligvis forsiktige, men ikke aggressive, og roer seg når personen blir kjent. I en blandet flokk havner Marans gjerne midt i hakkeordenen: de er ikke spesielt pågående, og de fleste kommer godt overens med andre fredelige raser.

Haner beskrives ofte som stødige, selv om temperamentet varierer mellom individer og linjer. Som med alle raser gir tidlig håndtering og rolig stell de mest avbalanserte fuglene. Kombinasjonen av rolig gemytt og fôrsankingslyst er en viktig grunn til at hønseholdere setter pris på rasen utover eggene.

Pleie

• Sjekk fjærkledde legger (på franske typer) for tørket gjørme og tegn på leggmidd
• Se over føtter og trådputer jevnlig, siden tunge fugler kan utvikle trådpute-betennelse på dårlig underlag
• Følg med på ytre parasitter som lus og rød fjørfemidd, særlig rundt kloakkåpningen og under vingene
• Klipp klørne bare hvis de blir for lange; aktive fôrsankere sliter dem som regel ned naturlig
• Sørg for et tørt sandbadeområde slik at fuglene kan holde fjærdrakten i orden selv

Mosjon

• Gi daglig tilgang til en luftegård eller tilsyn med frittgang for fôrsanking
• Regn minst 1 kvadratmeter luftegård per fugl, mer om mulig
• Sett opp sittepinner i ulik høyde for å oppmuntre til naturlig bevegelse
• Spre fôr eller grønt utover for å holde aktive fugler opptatt og redusere hakking av kjedsomhet

Miljø

Marans er kuldetolerante og tåler fuktige forhold bedre enn mange andre raser, en arv fra opphavet i myrlandskap. De trenger likevel et tørt, trekkfritt og godt ventilert hønsehus. Hold strøet tørt under fjærkledde legger for å unngå gjørmeklumper og hudproblemer, og gi skygge og friskt vann i varmt vær, siden tunge fugler merker varmen mer enn lettere typer.

Et komplett kommersielt fjørfefôr bør utgjøre grunnlaget i dietten, tilpasset fuglens livsfase. Kyllinger trenger et proteinrikt startfôr, ungfugler går over til et fôr med lavere proteininnhold, og verpehøner trenger et verpefôr tilsatt kalk for skallkvaliteten. Fordi Marans er en middels stor kombinasjonsfugl, spiser den moderate mengder og har liten tendens til å bli tynn på et balansert fôr. Sørg alltid for ferskt, rent vann.

Godbiter og tilskudd

Hold godbiter til rundt 10 % av det daglige fôrinntaket, slik at de ikke forstyrrer balansen i fôret. Egnede tillegg er bladgrønnsaker, grønnsaksrester, melmark og små mengder korn. Gi uløselig grus slik at fuglene kan male fôret, og tilby knust østersskall eller kalkstein fritt tilgjengelig til verpehøner for å styrke skallstyrken. Fugler som søker fôr selv, finner også en del protein fra insekter.

Marans regnes som en hardfør, sykdomsresistent rase uten utbredte raserelaterte genetiske lidelser. Med godt stell lever høner gjerne 6 til 8 år, selv om verpingen avtar godt før den tid er omme. De fleste problemene som oppstår, er de vanlige fjørfeplagene man ser i enhver flokk, med noen få unntak knyttet til de fjærkledde leggene på franske typer.

Forebyggende stell

• Hold hønsehuset tørt, rent og godt ventilert, og skift strø jevnlig
• Sjekk legger, føtter og kloakkåpning for parasitter etter en fast rutine
• Sett nye fugler i karantene før de slippes inn i flokken
• Gi balansert fôr, grus og fritt tilgjengelig kalk til verpehøner
• Følg en vaksinasjons- og ormekurplan tilpasset lokale forhold

Som en aktiv, middels stor fôrsanker trives Marans best med et solid hønsehus og en romslig luftegård. Hønsehuset må holdes tørt og godt ventilert uten å være trekkfullt, og luftegården bør være predatorsikker og drenert slik at den ikke blir til gjørme. Rasen tåler kulde og fukt godt, men stillestående vann skaper mest trøbbel, særlig for fjærkledde legger.

Sjekkliste for innredning

• Tørt, isolert eller godt strødd hønsehus med luftehull over fuglene
• Vagler plassert høyere enn reirkassene for å unngå at hønene sover i reirene
• Predatorsikker luftegård med nedgravd eller utstikkende netting mot gravende dyr
• Skyggefullt område og pålitelig tilgang til friskt vann i varme perioder
• Sandbadeplass som holdes tørr under tak

Marans-egg klekkes etter den vanlige tidsplanen for høns, om lag 21 dager, enten under en liggesyk høne eller i rugemaskin. Den viktigste praktiske forskjellen er det mørke skallet, som er vanskeligere å gjennomlyse, så det kreves mer lys og tålmodighet for å sjekke fruktbarhet og utvikling. Marans-høner blir liggesyke fra tid til annen, men påliteligheten varierer mellom linjer, og mange oppdrettere bruker rugemaskin for å beskytte de mørkskallede rugeeggene.

Slik klekker du

1. Legg rene, velformede egg inn ved starttemperaturen etter en kort hviletid i romtemperatur
2. Hold jevn varme og luftfuktighet, og vend eggene frem til dag 18
3. Gjennomlys rundt dag 7 til 10 med et sterkt lys, og ta hensyn til det mørke skallet
4. Stopp vendingen på dag 18 og øk luftfuktigheten til ca. 65 til 70 % for klekkeperioden
5. La klekte kyllinger tørke og lufte fjærene i rugemaskinen før de flyttes til en varm klekkeboks